Færre kyr, flere trær og mer bioenergi
Å bekjempe global oppvarming krever store endringer i bruken av landarealer, heter det i en ny rapport om klimaendringer. Vi må bruke mindre land til å produsere husdyr. Folk må spise mindre kjøtt.
Hva slags virksomhet bruker mest landarealer i dag? Francesco Cherubini liker å spørre studentene i industriell økologi om dette. Nesten alle svarer galt.
– Det riktige svaret er beiteområder, sier Cherubini, professor og direktør for NTNUs Program for industriell økologi. – I dag bruker vi nesten halvparten av de isfrie arealene på planeten vår til å mate dyr og ikke mennesker.
Cherubini har mer enn en akademisk interesse for dette spørsmålet – og for hva svaret betyr. Han er en av hovedforfatterne av IPCCs nye spesialrapport, utgitt i dag, om klimaendringer og bruken av landarealer. Han var den eneste forfatteren fra en norskbasert institusjon.
Mennesker påvirker 70 prosent av de isfrie landarealene. Store deler er beitemarker. Grafikk: Francesco Cherubini, NTNU
Torsdag overrakte han formelt IPCC-rapporten til Ellen Hambro, direktør for Miljødirektoratet, og Ola Elvestuen, klima- og miljøminister.
- Les også: De største truslene mot livet på jorda
Arealforvaltning er nøkkelen
IPCC beskriver rapporten som en «vurdering av den nyeste vitenskapelige kunnskapen om klimaendringer, ørkenspredning, ødeleggelse av land, bærekraftig forvaltning av land, matsikkerhet og endringer i utslipp av klimagass i terrestriske økosystemer».
Rapporten ser også på sammenhengen mellom de ulike, konkurrerende måtene arealer brukes på, og hvordan disse kan påvirke klimaet i framtida.
Cherubini sier rapporten gir politiske beslutningstakere enda flere grunner til å handle raskt for å dempe utslippene av klimagasser. De må iverksette tiltak for å sikre at arealbruk spiller en positiv rolle i å løse klimaproblemet.
– Arealforvaltning er nøkkelen for at vi skal nå klimamålene våre, sier han.
– Men vi har konkurranse om bruken av landarealer, og disse arealene et begrenset: vi er avhengige av land til dyrefôr, mat, fibre og tømmer, og vi må bevare det biologiske mangfoldet og alle økosystemtjenestene landet gir oss. Og på toppen av det har vi klimaendringer.
Konkurrerende bruksområder, smarte valg
Den nye rapporten analyserer mer enn 7000 publikasjoner. Den ser på mulige framtidige scenarier for å finne ut av hvilke endringer som må til for å greie å begrense oppvarmingen til 1,5 °C. Den tar for seg ulike sosioøkonomiske situasjoner.
Professor Francesco Cherubini leder Program for industriell økologi ved NTNU. Foto: Lars R. Bang/NTNU
Å bruke disse scenariene ga Cherubini og hans medforfattere muligheten til å se hva som må gjøres – og når – for å nå 1,5 °C-målet.
For eksempel, hvis samfunnet går over til et mer plantebasert kosthold, mer effektivt landbruk og matproduksjonssystemer, og tar i bruk nye, renere energiteknologier i stort omfang, gjør dette landområder tilgjengelig for viktige tiltak for å redusere klimaendringene. Det kan være dyrke flere trær eller bioenergiavlinger.
– Vi vil uansett trenge mye land for å redusere klimaendringene, sier han.
I ett fremtidsscenario som gjør oss i stand til å oppfylle målene, trengs nye skogområder på rundt 7,5 millioner km2 innen slutten av dette århundret. Eller et område omtrent på størrelse med Australia.
Men forskerne så også på et mer ressurskrevende fremtidsscenario, altså der vi mennesker forbruker mer. I det fant de at det er nødvendig å bruke 7,5 millioner km2 til bioenergiavlinger så tidlig som i 2050 for å holde temperaturen under 1,5 °C. For å bruke mer bioenergi under dette scenariet, må vi også ta i bruk mer og tidligere karbonfangst og -lagring.
