Mysteriet med villhundene som forsvant
Da villhundene forsvant fra den berømte nasjonalparken, fikk forskerne skylda. Men var det virkelig deres skyld?
I 1991 skjedde en merkelig ting i Tanzanias nasjonalpark Serengeti. De afrikanske villhundene forsvant.
En debattstorm fulgte da en forsker hevdet at andre forskeres behandling av dyrene var årsaken.
Men ny forskning avviser denne påstanden og gir en annen forklaring.
Serengeti står på verdensarvlista. Nasjonalparken er hjemmet til et spektakulært utvalg av rovdyr, fra løver til geparder. Med mer enn 1,5 millioner sebraer, gnuer og antiloper, som foretar årlige vandringer gjennom parken, er det rikelig med mat for rovdyrene.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Gnu og sebra i Serengeti i Tanzania. Foto: Per Harald Olsen, NTNU
Et av parkens mindre kjente rovdyr er den afrikanske villhunden (Lycaon pictus). Dette er ikke ville familiekjæledyr, men en helt egen art. Forskere begynte å telle villhundene i parken i 1964, og gjennom årene så de at antallet gikk ned.
Men i 1991 forsvant hundene ganske enkelt fra Serengeti-slettene, og en stor vitenskapelig debatt begynte.
Hvorfor ble villhundene i parken plutselig utryddet?
- Les også: Nasjonalparken Serengeti kan forsvinne
Forskernes feil?
I 1992 kom en britisk forsker ved navn Roger Burrows opp med en kontroversiell hypotese: Det var forskere selv som hadde ført til at villhundene forsvant.
«Burrows-hypotesen» foreslo at villhundene ble stresset da forskerne satte radiokrager på dem.
Stresset førte til at dyrenes immunsystem ble dårligere, foreslo hypotesen. Dette igjen gjorde dem mer utsatt for rabiesvirus som de hadde i blodet. Hypotesen rystet forskerne innenfor feltet, som hadde støttet seg på verktøy som radiokrager for å spore kritisk truede og ofte sky arter.
Debatten har rast helt siden Burrows offentliggjorde sin kontroversielle hypotese.
Saken fortsetter under bildet.
Villhunder er ikke ville familiekjæledyr, men en helt egen art. Foto: Per Harald Olsen, NTNU
– Følgene av denne hypotesen strekker seg ut over villhundene i Serengeti, sier Craig Jackson, forsker ved NINA.
Jackson er førsteforfatter av en ny artikkel som tar for seg Burrows-hypotesen og avviser den.
– Ikke bare var det i perioder forbudt å immobilisere dyr i visse land umiddelbart etterpå, men også begrepet «forskerindusert utryddelse» ble tatt i bruk i den vitenskapelige litteraturen.
Jackson studerte villhunder i det større Serengeti-Mara-økosystemet for sin doktorgrad ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Han jobbet sammen med sine kolleger på NINA, NTNU og Tanzania Wildlife Research Institute (TAWIRI) for å gå gjennom alle Burrows´ argumenter og revurdere dem ved å finne nye tilnærminger.
Disse tre forskningsinstitusjonene er alle en del av AfricanBioServices. Dette er et EU-finansiert prosjekt som undersøker hvordan klimaendringer, befolkningsvekst og endret arealbruk påvirker både biologisk mangfold og lokalsamfunn i det større Serengeti-Mara-økosystemet. Målet er å finne nye tilnærminger til bærekraftig utvikling.
Arikkelen deres ble publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Ecology and Evolution. Den viser at villhundene i Serengeti ikke var ofre for velmenende forskere, men sannsynligvis forlot parken av en helt annen grunn. Løver.
- Les også: Hvordan kan folk og rovdyr leve sammen?
Borte, men ikke utryddet
Selv om en rekke andre studier har forsøkt å finne beviser mot Burrows-argumentet, har tilhengere av hypotesen avvist disse studiene fordi de ble utført i andre økosystemer, ikke i Serengeti.
