– Må redusere oljeaktiviteten for å skape ny industri

I høst har det kommet flere lovende nyheter om Norge og havvind, og havvindsatsingen hos Equinor har skutt fart, både her hjemme og i utlandet. ( Se faktaboks.)

– Norge trenger en tydeligere politikk

Markus Steen (t.v.) og Asbjørn Karlsen ønsker det skal legges bedre til rette for at norsk industri kan ta del i utviklingen av havvindteknologi. VIS MER

Asbjørn Karlsen er professor ved NTNUs Institutt for geografi og Markus Steen er seniorforsker ved SINTEF Digital. De er medforfattere på rapporten Conditions for growth in Norwegian offshore wind industry som ble publisert i vår. 

Selv om havvind ser ut til å ha vind i seilene, mener forskerne at regjeringen burde ha en mer offensiv politikk og tilrettelegge for havvind, slik at Norge utnytter mulighetene i denne voksende næringen. 

Rapporten påpeker at politikken mot havvindsektoren må gis en tydeligere retning og gi mer forutsigbare gode og stabile rammevilkår.

Forskerne har følgende konkrete anbefalinger til politikerne:

1. Gi støtte til markedsføringsaktiviteter.
2. Utforme politikk for å utvikle innenlandsmarked for havvind.
3. Forsterke støtte til kapital for små og mellomstore bedrifter med utilstrekkelige finansielle ressurser internt.

Forskerne ønsker seg mer offensiv politikk for å få fart på industri knyttet til havvind. Bildet av statsminister Erna Solberg er tatt under pressekonferansen i forbindelse med Equinors søknad om støtte til Hywind Tampen. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

VIS MER

– Slik vi ser det kommer statsbudsjettet særlig til kort når det gjelder anbefaling nr 2. Utvikling av et innenlands marked er et viktig virkemiddel for å bygge opp en ny næring, sier Karlsen.

– Erfaringene fra olje og gass-sektoren er at internasjonaliseringen og eksporten kom gjennom at vi først skaffet oss erfaringene og utviklet teknologi på norsk sokkel.

Det gir innenlandske selskaper et fortrinn framfor utenlandske til å posisjonere seg og bli pionérer på teknologiområder tilpasset innenlandske forhold. Kunnskapen de norske selskapene tilegner seg, kan også anvendes i andre land med tilsvarende forhold.

Redusert oljeaktivitet må til for å skape ny industri

Forskerne trekker fram at  «Dominerende industriselskaper, fagforeninger, politikere og departementer knyttet til petroleumssektoren, kan ha sterke interesser i bestående strukturer. Dette innebærer en reell fare for at både økonomiske og politiske aktører låses fast i eksisterende spor».

Basert på studien av utviklingen i næringssektorene, skriver Karlsen og Steen om hva som må til for å få til en skikkelig omstilling fra olje til grønn energi: 

«Det viktigste veivalget for grønn omstilling er om politikerne våger å dempe utbyggingstakten og tempoet i leteaktivitet etter olje og gass». 

Bare ved NTNU har 70 tatt doktorgrad på havvind, og 250 har tatt mastergrad. 

De konkluderer med at redusert aktivitet innen olje og gass trolig vil bidra sterkt til at norsk maritim leverandørindustri orienterer seg mot nye markeder innen fornybare næringer som havvind, så fremt omstillingen kan skje innenfor forutsigbare rammer. 

– Politiske signaler fra myndighetene som sikrer kontinuerlig utbygging og høy lønnsomhet i olje- og gassektoren, med gunstig refusjonsordning for leteboring, vil dempe aktørenes oppmerksomhet mot og investeringer i havvind.

– Dette bygger på de historiske erfaringene vi har fra selskapenes skiftende orienteringer med konjunktursvingningene i olje- og gassektoren, sier Steen.

Ny industri grunnlagt på eksisterende industri

I Norge har industriell aktivitet knyttet til fornybar energi oppstått på grunnlag av eksisterende industri:

Solindustrien har basis i metallindustrien, og havvindteknologien har basis i maritime næringer.

Eksisterende industri i sektorene har kunnet dele kompetanse, erfaringer, nettverk og infrastruktur med de framvoksende industriene. Dette er en styrke som gir de nye fornybar-teknologiene et stort fortrinn. 

Det viktigste veivalget for grønn omstilling er om politikerne våger å dempe utbyggingstakten og tempoet i leteaktivitet etter olje og gass. 

