Når voldtekt blir et våpen i krig
Seksuelle overgrep i krig får mer oppmerksomhet på grunn av Nobels fredspris. Men ingenting tyder på at vi får færre overgrep.
Noen ganger er det mest snakk om mannfolk i et miljø uten regler.
– Seksuelle overgrep finner sted der normene oppløses. Du så det i Jugoslavia, i Syria og Rwanda, sier professor Jo Jakobsen.
Når normale samfunnsregler forsvinner, når det forbudte ikke lenger er en del av normen, kommer overgrepene, drapene, tyveriene og tilstander der hver enkelt handler til egen vinning.
Det påvirker stemningen i et område, og grensene for hva som føles som rett og galt, mener Jakobsen. Han jobber ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.
Hvor utbredt seksuell vold i krig er, varierer fra konflikt til konflikt. Men det forekommer i mer eller mindre alle kriger der sivilbefolkningen i stor grad kommer i nær kontakt med de krigførende.
Seksuelle overgrep finner sted der normene oppløses.
Saken fortsetter under bildet.
Nadia Murad og Denis Mukwege fikk årets fredspris for sin «innsats for å stanse bruken av seksuell vold som et våpen i krig og væpnede konflikter». Foto: Reuters/NTB Scanpix
Overgrep som strategi
Andre ganger er de seksuelle overgrepene tydelig satt i system. I Rwanda ble det satt opp egne avdelinger av HIV-smittede menn som skulle smitte så mange tutsier og moderate hutuer som mulig.
– Seksuelle overgrep mot kvinner er et våpen. Du straffer både kvinnen og mannen. Ære er ofte tett knyttet til kvinner og deres rettigheter, fastslår professor Jakobsen.
Denis Mukwege og Nadia Murad fikk årets fredspris for sin «innsats for å stanse bruken av seksuell vold som et våpen i krig og væpnede konflikter».
Gynekologen Mukwege har hjulpet tusenvis av ofre for seksuell vold i DR Kongo. Murad er et tidligere overgrepsoffer fra Irak som har fortalt om sine egne, sterke opplevelser.
Seksuelle overgrep havner ofte i bakgrunnen når mange mister livet i krig. Opptil to millioner tyske kvinner ble voldtatt da russerne fikk overtaket under og etter annen verdenskrig. Kanskje døde 240.000 av disse kvinnene. Når leste du sist om det?
Folk blir til tall om overgrepene er omfattende nok.
Seksuelle overgrep mot kvinner er et våpen. Du straffer både kvinnen og mannen. Ære er ofte tett knyttet til kvinner og deres rettigheter.
Nesten ingen dømmes
Overgrepene er ikke noe nytt fenomen. Men reaksjonene mot dem er delvis nye og gryende.
Internasjonale regler mot seksuelle overgrep i krig har vi hatt i minst et århundre. Men ingen ble dømt for det før i Rwanda på 1990-tallet.
FN-soldater, de som ofte nettopp skal beskytte sivilbefolkningen, er gjentatte ganger tatt i å utføre overgrep. Foto: NTB Scanpix, Shutterstock
I fjor falt en spesiell dom i Guatemala.
– Dette var første gang noen ble dømt for seksuelt slaveri som en krigsforbrytelse av en nasjonal domstol, sier førsteamanuensis Karin Dyrstad ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.
Voldshandlingene i Guatemala fant sted på 1980-tallet, da anslagsvis 200.000 ble drept, de aller fleste av regjeringsstyrker. Det tok tid å få noen dømt for seksuell vold etterpå. Men det gikk til slutt.
Alle parter kan utføre seksuelle overgrep. FN-soldater, de som ofte nettopp skal beskytte sivilbefolkningen, er gjentatte ganger tatt i å utføre overgrep.
– Også overgrep i hjemmene øker i krigsområder, sier Dyrstad.
Om det samtidig skyldes stress eller andre årsaker er det vanskelig å si.
Mer oppmerksomhet
– Jeg tror ikke vi kan si noe om seksuell vold i krig er mer eller mindre vanlig enn før, sier Dyrstad. – Men det har blitt mer oppmerksomhet omkring det de siste fem til ti årene, og det er positivt.
Antikkens grekere så på kvinner som et legitimt krigsbytte. Romerne så i stor grad på kvinner som mannens eiendom, og derfor var et overgrep mot en kvinne egentlig en forbrytelse mot mannen som eide henne.
Under annen verdenskrig dømte SS-domstolen folk til døden for voldtekter i Norge, mens på østfronten fant overgrep sted i stor skala. Mye avhenger av lokale forhold.
Fint lite har endret seg de siste tiårene.
Fra Srebrenica i Bosnia, et minnesenter for dem som ble utsatt for krigsforbrytelser. Foto: NTB Scanpix, Shutterstock
– Vi kan ikke se noen utvikling der seksuelle overgrep blir mindre vanlig, mener Jakobsen.
