Blod, bannlysning og 500 års splittelse
En rekke blodige religionskriger ble utkjempet etter kirkesplittelsen som Martin Luther først ikke ville ha. Hvorfor gikk det så galt?
REFORMASJONEN: I år markerer vi at det er 500 år siden Martin Luther åpent kritiserte den katolske kirken. Det ble starten på noe som til sist splittet kirken i flere retninger. Men det skyldtes slett ikke bare uenighet om religionsspørsmål.
Reformasjonen
- 31. oktober 2017 er det 500 år siden reformasjonen begynte ved at Martin Luther gjorde sin kritikk av den katolske kirken kjent.
- Gemini markerer dette jubileet med flere saker om reformasjonen.
- Professor Ola Tjørhom har redigert boken «Reformasjonen i nytt lys» sammen med professor Tarald Rasmussen ved UiO. Religionsforskerne Arne Bugge Amundsen, Aud Tønnessen og Hallgeir Elstad bidrar også i boken.
– Politiske forhold var avgjørende utløsende faktorer til kirkesplittelsen, sier Ola Tjørhom, professor dr. theol. ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU.
Høyst verdslig maktkamp var altså hovedårsaken til at det gikk så langt at den ene, vestlige kirken ble splittet i flere deler.
– Forskjeller i lære og teologi spilte selvsagt også en avgjørende rolle, men det kom på en måte i etterkant, som en sementering av den politisk bestemte splittelsen, sier professor Tjørhom.
Egentlig var det altså ikke en religiøs splittelse. I hvert fall ikke bare.
- Les også: Kirkerevolusjonen som endret Europa
Forsøkte å få til enighet
De evangeliske eller lutherske reformatorene så fra begynnelsen i 1517 helst på seg selv som en fornyelsesbevegelse og et «religionsparti» innenfor den katolske kirken.
Men paven var naturlig nok ikke spesielt begeistret for motstanderne i Tyskland, og hadde på den tiden en betydelig hær. På luthersk hold fant de støtte og beskyttelse hos de tyske småfyrstene, fremfor alt i Nord-Tyskland.
Kain slår Abel i hjel. Brødre skulle gå til krig mot hverandre. Foto: Thinkstock
Martin Luther var vel ikke utelukkende en mann som søkte kompromisser, kan du trygt si. Allerede i 1520 truet paven med å bannlyse ham.
Luther brente likeså greit pavens trusselbrev sammen med en del andre katolske skrifter i all offentlighet. Han ble bannlyst rett etterpå, og levde i lengre perioder i dekning og på flukt.
De evangeliske tilhengerne forsøkte uansett å komme paven i møte gjennom mange år. Sommeren 1530 gikk det likevel galt, selv om tonen var svært så forsonende til å begynne med.
Augsburg-bekjennelsen
Kirken må «bli ført tilbake til den ene enkle sannhet og den kristne enighet, så vi heretter kan dyrke og bevare den ene rene og sanne religion, og for at vi, likesom vi lever og strider under den samme Kristus, således også må kunne leve i enhet og samhold i én kristen kirke».
Det heter det i Augsburg-bekjennelsen, eller Confessio Augustana, som senere er blitt lutherdommens viktigste bekjennelsesskrift. Men den gang var det like mye et høyst nødvendig forsvarsskrift, og et forsøk på å dokumentere enhet med den katolske tradisjonen.
Keiser Karl 5. ville få slutt på uenigheten mellom partene, men valgte katolikkenes side, også av praktiske hensyn. Illustrasjon: Jakob Seisenegger
Bekjennelsen ble lagt frem under riksdagen i Augsburg i 1530. Den mektige tysk-romerske keiseren Karl 5. ville få slutt på kjeklingen mellom de evangeliske reformatorene og katolikkene, og hadde invitert partene til å legge frem sitt syn.
– Confessio Augustana var et svært åpent enhetsfremstøt overfor Den katolske kirke, men med flere, etter mitt syn taktisk begrunnede, fordømmelsesutsagn overfor de såkalte gjendøperne og reformasjonens radikale fløyer, sier Tjørhom.
Reformasjonen var nemlig allerede delt i mange ulike retninger. For å få til en enighet med paven i Roma, var mer moderate lutheranere villige til å gå ganske langt i kritikken av de mest ytterliggående gruppene.
Augsburg-bekjennelsen ble skrevet av Luthers samarbeidspartner Philipp Melanchthon. Luther satt da i trygghet på Coburg-borgen i Bayern, i dag rundt tre timers biltur eller en SMS unna, men på den tiden atskillig mer upraktisk å kommunisere med for folk som satt i Augsburg.