Karlsen og Steen mener at det er spesielt store muligheter for at norske aktører kan ta en posisjon innen teknologi som flytende vindturbiner, nettopp fordi opparbeidede infrastrukturelle og kunnskapsmessige ressurser fra petroleumssektoren er så relevante og nærliggende.

Her har norske leverandører spesielt gode forutsetninger for å kunne lykkes. 

Men på en annen side framstår den tette forbindelsen også som en bremsekloss. Tunge etablerte sektorer som oljenæringen, kan fungere som en barriere for utviklingen innen framvoksende havvindnæring.

Fra olje til vind

De fleste aktørene i oljebransjen er leverandørbedrifter. Og havvindsektoren er løftet fram som en naturlig etterfølger, ettersom begge næringene jobber med svært store og komplekse installasjoner til havs. 

Når det gjelder veivalg for grønn omstilling, er imidlertid et sentralt spørsmål hvordan myndighetene kan legge til rette for næringsmessig omstilling ved hjelp av virkemidler og rammebetingelser.

Norske veivalg for å utvikle fornybar industri i Norge dreier seg ikke bare om ressursene som settes inn, men også om hvordan industripolitikken utformes. 

Vannkraften gjør at vi i Norge er selvforsynt med ren og rimelig energi. Det har bidratt til at norske virksomheter i utgangspunktet har svake insentiver for å gå inn i nye teknologier innen fornybar energi. 

Framvekst, tilbakeslag og revitalisering

I boka Grønn omstilling, norske veivalg skriver Asbjørn Karlsen og Markus Steen om muligheter og utfordringer knyttet til havvind som en ny norsk industri og eksportnæring. 

Fra boka: Norge kunne ha kommet mye lenger med havvind som ny næring hvis vi hadde holdt trykket oppe i den norske satsingen som startet allerede ved årtusenskiftet. 

Men på et tidspunkt stoppet det opp. 

Forfatterne deler havvind-satsingen i Norge i tre tidsepoker. Alle fasene henger sammen med økende eller synkende aktivitet i oljenæringen.

1. Framvekst 
Den starter rundt år 2000 og varer i drøyt ti år. Her tas det en rekke initiativ både i privat og offentlig sektor. Havvind ansees som en ny industrimulighet for olje- og gassektoren og andre maritime næringer.

Illustrasjonsfoto: Colourbox VIS MER

I våre europeiske naboland, særlig Danmark, Storbritannia og Tyskland, er det en markant markedsvekst i denne nye bransjen. 

Rundt 2007 har både politikere, investorer og bedrifter store forventninger til norsk deltakelse i den internasjonalt framvoksende havvind-sektoren. Daværende olje- og energiminister Åslaug Haga er svært entusiastisk. 

I denne perioden begynner klimautfordringene å få økt oppmerksomhet. Samtidig er det finanskrise med relativt lave oljepriser og magre ordrebøker for den maritime leverandørindustrien.

Flere momenter spiller altså inn for at dette kan være en ny næring å satse på. 

2. Tilbakeslag

Mye av det som startes i fase én går tapt i perioden 2011–2013.

Blant annet etableres det ingen nasjonale støtteordninger for en ny fornybar energi som havvind.

El-sertifikater i Norge er såkalt næringsnøytrale. Det betyr at de ikke favoriserer utviklingen av nye fornybare energiformer slik det gjøres i flere sammenlignbare land som utvikler havvind. 

Parallelt skjer det et oppsving i oljebransjen. Det gjør at det ikke lenger haster så mye med å omstille oljenæringen.

3. Revitalisering
Det er her vi er nå. Denne fasen starter så smått med fallet i oljeprisen i 2014–2015. Aktører i oljebransjen, som Equinor, opplever press for å skaffe seg nye markeder innen fornybar energi. Et økende klimaengasjement presser på for fornybare energiløsninger.

Det vokser også fram nye muligheter i internasjonale havvindmarkeder hvor norsk kompetanse kan ha særlige fortrinn. 

– Flytende havvind gir særskilte utfordringer hvor våre erfaringer fra offshore petroleumsvirksomhet kan komme til anvendelse. Prosjektene blir større, mer komplekse og bygges ut lengre til havs på større havdyp, sier Markus Steen.

Hywind Tampen skal bli verdens største flytende havvindpark med 11 vindturbiner. Det skal forsyne oljefeltene Gullfaks og Snorre med kraft. Illustrasjon: Equinor VIS MER

Stor internasjonal vekst 

Siden 2010 har det internasjonalt vært en eksepsjonell vekst i havvindinvesteringer. Utbyggingen skjer først og fremst i Nord-Europa, med Tyskland og Danmark som foregangsland i utvikling av havvindteknologi og industri.  

