SINTEF-forsker Are Lund (t.v.) og Fredrik Lund fra günderselskapet Empig viser fram en hydratfri pigg som er sendt gjennom oljerøret etter at Empig-systemet er tatt i bruk. Foto: Thor Nielsen

Denne teknologien kan spare oljebransjen for milliardbeløp

Løsningen sparer energi og hindrer kjemikaliebruk når olje og gass skal opp fra dypet ved hjelp av flerfaseteknologi.

Den snart tredve år gamle teknologien Cold-flow er utviklet ved SINTEF. Nå får de drahjelp av en norsk oppfinnelse og en gründerbedrift som gjør den mer effektiv og gjennomførbar.

– Cold-flow er utviklet for å unngå at det dannes gasshydrater – kramsnø-lignende plugger av komprimert gass. Pluggene er ekstremt eksplosive og oppstår inne i flerfaserørene (rør som frakter både olje, gass og vann samtidig fra reservoaret og inn til land) når de utsettes for høyt trykk og lave temperaturer, forklarer SINTEF-forsker Are Lund. Han har jobbet med problemet siden 1980.

Nei, dette er ikke is, men hydrater – islignende krystaller som brenner siden de består av svært mye naturgass. Slike hydrater kan dannes når olje, gass og vann fraktes i samme rør, og er et stort problem for oljeselskapene. Foto: Thor Nielsen.

– Dette er svært vanlig under produksjon i Nordsjøen.

Når dette skjer kan det føre til full produksjonsstans, og dermed store tap. Problemet er ofte til stede ved små reservoarer der man ikke har en egen plattform på feltet, men frakter olje og gass i lange rørstrekk til plattformer langt unna.

Ut med strøm og kjemikalier

Tradisjonelt har gasshydrater blitt bekjempet med strømkabler og kjemikalier. Derfor var SINTEF-forskernes løsning på problemet, Cold-Flow, en liten revolusjon da den kom.

Forskernes metode er å hindre hydratdannelse ved å tilføre hydrater som er i en annen form sammen med den nedkjølte oljen og gassen. Slik unngås pluggene; kjemikaliefritt og uten behov for varmeførende strømkabler.

Hvorfor virker dette?

– Gasshydrat endrer form når de får lov til å utvikle seg naturlig. Fra å først danne en tykk suppe , som igjen blir til “kramsnø”, ender de som tørre partikler i krystallform. Og det er nettopp hydratene i krystallform som hindrer dannelse av nye hydrater, Så lenge de tilføres rørledningen sammen med en nedkjølt blanding av olje, gass og vann, forklarer Are Lund i SINTEF.

Her testes teknologien som hindrer at de potensielt eksplosive hydratene dannes. Foto: Thor Nielsen.

Får drahjelp av gründere

Nå som vi har større erfaring med teknologien, ser vi at vi likevel ikke blir kvitt hydratene helt: De danner ikke plugger, men blir en slags avleiring inne i rørene. Når det først skjer, kan det påvirke flerfasestrømmen slik at den hindres i å strømme normalt, forteller SINTEF-forskeren.

Det er her det norske günderselskapet Empig kommer forskernes metode til unnsetning: De har utviklet en selvgående “robot” som smyger seg rundt rørene og tilfører varme ved hjelp av strømgjerrig induksjonsteknologi. Denne metoden fjerner avleiringer av både hydrat og voks. Voks er faktisk også en del av problemet og kan håndteres med samme metode som hydrater.

(Saken fortsetter under illustrasjonen.)

Slik virker den nye løsningen. Illustrasjon: Knut Gangåssæter/Doghouse

Dette har ført til et tett samarbeid mellom innovatører og forskere.

– Når de to teknologiene kombineres, er vi helt sikre på at løsningen er så miljøvennlig og effektiv som mulig, sier Fredrik Lund i Empig.

– Det er naturlig nok ikke mulig å se inne i rørene når voks- og hydratavleiringene oppstår. Derfor har vi også utviklet en metode for å avsløre hvor og om det finnes avleiringer i rørene. Dette sikrer trygg og stabil drift av anlegget, men selve metoden holder vi foreløpig hemmelig, sier Lund.

I sommer ble teknologien demonstrert for bransjen. Det skjedde på Flerfaselaboratoriet til SINTEF på Tiller utenfor Trondheim og 12 oljeselskaper deltok.

Her har forskerne og Empig laget en helt ny flerfase-simulator som faktisk har fått sitt eget lille kunstige oljereservoar, bestående av både gass, vann og olje.

– Anlegget har en rørsløyfe som kjører olje og gass fra forsøkene tilbake i det kunstige reservoaret. Det gjør det mulig å kjøre forsøkene over så lang tid som vi ønsker, noe som igjen gjør dette så nær virkelig produksjon som mulig, forteller Are Lund.