Kunnskapshull sinker smart trafikk

Ingen regel uten unntak: Både Trondheim og tyske Kassel har testet ordninger der datamaskiner kan gi biler beskjed om hvilken fart de må holde for å få grønt i neste lyskryss. Slik kan antallet forurensende oppstarter og farlige bråstopp krympes. I spanske Bilbao får varebilsjåfører info fra en app om hvor det er ledig losseplass. Slik kan letekjøring reduseres.

Men de fleste små og mellomstore byer i Europa har så langt latt være å bruke denne typen løsninger.

Tre ting på en gang

Teknologien det handler om, kalles samvirkende intelligente transportsystemer (C-ITS på engelsk). Den består av systemer som eiere av veinettet kan bruke til å kommunisere digitalt med den enkelte bil eller trafikant. Det hele for å oppnå tre ting, gjerne på en gang: reduserte utslipp til luft, bedre trafikksikkerhet og økt fremkommelighet.

For første gang har et europeisk forskningsprosjekt sett på denne teknologifamilien fra byenes egen synsvinkel. I den nylig avsluttede EU-studien Cimec, som Sintef har koordinert, har vi fått byene i tale – og avdekket hvor skoen trykker. Det er blant annet mangel på beslutningsgrunnlag som holder de små og mellomstore bykommunene tilbake på dette feltet.

Mange av disse byene sier nemlig det samme: Skal de tørre å investere i slik teknologi, vil de ha tallfestet forventede kostnader og besparelser, samt hva de kan forvente av tiltakene i form av luftforbedringer, økt fremkommelighet eller nedgang i antall trafikkulykker. Problemet er at ingen til nå har samlet viten av dette slaget fra gjennomførte prosjekter.

Kunnskapsbanker trengs

En av konklusjonene fra Cimec-prosjektet er derfor at kunnskapsbanker med erfaringer må bygges opp. Vi sier ikke at det blir enkelt. Det kan være vanskelig å skille effektene av C-ITS-tiltak ut fra virkningene av andre miljø- og sikkerhetstiltak. Like fullt mener vi at igangværende og kommende prosjekter bør kunne frambringe mer viten om disse sammenhengene enn det Europas byer har hatt tilgang på til nå.

I store byer og i motorveinettet i vår verdensdel er C-ITS-teknologi på full fart inn. Da virker det kanskje ikke så urovekkende at små og mellomstore byer henger etter. Men samlet utgjør de et svært reservoar av uutnyttede muligheter på feltet, av den enkle grunn at Europa har så mange slike byer.    

70 kommuner i 15 land

Cimec-prosjektet har kartlagt disse byenes behov på C-ITS-området gjennom workshops og spørreundersøkelser. I alt har vi vært i kontakt med mer enn 70 små og mellomstore bykommuner i 15 land. I tillegg har vi konsulert teknologileverandører for å få innblikk i deres fremtidsvyer.

Selv ser byene for seg mange områder der de tror C-ITS-teknologi vil ha nytteverdi. Deriblant bekjempelse av luftforurensning, tilrettelegging for endringer av reisevaner og reisemiddelbruk, styring av varetransport, tilrettelegging for elektriske biler, styring av trafikklys, ulykkeshåndtering, styring av parkering, hjelp til sårbare grupper samt tilrettelegging for bildeling og selvgående kjøretøy.

Standardisering må til

I tillegg til innsamling av kost-/nyttedata, må økt standardisering til for at C-ITS skal ta av. Både byene og leverandørene vektlegger dette. Standardisering vil sikre at det blir konkurranse i leverandørmarkedet og at systemene kan kommunisere med annen IKT-infrastruktur.

Leverandørene har mange ideer de kan tenke seg å lansere, men opplever at det ikke finnes noe marked. Skal de små og mellomstore byene få de produktene de ønsker seg, anbefaler vi at de går sammen, blir enige om hva de ønsker å realisere først, og så formidler dette til leverandørindustrien.

Med en slik arbeidsform vil byene også bli tryggere på at de unngår ett av marerittene de skisserer i Cimec-prosjektet; å bli sittende med produkter som er blitt avleggs før de blir tatt i bruk.

De små og mellomstore byene er tallrike. Både klima og miljø vil dermed tjene på at de får innført samvirkende intelligente transportsystemer. Derfor er det viktig at de får hjelp til å sirkle inn hvilke teknologier som vil gi størst effekt for hver og en av dem.  

Artikkelen sto første gang i Dagens Næringsliv fredag 6. oktober 2017 og gjengis her med DNs tillatelse.