Og det er altså omkring 2010 at Norge legger sin industrielle satsing på is. Norge benytter ikke sjansen til å satse innen bunnfast havvind og å ta markeder. 

Norske veivalg for å utvikle fornybar industri i Norge dreier seg ikke bare om ressursene som settes inn, men også om hvordan industripolitikken utformes. 

I dag ligger de største markedene i Storbritannia, Tyskland, Belgia, Nederland og Danmark. Kina er også i ferd med å komme sterkt på banen, mens Japan, Sør-Korea, Taiwan og USA utgjør gryende markeder.

– Å gå inn og ut av havvindnæringer gir ikke den nødvendige kontinuitet som skal til for at bedrifter skal vinne en fremtidig posisjon i havvindmarkedet og utvikle innenlandske kapasiteter og kompetanser på lang sikt, sier Asbjørn Karlsen.

Optimisme i sektoren

Sammenlignet med andre land har Norge relativt sett hatt betydelig forskning på havvind. Og offshore leverandørindustri eksporterer mer og mer til havvindprosjekter.

Men hva skal til for å få til en sterk ny norsk eksportnæring?  

Eksempelvis står råvarer fra petroleumssektoren for 47 prosent av norske eksportverdier i dag, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

Mens bunnfast havvind har gjennomgått en rask utvikling og er i ferd med å bli konkurransedyktig, er det likevel fremdeles et godt stykke igjen dit for at flytende havvind er lønnsomt.

På toppmøtet om havvind som Erna Solberg hadde invitert til 18. september, var det unisone kravet fra norsk leverandørindustri at det må bygges flere, flytende havvindparker på norsk sokkel. 

Havvind har lenge vært på dagsorden ved NTNU. Bare ved dette universitetet har 70 tatt doktorgrad på havvind, og 250 har tatt mastergrad. Bildet: Direktør for NTNU Energi, Johan Hustad. VIS MER

— Hywind Tampen er starten på noe som er mye større. Og det må perspektivene våre for havvind også være, sier Johan E. Hustad, direktør for NTNU Energi, til Khrono i forbindelse med toppmøtet om havvind.  

Han legger til at Hywind Tampen-planene er mer enn 15 år gamle, så det har gitt akademia tid til å forberede seg. Bare ved NTNU har 70 tatt doktorgrad på havvind, og 250 har tatt mastergrad. 

— Disse er ute i industrien nå, og det er viktig at utviklingen ikke stopper opp. Og det er når vi får til en dynamikk mellom industri og offentlig forvaltning, at prisen på havvind går ned, uttalte Hustad til Khrono.

Forskningsleder for vind- og solenergi i Equinor, Hanne Wigum, er klar på at konkurransen er tøff innen flytende havvind. Equinors mål er å få på plass en løsning som lar seg industrialisere, dvs bygges ut til en pris som gir inntjening.

– Det er viktig at vi velger de teknologiske løsningene som passer best til de områdene vi skal bygge prosjekter, akkurat slik vi gjør innenfor bunnfast vindkraft og på olje og gass, sier Hanne Wigum til Teknisk Ukeblad. 

– Viktig å skape et hjemmemarked 

– I utgangspunktet kan Enova være et bra virkemiddel for å imøtekomme et behov for kapital for norske havvindaktører med mindre finansielle muskler. Men Hywind-prosjektene med Enova-støtte vil ikke gavne bredden av norske aktører, sier forskerne.

Det må flere demonstrasjonsprosjekter til. 

Forskerne etterspør også flere virkemidler:  

• Skal Enova være det eneste viktige virkemidlet for utvikling av hjemmemarked?  Hva med subisidieordninger for havvindbasert produksjon – det vi kaller innenlands markedsutvikling?  Vi mangler ordninger for å skape innenlandske markeder. 
• Utvikling av hjemmemarkedet gjennom subsidieordninger som favoriserer nye fornybarteknologier, bør vurderes seriøst.  Det har andre stater rundt Nordsjøen hatt suksess med.
• At el-sertifikatene får en positiv diskriminering av nye teknologier, er forskernes anbefalinger. 

Forskerne konkluderer også med at havvindmarkedet neppe kan bli den eneste redningsplanken for solnedgangsnæringen olje og gass. De mener havvindsektoren etter all sannsynlighet vil representere kun ett av flere bidrag til omstillingen av norsk petroleumsindustri.