Kinas reaksjon på nobelpristildelingene har ikke rammet eksporten stort. Det betyr ikke at reaksjonene ikke er dramatiske. Foto: Thinkstock

Kinas to ansikter

Kronikk publisert 04.05.16

Norsk eksport ble ikke betydelig rammet av det dårlige forholdet til Kina. Men sanksjoner rammer andre områder.

KINA: Statsvitenskapelig forskning viser at det sjelden er fullt samsvar mellom en stats politiske reto­­rikk og faktiske handlinger. Studier av mellomstatlig sanksjonspolitikk viser dess­uten at hvilke trusler som settes ut i livet vil avhenge av den sanksjons­utøvende statens mulig­heter og prioriteringer.

Dette bekreftes i vår ferske undersøkelse av de kines­iske straffetiltakene mot Norge i kjølvannet av tildel­ingene av Nobels Fredspris til Dalai Lama (1989) og Liu Xiaobo (2010).

1989-2010 økte Kinas andel av verdenshandelen fra 2 til 10%. I samme periode vokste Kina sitt bidrag til global verdiskapning fra 5 til 15%. Motoren i dette var en øko­­nom­isk liberaliserings­politikk, utenlandske investeringer, lave arbeidskostnader, og en eks­port­­­drevet pro­duk­­sjons­­økono­mi som lenge leverte tosifret vekst. Kina ble om­skapt fra utviklings­­land til økonomisk stormakt på tyve år. Underveis inviterte Kina seg inn i det gode selskap av internasjonale sam­arbeids­­organisa­sjoner. Således økte også Kinas politiske inn­flytelse.

Mer sensitive

Kinas fremvekst har gjort norske myndigheter mer sensitive for kinesisk sanksjons­retorikk. At kineserne dertil ikke har latt seg overbevise om at den politiker-dominerte norske nobel­komitéen treffer beslutninger uavhengig av den norske regjering, har gjort de diplomatiske uover­­en­stemmelsene med Kina vanskelig å bilegge.

Kinas fremvekst har gjort norske myndigheter mer sensitive for kinesisk sanksjons­retorikk. Foto: Thinkstock

Kinas fremvekst har gjort norske myndigheter mer sensitive for kinesisk sanksjons­retorikk. Foto: Thinkstock

Selv om Kinas eksport til Norge i 2015 var nesten tre ganger så høy som norsk eksport til Kina (NOK 64 milliarder vs. 23,7), er dette et lite relevant mål for sårbarhet. Viktigere er det at Kina har rykket opp til en sjetteplass som avtaker av norske fastlandsvarer, og er Norges tredje største leverandør av varer.

Da Dalai Lama mottok Nobelprisen i 1989 var norsk-kinesisk samhandel ubetydelig. Handelen var mangedoblet da Liu Xiaobo fikk Fredsprisen i 2010. Hvilke forskjeller, lik­heter og sam­svar er det mellom den kinesiske sanksjons­retorikken og faktisk atferd i 1989 og 2010?

Sterkere i 2010

I begge tilfeller oppfattet kinesiske myndigheter Nobelkomitéens tildelinger som en utidig norsk innblanding i Kinas indre anliggender. Det ble understreket at tildelingen ville få negative konsekvenser for forholdet mellom Kina og Norge.

Vår undersøkelse viser at Kinas reto­rikk var betydelig sterkere ved tildelingen i 2010 enn i 1989. Den krassere retorik­ken kan for­stås i lys av Kinas sterkere posi­sjon i global­poli­tikken.

Knapt eksportsanksjoner

Mer bemerkelsesverdig er det at den kinesiske kritikken i begge tilfeller knapt ble fulgt opp i sanksjoner mot norsk eksport til Kina, som etter en kortvarig avtapning fort­satte å vokse kraftig. De særlige tiltakene mot norsk lakseeksport ble dessuten undergravet av at norsk laks tilfløt det kinesiske markedet via tredjeland. Selv om Kina hadde makt og mulig­het, valgte myndighetene å prioritere egne vekst­ambisjoner fremfor å straffe Norge alvorlig på pungen.

Der kritikken av Norge fra 2010 har fått en virkning er i kinesernes begrens­ning av myndighets­­­­kontakt. Fraværet av diplomatisk kontakt bekreftes i undersøkelser vi har gjort av besøks­proto­­kol­lene til Det kinesiske utenriksdepartementet.

Kjent er også at forhandlingene om en handels­­avtale er lagt på is. Videre er Norge ett av to Schengen-land som ikke nyter godt av den kinesiske liberaliseringen av visumregler fra januar 2016.

Samlet er dette ganske dramat­isk. Ytterligere er norsk deltak­else i store infrastrukturprosjekter avhengig av politiske døråpnere på begge sider. Utenriks­handel­en kunne således vært enda større om statene hadde maktet å legge fredspriskonfliktene bak seg.

Kilder: Soraya Baker (2015): Ord og handling i Kinas håndtering av Nobels Fredspris-utdelingene i 1989 og 2010. Trondheim: ISS, NTNU.

Gunnar Fermann (2013): Utenrikspolitikk og norsk krisehåndtering. Oslo: Cappelen Damm Akademisk).

Først publisert i Dagens næringsliv, «Forskning viser at…», 30. april 2016.