Fører og tekniker Onesmo og en masai på oppdrag i felten. Foto: Per Harald Olsen, NTNU
Burrows-hypotesen sier at en viktig årsak til at villhundene forsvant var at leveforholdene i parken førte dem i kontakt med rabies og valpesyke. Så hvordan motbeviser du dette, spesielt siden villhundene er forsvunnet fra parken?
Jackson sier det er lettere enn du kanskje tror.
– Selv om mye av den vitenskapelige litteraturen refererte til at populasjonen av villhunder ble utryddet i nasjonalparken Serengeti, ble den aldri utryddet om du ser på det større området under ett, sier Jackson.
Villhundpopulasjonen overlevde faktisk i den østlige delen av det større Serengeti-Mara-økosystemet. Denne populasjonen er blitt studert og overvåket siden 2005. Noen av disse villhundene hadde til og med GPS-krager, som viste at dyrene noen ganger besøkte parken.
Akkurat den informasjonen er veldig viktig, fordi den viser at villhundene hadde tilgang til parken. Og hvis de hadde tilgang til parken, kunne de ha valgt å bosette seg der – i teorien i det minste.
Men de gjorde det ikke.
Med det fikk forskerne en perfekt mulighet til å gå gjennom alle argumenter fra Burrows-tilhengerne, revurdere dem, og deretter vise hvorfor de tar feil.
Mye rabies og valpesyke
Villhunder som bor utenfor nasjonalparken, i naturvernområdet Ngorongoro og i vernede Loliondo, blir utsatt for rabies og valpesyke i minst like stor grad som villhundene i parken ble utsatt for da de forsvant, heter det i den nye artikkelen.
Det betyr at villhundene Jackson og hans gruppe så på hadde lignende, om ikke verre, sykdomseksponering som villhundene Burrows og hans kollegaer sier ble utryddet av forskerne.
Så hvis håndtering forårsaket nok stress i villhundene i disse to andre områdene til å redusere immunforsvaret og gjøre dem utsatt for rabies eller valpesyke, var det altså nok av sykdomskilder til å infisere dem.
Saken fortsetter under bildet.
Villhunder har tatt en gnu-kalv. Foto: Per Harald Olsen, NTNU
Radiokrager og flyttestress
For tiden er det rundt 120 dyr i regionen i 10 flokker, de fleste av dem i Loliondo. Disse dyrene er blitt studert av TAWIRI-forskere siden 2005, inkludert ved bruk av radiokrage.
Mellom 2006 og 2016 ble 121 villhunder fra denne regionen immobilisert og håndtert av forskere. 45 av dem fikk radiokrage.
Villhundgjengen på jobb. Foto: Per Harald Olsen, NTNU
Burrows-gruppen hevdet at villhunder som var blitt håndtert av forskere hadde betydelig mindre sjanse for å overleve de første 12 månedene etter den første håndteringen. Jackson og hans kollegaer så derfor på hvor godt de 121 villhundene fra utenfor nasjonalparken overlevde det første året etter at de ble håndtert.
Det viste seg at 87,6 prosent av de 121 hundene, eller 106 dyr, overlevde minst 12 måneder etter at de ble håndtert. De så også på overlevelsen til 67 villhunder fra seks flokker som ble flyttet til Serengeti mellom 2012 og 2016.
Vanligvis når dyr flyttes blir de overvåket i innhegninger i en periode før de slippes ut. I dette tilfellet ble hundene holdt i gjennomsnitt 313 dager. Hele 95,5 prosent overlevde 12 måneder eller mer etter håndteringen. Da forskerne så på en annen gruppe av 54 villhunder fra samme region som var blitt immobilisert, men ikke fanget og flyttet, fant de faktisk en lavere overlevelsesrate på 77,8 prosent.