Under alle scenariene må land brukes til både bioenergi og til skog, så vel som til matproduksjon og annen menneskelig bruk, sier Cherubini.
– Bioenergi må på plass sammen med alle de andre alternativene for å redusere klimaendringene og for å oppnå 1,5 °C-målet. Vi bør ikke tenke på dette som en konkurranse mellom bruk av land til skog og energiavlinger. Vi trenger begge deler.
– Vi har et valg
Da Cherubini og kollegene hans så på de forskjellige scenariene, kunne de også vurdere hvordan disse mulige fremtidene påvirker forskjellige deler av kloden når det gjelder matusikkerhet, forringelse av land og andre negative effekter.
Dette ga forskerne muligheten til å vurdere hvordan vi kan gjøre dette på best mulig måte.
– Vi har et valg når det kommer til hvilken risiko vi vil ta, basert på den samfunnsøkonomiske utviklingen, sier Cherubini.
Hvis samfunnet ikke utvikler seg på en bærekraftig måte, mener han risikoen for landforringelse og usikkerhet i mattilgangen er mye høyere, spesielt i utviklingsland. I tillegg må mottiltakene utformes nøye for å sikre at de har en gunstig effekt, sier han.
Ett eksempel på hvordan et velmenende program kan ha uønskede eller uventede effekter er Kinas “Grain for Green”-program, en massiv treplantingsinnsats.
Det er i alle tilfeller viktig å plante trær for å suge opp karbon for å dempe den globale oppvarmingen. Det er også et verktøy som brukes til å reversere tap av jord til erosjon, og en av grunnene til at Kina begynte på programmet.
Men i Kina plantet de i hvert fall en del trær som ikke opprinnelig hørte hjemme i landet. Disse fremmede trærne tok opp mer vann enn et innfødt tre ville ha gjort. Dette har økt risikoen for å forårsake andre problemer, for eksempel vannmangel, sier Cherubini.
To ulike scenarier. Det minst ressurskrevende til venstre, der 7,5 millioner kvadratkilometer skogs trengs. Til høyre et mer ressurskrevende scenario som krever et tilsvarende areal med bioenergiavlinger. Grafikk: Francesco Cherubini, NTNU
Spis flere planter og invester nå
Ett punkt i den nye rapporten som har skapt mye oppmerksomhet, er at ulike samfunn i større grad går over til et mer vegetarisk kosthold.
Balanserte dietter, med plantebaserte matvarer basert på grovt korn, belgfrukter, frukt og grønnsaker, nøtter og frø, i tillegg til animalsk produksjon produsert på motstandsdyktig og bærekraftig vis med lave utslipp av drivhusgasser, gir store muligheter for tilpasning. Dette er gode tiltak. De genererer dessuten betydelig merverdi for menneskers helse, sier sammendraget for beslutningstakere.
Cherubini sier det står klart at samfunn må endre seg på disse måtene, og samtidig må forbedre og intensivere landbruksproduksjonen.
Blant annet i Afrika er det er et gap mellom hva landarealet potensielt kan produsere og det som produseres. Her er det et stort behov for forbedringer.
– Vi må produsere mer med mindre bruk av land, slik at land blir tilgjengelig for annen bruk, sier han. – Det som er klart, er at vi må endre oss. Vi trenger sektorovergripende endringer i livsstilen vår og i økonomiene.
Selv om disse endringene vil koste penger, understreker IPCC-rapporten at kostnadene for å forholde seg passivt blir større enn kostnadene ved å handle umiddelbart på mange områder. Det betyr at penger brukt nå på kan sees på som en sunn investering.
– Disse endringene kommer ikke gratis. De koster, sier Cherubini. – Men skal vi snakke om kostnader, eller bør vi heller kalle det en investering?