- Les også: Kongens menn
Mislyktes med fredelig løsning
Det gikk uansett ikke helt som Melanchthon og hans menn ønsket seg det. Enhetsfremstøtet mislyktes.
Pavens utsendinger ble ledet av Johannes Eck. De formulerte et pavelig motsvar til Augustana kalt Confutatio. Deler av teksten hadde en forholdsvis moderat form, men var likevel i stor grad en avvisning av de evangeliskes lære.
Keiser Karl 5 sluttet seg til det pavelige motskriftet og krevde at de evangeliske gruppene skulle gjøre det samme. Deretter ville han ha slutt på all denne snakkingen, delvis fordi partene ikke hadde funnet noen felles løsninger på det Den augsburgske bekjennelse betegner som kirkelige «misbruk» og som ifølge de evangeliske teologene var uenighetens hovedårsak.
– Hvis de hadde nådd frem til slike løsninger, er det ikke utenkelig at reformasjonen og kirkesplittelsen ville ha fått et ganske annet forløp, mener Tjørhom.
Steilere fronter
Augsburg-bekjennelsen ble skrevet av Luthers samarbeidspartner Philipp Melanchthon. Maleri av Lucas Cranach den eldre.
Men keiseren hadde høyst verdslige hensyn å ta også. Det osmanske imperiet, med kjerneområde i dagens Tyrkia, gjorde stadige fremstøt mot Europa. Paven hadde altså på den tiden ikke bare åndelig makt, men også verdslig styrings- og militærmakt som suveren monark i Kirkestaten.
– Keiseren ønsket å samle riket i krigen mot osmanene og betraktet enhet på religionsfeltet som ideologisk basis for den politisk-militære enheten, sier Tjørhom.
Keiseren foretrakk den politiske alliansen med paven og hans hær fremfor hensynet til de evangeliske. Verdslig makt var antakelig viktigere enn åndelig. Osmanene måtte stoppes. Enhet måtte til, mente keiseren. Slik gikk det ikke.
Kanskje forutså ikke keiseren protestantenes reaksjon. De ga nemlig ikke etter. Frontene ble isteden steilere enn før.
Martin Luther var vel ikke utelukkende en mann som søkte kompromisser. Foto: Thinkstock
– Spenningen mellom religionspartiene eskalerte fordi partene hadde forskjellige alliansepartnere med motstridende interesser, sier Tjørhom.
Keiseren og paven var begge sentrale myndigheter med felles mål til tross for intens rivalisering. De evangeliske menighetene søkte støtte hos vennligsinnede innslag blant de tyske småfyrstene, som hadde sterke regionale preferanser og interesser. Disse småfyrstene hadde stor innflytelse.
– På den tiden eksisterte det ikke et sentralisert tysk-romersk keiserrike. Keiseren hadde visse riksinstitusjoner, men den sterkeste statsutbyggingen skjedde på det regionale nivået under keiseren, påpeker professor Erik Opsahl ved Institutt for historiske studier ved NTNU.
De evangeliske stendenes forsvarsforbund
For å skape en motvekt til keiseren og paven, opprettet de tyske småfyrstene og de evangeliske menighetene i 1531 Det schmalkaldiske forbund. Dette var en militær allianse der en av forutsetningene var at medlemmene sluttet seg til den evangeliske retningens lære.
Krigsråd under Den schmalkaldiske krigen.
Til å begynne med var keiser Karl 5. ikke spesielt ivrig etter å komme i konflikt med dette forbundet. Han var i lange perioder under sine 37 år på tronen enten i krig eller forberedte seg på krig, og på denne tiden var han mest opptatt med osmanene og franskmennene.
Luthers tilhengere ble flere i Tyskland, småfyrstene her ble sterkere og inngikk allianser med ulike parter ettersom det passet dem best. Men siden dette også var en strid om verdslig makt, kom det til åpen kamp straks keiseren fikk en mulighet.
I 1544 ble det fred med franskmennene, og i 1545 med osmanene. Keiseren kunne bruke mer energi på de religiøse utbryterne i Tyskland. Den schmalkaldiske krigen ble utkjempet i 1546 og 1547.
De tyske småfyrstene hadde en betydelig hær, men angivelig ubrukelige militærledere. Keiseren slo småfyrstene grundig ved slaget ved Mühlberg i 1547.
Men selv ikke dette store militære tilbakeslaget var nok til å stanse kamphandlingene.
I 1552 ble keiseren drevet på flukt av de tyske småfyrstenes tropper. Broren Ferdinand måtte forhandle med motstanderne og inngå store innrømmelser. Det ble først en mer varig fred i 1555, og her ligger endelig et hovedsvar på hvorfor det til sist endte med kirkelig splittelse.