– Langvarig stressende inngripen fremkalte derfor ikke sykdomsutbrudd. Den høye overlevelsesraten støtter ikke Burrows´ hypotese, sier forskerne.
- Les også: Afrikas svar på ulvestriden
Rikelig med byttedyr og god plass
Mer enn to tiår etter at de forsvant, er det fortsatt ingen villhunder på slettene i nasjonalparken Serengeti, selv om det finnes rikelig med byttedyr og god plass. Hvorfor ikke?
Roel May fra NINA, en av medforfatterne av artikkelen, mener at svaret på dette spørsmålet også forklarer hvorfor villhundene i parken forsvant i utgangspunktet – løver og hyener.
– Villhundenes bevegelsesadferd og bruken av leveområdet deres tyder på at de må veie tilgjengeligheten på mat opp mot tilgangen på et terreng som gir dem tilfluktssteder. Det betyr at disse er avgjørende forhold for villhundens forekomst i Serengeti, sier May.
Villhunder er riktig nok rovdyr, men de kan også bli plaget og drept av større rovdyr, som løver og hyener. Spesielt løver og hyener er gode til å skremme villhundene bort fra maten, slik at de selv kan spise den, et fenomen som kalles kleptoparasittisme.
Serengeti er så rik og full av byttedyr av en grunn. Det er et høykvalitetshabitat og for det meste flatt. Løver og hyener står på toppen av næringskjeden, og har førstevalget på leveområde. Rovdyr lengre ned på rangstigen, som villhunder, flytter derfor til habitat med lavere kvalitet. Det gjelder for eksempel områder i den østlige delen av parken, som er kupert. Det kuperte habitatet gir også beskyttelse for villhundene når de er i hiene og tar seg av ungene, sier forskerne.
– Da Serengetis villhundpopulasjon gikk tilbake, økte bestanden av flekkhyener i parken fra 2200 til 5500, og det var en tilsvarende stor økning i løvepopulasjoner, sier Jackson. – Når hyener skremmer villhunder unna byttedyrene de har drept, får ikke villhundene i seg nok kalorier til å reprodusere seg.
Saken fortsetter under bildet.
Serengeti har mange ulike rovdyr, som geparder. Foto: Per Harald Olsen, NTNU
Viktig å finne balanse
Forskerne sier at bevisene er veldig tydelige: Økende konkurranse fra løver og hyener, kombinert med et utbrudd av sykdom, er mest sannsynlig det som til sist tok knekken på Serengetis villhunder i 1991. Ikke forskerutløste dødsfall.
– I stedet for en lokal utryddelse var forsvinningen av villhunder fra Serengeti-slettene mer sannsynlig en innsnevring av leveområdet som svar på økt konkurranse med de store kjøtteterne, sier May.
Craig Jackson.
Ikke bare det: Radiohalsbånd og andre verktøy for å forstå dyr som villhunder, er viktig for å beskytte arten. Selv om noen få dyreforsøk skyldes håndtering, er den generelle fordelen for arten positiv, sier professor Eivin Røskaft, en biolog fra NTNU som også er koordinator for AfricanBioServices-prosjektet.
– Selvfølgelig må vi finne en balanse mellom forstyrrelser og det å skaffe oss viktig kunnskap om hvordan vi bevare store rovdyr, spesielt i en verden der alle store rovdyrpopulasjoner raskt går nedover, sier Røskaft.
– Mens dyrevelferd og etiske hensyn fortsatt bør avgjøre, vil mye informasjon som er relevant for forvaltning og bevaring av truede arter være umulig å oppnå om vi ikke bruker radiotelemetri og andre teknikker som krever forskerintervensjon, sier Jackson.
Kilde: Jackson CR, Masenga EH, Mjingo EE, et al. No evidence of handling‐induced mortality in Serengeti’s African wild dog population. Ecol Evol. 2018;00:1–9. https://doi.org/10.1002/ece3.4798