Jeg tror ikke vi kan si noe om seksuell vold i krig er mer eller mindre vanlig enn før.
Etnisk rensing
Under krigen i Bosnia ble kanskje 50.000 kvinner voldtatt, de fleste muslimske kvinner med serbiske overgripere.
Fra Balkan rapporterte lokale aktivister om voldtektsleire, der målet skal ha vært å gjøre kroatiske og muslimske kvinner gravide med serbiske menn.
I så fall snakker vi om seksuell vold som del av etnisk rensing. I et patriarkalsk samfunn vil barna ta over farens etnisitet.
Førsteamanuensis Dyrstad tror de seksuelle normene som allerede eksisterer i et område har mye å si. I en kultur der mannen dominerer sterkt, blir risikoen for seksuelle overgrep gjerne større.
Det samme gjelder utvilsomt konflikten i Irak og Syria.
I 2014 ble prisvinner Nadia Murad tatt til fange av IS nord i Irak. Da var hun 19 år gammel. Hun tilhører folkegruppen yazidier, og ble derfor sett på som et legitimt mål. Seks nære slektninger var blant de 600 som ble drept i løpet av kort tid. De unge kvinnene ble slaver.
Murad ble voldtatt og mishandlet på annet vis inntil hun greide å rømme. I etterkant har hun fortalt om sine opplevelser med en stemme som er blitt hørt i FN.
Hun var langt fra alene. Opptil 6700 yezidikvinner ble tatt til fange av IS.
Men andre land enn de på Balkan, Syria og Irak peker seg ut de siste tiårene på grunn av den massive skalaen over overgrepene.
Nesten alle kvinner som overlevde folkemordet var direkte offer for voldtekt eller annen seksuell vold, eller ble kraftig påvirket av det.
Der alle ble offer
Rwanda har to dominerende folkegrupper, hutuer og tutsier. I 1994 ble rundt 800.000 tutsier og moderate hutuer drept da lovløsheten tok over.
– Nesten alle kvinner som overlevde folkemordet var direkte offer for voldtekt eller annen seksuell vold, eller ble kraftig påvirket av det, fastslo en rapport fra Organisasjonen for afrikansk enhet i etterkant.
Kigali i Rwanda er så rolig i våre dager at de massive overgrepene som fant sted her kan være vanskelig å forestille seg. Foto: NTB Scanpix, Shutterstock
Kanskje ble 500.000 kvinner og jenter voldtatt i Rwanda i løpet av de rundt 100 dagene lovløsheten pågikk. Det laveste estimatet er 250.000.
– Voldtekt var regelen, og at det ikke forekom var unntaket, sa FN-utsendingen Rene Degni-Segui.
I Rwanda var voldtektene helt klart en del av en etnisk rensing. Mellom 2500 og 10.000 barn ble født som et resultat av overgrepene. Samtidig forlot mange overgrepsutsatte kvinner mennene sine i etterkant, fordi mennene ikke hadde greid å beskytte dem.
De mange mennene som ble voldtatt eller utsatt for andre seksuelle overgrep i Rwanda har sjelden stått frem. Til det er de sosiale tabuene for sterke.
Etter krigen i Rwanda flyktet mange over til nabolandene. I Den demokratiske republikken Kongo slåss hutuer og tutsier fremdeles, og sivilbefolkningen utsettes for massive overgrep.
Denis Mukweges hospital i Bukavu i DR Kongo behandler i stor grad kvinner som er ofre fra det som delvis kan ses på som en fortsettelseskrig etter Rwanda.
Voldtekt var regelen, og at det ikke forekom var unntaket.
Internasjonale reaksjoner betyr lite
Professor Jakobsen mener Nanjingmassakren i Kina er et slags vendepunkt i moderne tid, der uhyrlighetene mot sivilbefolkningen nådde nye høyder.
Kanskje ble opptil 80.000 kinesiske kvinner og jenter voldtatt av de japanske okkupasjonsstyrkene i løpet av seks uker i 1937. Mange av dem ble drept i etterkant. Opptil 300.000 sivile mistet livet i alt.
Japan nekter fremdeles for at massive overgrep fant sted, til tross for at journalister fra flere land dokumenterte dem. I praksis betyr internasjonalt press sjelden noe som helst.
– Jeg tror ikke internasjonale domstoler spiller noen rolle for den enkelte som utfører overgrepene, sier professor Jakobsen.
I forkant av lovløshetene i 1994, ble FN advart om at noe fryktelig var i ferd med å skje. Men det internasjonale samfunnet gjorde fint lite, og FN trakk seg isteden ut. Det ble opp til Rwandas patriotiske front (FPR) å stanse uhyrlighetene.
Jeg tror ikke internasjonale domstoler spiller noen rolle for den enkelte som utfører overgrepene.
