Isaac Olsen er forfatteren bak et av de første kildeskrifter om samene: «Lappernes Vildfarelser og Overtro» (1717). Det handler om samenes religionsutøvelse i Øst-Finnmark basert på hva Olsen selv hadde sett og hørt blant samene. Olsens unike manuskript finnes i Gunnerusbiblioteket. Foto: Nils Kristian Eikeland

Kunnskap fra samisk historie bevart

Kronikk publisert 06.02.17
Teksten er også publisert i Adresseavisen

Tråante 2017: Samisk hedenskap skulle utryddes. Hellige offersteder og runebommer ble ødelagt. 1700-tallets kristne misjonærer var aktive i å utradere samisk kultur, men de dokumenterte den også. Deres skriftlige beretninger gir oss i dag unik kunnskap om det gamle samisk levesett.

I NTNU UB Gunnerusbiblioteket finnes en del arkivmateriale om ulike sider ved samenes historie. De eldste av manuskriptene om samenes tro og levesett fremstår som de mest unike.

Tråante 2017 er en feiring av 100-årsjubileet av samenes første landsmøte i Trondheim. Målet med Tråante 2017 er å markere og formidle kunnskap om samene, samisk kultur og samisk historie i et 100-års perspektiv.

Tråante 2017 er en feiring av 100-årsjubileet av samenes første landsmøte i Trondheim. Målet med Tråante 2017 er å markere og formidle kunnskap om samene, samisk kultur og samisk historie i et 100-års perspektiv.

Fra samene selv finnes ingen sådanne beretninger fra denne tiden, slik at i den grad vi har kunnskap om samenes før-kristne kultur, er det gjennom 1700-tallets misjonsvirksomhet.

For å få innsyn i hedenskapen

Disse dokumentene var ikke «objektive» anskueliggjørelser, men produsert med et bestemt formål: Å aktivt få innsyn i den hedenskapen misjonen skulle bekjempe – for å angripe den «innenfra», og å få kontroll over og skatteinntekter fra et flyktig folkeslag i en tid hvor nasjonalstatens grenser ennå var usikre. Presteskapet var statens dedikerte «spydspisser» i så henseende.

Noen steder var samene kjent med kristendommen allerede fra katolsk tid og via den ortodokse kirke i Russland, og var slikt sett både kristne og hedenske – men mest det siste.

Misjon blant «de ville folkeslag»

Ved 1700-tallets begynnelse introduseres pietismen, med vektlegging av vekkelse, inderlig og personlig omvendelse til kristendommen og ideer om misjon blant «de ville folkeslag». Den danske monark velsignet på denne tiden misjon i Trankebar i India, hos inuitene på Grønland og hos de norske samene.

Ellen Alm. Foto: Idun Haugan/NTNU Kommavd.

Ellen Alm. Foto: Idun Haugan/NTNU Kommavd.

Trondhjemmeren Thomas von Westen (1682-1727) ble utnevnt til å lede og organisere samemisjonen i 1716. Fra denne tiden fremstår Trondheim som et kraftsenter for den samiske misjon gjennom von Westens etablering av utdanning av samemisjonærer.

Selv om det samiske folk var kjent i saga- og historieverk allerede fra tidlig middelalder, var den konkrete kunnskapen om samenes antall, utbredelse, levesett og kultur enda et mysterium for den dansk-norske krone.

Den svenske monark hadde bedre kontroll

Derimot hadde den svenske monark og erkerival langt bedre oversikt og kontroll over «sin» samiske befolkning. Han nøt med dette fordelen av å få skattleggingen i faste former og gi samer en slags skolegang og ikke minst opplæring i kristendommen.

For å få bedre innsikt i de norske forhold sendte Frederik IV i 1706 den unge teologen Povel Resen (1686-1757) på hemmelig oppdrag til Norge for å kartlegge samene på svensk og norsk side. Når nettopp han fikk dette oppdraget, kan det være fordi han var fra Snåsa og kanskje hadde en viss erfaring med samer fra sitt hjemsted.