Religionsfred i Augsburg 1555. Partene blir enige. Fyrsten bestemmer undersåttenes religion, og i praksis må de religiøse gruppene bo i ulike områder. Illustrasjon: Johann Dürr, The British Museum
- Les også: Den store norske språkkrigen
Religionsfreden forsterket skillet
– Religionsfreden i Augsburg i 1555 spiller en nøkkelrolle i prosessen frem mot kirkesplittelse, sier professor Tjørhom.
Det året møttes Det schmalkaldiske forbund og keiseren igjen, nå for å få til en langvarig fred. De tyske småfyrstene hadde kjempet seg til et godt utgangspunkt, og freden som fulgte varte stort sett helt til Trettiårskrigens utbrudd i 1618. Men ikke uten kostnader.
– Freden innebar det fundamentale prinsippet om at fyrsten bestemmer folkets religion, sier Tjørhom.
Når lederen i et område bestemmer hva du skal tro på, betyr det følgende: Evangeliske kristne i et katolsk område hadde bare to valg – konvertere eller emigrere. Det samme gjaldt motsatt.
– Augsburgfreden utelukket altså at forskjellige kirker – katolsk, luthersk, og siden reformert – kunne eksistere side om side innenfor samme region eller nasjon. Den regionale delingen bidro på avgjørende vis til en formalisert, organisatorisk kirkesplittelse, påpeker Tjørhom.
Større trosforskjeller
Samtidig foregikk en religiøs konfesjonalisering, en tydeliggjøring av «dette tror vi på, dette tror de andre på, og de andre tar feil».
Martin Luther skrev mot slutten av livet det heller gretne skriftet «Mot pavedømmet innstiftet av djevelen». Illustrasjon: Lucas Cranach den eldre
– På katolsk hold var dette særlig knyttet til konsilet i Trient fra 1545 til 1563 – som primært handlet om å sette en stopper for den fremvoksende protestantismen, forklarer Tjørhom.
Han sier den tidligmoderne katolisismen ikke entydig var reaksjonær. Den inneholdt også flere fornyelsesimpulser og – ansatser. Men dette ble etter hvert parkert til fordel for en sterkt sentralstyrt katolisisme under pavenes kontroll.
Den lutherske ortodoksien hadde sin glansperiode mellom 1550 og 1650, og var også et uttrykk for massiv konfesjonalisering. På begge hold ble motpartens lære demonisert, mens det som kunne skape grunnlag for enhet ble neglisjert.
Luther selv døde allerede i 1546. Han var blitt stadig bitrere i sitt forhold til paven, og skrev mot slutten av livet det heller gretne skriftet «Mot pavedømmet innstiftet av djevelen», som er formulert akkurat slik det høres ut som.
Millioner mistet livet
Skillet mellom religion og politikk er sjelden tydelig. Religionskriger skyldes sjelden bare religion.
Men splid mellom protestanter og katolikker var i hvert fall del av årsaken til den tyske bondekrigen, den schmalkaldiske krig, 80-årskrigen i Nederlandene, flere kriger på de britiske øyene, franske religionskriger og Trettiårskrigen.
– Under sistnevnte krig støttet det katolske Frankrike de tyske protestantene mot den katolske tysk-romerske keiseren ut fra politisk-strategiske vurderinger. Politiske hensyn kunne altså overstyre religionen, påpeker historieprofessor Erik Opsahl.
Nå er det umulig å se hvor mange dødsfall uenighetene ledet til, men disse tidlige krigene alene førte selv etter de laveste estimatene til over fem millioner dødsfall som følge av kamphandlinger, massakrer, folkemord, sykdom og sult.
Inn i moderne tid
Under 30-årskrigen allierte partene seg litt på kryss og tvers av trosretningene. Her fra slaget ved Rocroi. Maleri: Augusto Ferrer-Dalmau (Klikk navn for lenke til kunstneren)
Etter Trettiårskrigen, der katolikker og protestanter altså allierte seg litt på kryss og tvers, kom det til fred i Westfalen.
– Freden i Westfalen i 1648 videreførte i stor grad avtalen fra Augsburg i 1555, sier Tjørhom.
Religionsfriheten ble nå utvidet til å omfatte de reformerte, med tilhengere av Huldrych Zwingli og Jean Calvins lære. Men kirkepolitikken som ga tilhengerne av hver enkelt religiøs retning sine helt bestemte leveområder ble i hovedsak videreført.
Nå for tida er det heldigvis stort sett fredeligere forhold mellom katolikker og protestanter enn den gang. Men selv 500 år etterpå er det få, om noen, tegn til at de to skal forenes i en felles lære.