Rask reaksjon viktig
– Etter Rwanda og Balkan skulle det trekkes en grense. Men siden den gang har vi sett det samme i Syria, DR Kongo og delvis i Sudan, fastslår Dyrstad.
Det internasjonale samfunnet reagerer med tomt prat, eller med for lite, for sent. Ofte er det nok mulig å gripe inn langt tidligere. Foto: NTB Scanpix, Shutterstock
Det internasjonale samfunnet reagerer med tomt prat, eller med for lite, for sent. Ofte er det nok mulig å gripe inn langt tidligere.
– Det er et faresignal når sivile involveres i stor grad, påpeker Dyrstad. – Da bør det internasjonale samfunnet reagere. Jo raskere, dess bedre.
Dyrstad har heller ingen tro på at trusselen om straff fra en eller annen internasjonal domstol spiller noen direkte rolle for den enkelte utøver. Men hun tror at internasjonalt press i det minste kan påvirke myndigheter.
– For også regjeringssoldater gjør dette. Det er ikke bare lovløse banditter eller paramilitære grupper, understreker Dyrstad.
Seksuelle overgrep brukes som et aktivt og systematisk virkemiddel både for å skape indre samhold og som et strategisk våpen for å skade fienden mest mulig.
Men stater kan påvirke gjennom klare regler, instrukser og straffereaksjoner mot sine soldater. Stater som utsettes for press kan bli tvunget til å gjøre det de kan for å forhindre overgrep. Som et eksempel drar hun frem president Bashar al-Assad i Syria.
– Det er ikke bare IS som utøver seksuell vold i Syria, konstaterer Dyrstad.
Om ikke annet må det i hvert fall gå an å hindre eller begrense at folk i FN-styrker blir overgripere.
Det er et faresignal når sivile involveres i stor grad. Da bør det internasjonale samfunnet reagere. Jo raskere, dess bedre.
Traumatiserende
Førsteamanuensis Cecilie Therese Hagemann jobber ved Kvinneklinikken ved St. Olavs hospital i Trondheim. En del av jobben hennes er å ta imot kvinner og menn som utsettes for voldtekt.
Rundt 1800 personer oppsøker voldtektsmottakene i Norge hvert år. Antallet er stigende, antakelig fordi terskelen er blitt lavere for å si fra. Med få unntak er de som kommer kvinner. Kanskje er tabuene enda større for menn.
Andelen som utsettes for grov vold i forbindelse med voldtekter er heldigvis lav i Norge. I bare seks prosent av tilfellene er det snakk om bruk av halsgrep og/eller våpen.
– Vi ser veldig få alvorlige fysiske skader i forbindelse med voldtekter, sier Hagemann.
Hun har aldri sett at noen som har vært på mottaket har blitt smittet av HIV etter voldtekten. Graviditet finner bare unntaksvis sted. Seksuelt overførte sykdommer er ikke hyppigere enn i befolkningen for øvrig. En del av de aller mest fremtredende følgene av seksuelle overgrep i krig er svært sjeldne her.
Enkelte ganger ser vi at det er de nærmeste som sliter mest i etterkant, ikke pasientene selv.
Noen sliter med skyld. «Hvorfor drakk jeg så mye, hvorfor ble jeg med mannen hjem?» Dette er andre problemer enn de fleste ofre i krig vil stri med. Men mange sliter med flere av de samme plagene i etterkant.
– Noen sliter med søvnproblemer og mareritt. Andre igjen lar være å oppsøke situasjoner og steder som minner dem om overgrepene. Noen kan ha samboere som bebreider dem. De kan få problemer med seksuallivet. Enkelte ganger ser vi at det er de nærmeste som sliter mest i etterkant, ikke pasientene selv, sier Hagemann.
Saken fortsetter under bildet.
Cecilie Therese Hagemann og Denis Mukwege møttes sommeren 2013. Foto: Trond Ludvigsen, St. Olavs hospital
Velfortjent fredspris
Både Jakobsen, Dyrstad og Hagemann mener årets fredspris er svært velvalgt. Hagemann møtte Denis Mukwege da han besøkte St. Olavs hospital i 2013.
– En fantastisk mann, mener Hagemann.
Hun mener også at det er en god idé å dele prisen med Murad. Prisen blir altså delt mellom et tidligere offer som har gjort saken mer synlig, og en gynekolog som i mange år har jobbet for å lindre situasjonen for tusenvis av kvinner, og som også trener opp andre til å hjelpe.
Hagemann ble imponert blant annet fordi Mukwege takket nei til å være med på verdenskonferansen hun var med på i Brasil, fordi han heller ville bruke tida i DR Kongo til å hjelpe pasienter og å lære opp helsepersonell.
Men dessverre tyder ingenting på at han og hans like skal bli arbeidsledige med det første.