Samenes hellige offersteder destruert

Omtrent på samme tid virket en annen trønder blant samene i Finnmark. Som en av de første nordmenn var Isaac Olsen (1680-1730) lærer for samene i Finnmark i tiden 1703-1715. Han hadde lært seg samisk og nøt stor tillit blant det samiske folk i Finnmark, som innviet ham i deres tro og kultus. Ut fra det innsyn han fikk, rapporterte han til styresmaktene og utarbeidet lister over samenes hellige offersteder – som siden ble destruert.

Dette ble naturlig nok opplevd som et enormt svik blant samene som truet med å slå ham i hjel og «gande» ulykker på ham, og hans tid i Finnmark var med dette over. Olsen kom deretter til å samarbeide tett med von Westen i Trondheim.

Lappernes Vildfarelser og Overtro

Olsen er forfatteren bak et av de første kildeskrifter om samene, som lyder tittelen «Lappernes Vildfarelser og Overtro» (1717). Det handler om samenes religionsutøvelse i Øst-Finnmark basert på hva Olsen selv hadde sett og hørt blant samene. Olsens unike manuskript finnes i Gunnerusbiblioteket.

Det var rektor i Tromsø Just Qvigstad som tilfeldigvis fikk nyss om manuskriptet ved en reise i Trøndelag i 1897. Det var da i gårdbruker E. M. Aunes eie på Kolvereid. I 1906 ble det kjøpt inn til DKNVS bibliotek.

Thomas von Westen selv forfattet flere skrifter om samene fra sitt arbeid i misjonens tjeneste, hvorav de fleste originalmanuskripter har gått tapt. En god del av von Westens tanker og nedtegnelser er likevel bevart gjennom andre misjonærers arbeider.

I Gunnerusbiblioteket finnes dog en del brev fra von Westens hånd, som ble skjenket biblioteket sist i 1850-årene av rektor og ordfører i Trondheim Carl A. Müller (1818-1893).

Nærøymanuskriptet

Nok et manuskript av adskillig betydning er det såkalte «Nærøymanuskriptet» (1723) av bergenseren Johan Randulf (1686-1735). Han var sogneprest i Nærøy og prost i Namdalen i årene 1718-1727. Hans kjennskap til samene var hentet fra omgang med samer i hans eget prosti, og gjennom samtaler med von Westen og hans ledsager Jens Kildal (misjonær i Salten fra 1721).

På deres misjonsreise nordover i 1723 var Randulf vertskap for dem på sin prestgård på Nærøya. Her samlet de en del sørsamer for å strengt forhøre dem om deres avgudsdyrkelse, samle inn runebommer og omvende dem til kristendommen.

Samme år forfattet Randulf sitt manuskript, som tar for seg samenes hedenskap og overtro i sitt distrikt.

Beskrivelse over Finmarkens lapper

Sist men ikke minst bør nevnes finnmarkmisjonær Knud Leems manuskript «Beskrivelse over Finmarkens lapper», forfattet ca 1750, men først trykt i 1767 (dansk/latin), i 1771 på tysk og i 1808 på engelsk. I verket forteller Leem om samenes liv og religion på en mer nøktern og optimistisk måte enn sine forgjengere. Leems «Beskrivelse» betegnes fortsatt som et av de viktigste etnografiske kildeskrifter om samene.

De nevnte manuskripter finnes alle i trykt form, slik at leseren slipper streve med den gamle gotiske skrift. Originalmanuskriptene gir likevel en besnærende tidskoloritt og er grunnlaget for den kunnskap vi besitter om den gamle samiske levemåte. Samtidig representerer de starten på de norske samers elendighetshistorie, med etterfølgende fornorskingspolitikk, stigmatisering, tap av språk, kultur og råderett over land og vann. Dette er problemområder som fortsatt diskuteres.