Utsnitt av avlatsbrev utstedt til erkebiskop Erik Walkendorf i Nidaros av Arcimboldus i 1518. Det var trolig et identisk avlatsbrev som seglet fra Alstahaug var festet til. Foto: Riksarkivet, Oslo

Avlatshandel var big business før reformasjonen

For å forkorte tiden i skjærsilden kunne man skaffe seg avlat. Men det kostet penger og var derfor bare for de økonomisk bedrestilte.

Skærsilden var et forferdelig sted. Ved å betale avlat, kunne man slippe lettere unna. Illfoto: Thinkstock

Skjærsilden var et fryktelig sted. Ved å betale avlat, kunne man slippe lettere unna. Illfoto: Thinkstock

Skjærsilden var et fryktet sted i middelalderen. Ifølge katolsk lære måtte man gjennom skjærsilden på vei til himmelen for å bli renset og fri for all synd.

– Skjærsilden var et forferdelig sted. For å forkorte oppholdet der kunne man kjøpe seg avlat. Det var biskopen som utstedte avlat og bestemte hvordan den skulle være, forklarer arkeolog Birgitta Berglund ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Nylig snakket hun om temaet i tv-serien Anno på NRK.

Forbeholdt de rikeste

Da Martin Luther spikret opp de 95 tesene på kirkedøra i Wittenberg for 500 år siden, var det nettopp avlatshandelen han gikk sterkest ut mot. Avlatshandel var big business før reformasjonen. Å kjøpe seg avlat var dyrt, og det var bare de rike som hadde penger til å kjøpe seg avlatsbrev, eller til å dra på pilegrimsferd til Roma eller Santiago del Compostela.

Dette seglet var festet til avlatsbrevet utstedt til Erik Walkendorf. Foto: Riksarkivet, Oslo

Dette seglet var festet til avlatsbrevet utstedt til Erik Walkendorf. Foto: Riksarkivet, Oslo

På begynnelsen av 1500-tallet var det kommisjonærer som reiste rundt og solgte avlatsbrev.

– Ved reformasjonen forsvant avlat og skjærsilden. Da holdt det med å tro for å komme til himmelen, man trengte ikke å gjøre botsøvelser, forteller Berglund.

Avlat til Peterskirken

Arkeologen fattet interesse for avlat under utgravinger på tunet til Alstahaug prestegård på Helgeland, der Petter Dass virket som prest for over 300 år siden.

På 1960-tallet ble det gjort utgravinger under gulvet i det gamle skipet i Alstahaug kirke. Da Berglund gikk gjennom gravmaterialet fra den gang, fant hun et vokssegl i en liten sølvdåse. Et avlatsbrev hadde vært festet til seglet. Dåsen ble funnet ved siden av hodet til en 35 år gammel kvinne, i en av gravene under kirkegulvet fra 1500-tallet.

– På voksseglet kan man se St. Peter med glorie og nøkkelen til himmelriket. På seglet står teksten «SIGILLUM FABRICE BASILICE SANCTI PETRI DE URBE». Den viser at avlatsbrevet og seglet har blitt solgt til innsamling av penger for å bygge opp Peterskirken i Roma, forklarer Berglund.

Arcimboldus’ segl

     Voksseglet i sin dåse fra kvinnegraven under kirkegulvet i Alstahaug kirke. Foto: Per E. Fredriksen, NTNU Vitenskapsmuseet

Voksseglet i en dåse fra kvinnegraven under kirkegulvet i Alstahaug kirke. Foto: Per E. Fredriksen, NTNU Vitenskapsmuseet

Det viste seg at seglet var identisk med et segl utstedt til Erik Walkendorf i Nidaros, datert 1518. Seglet lå i en messingkapsel, og fantes på et avlatsbrev.

Den nedre halvdelen av begge seglene viser et skjold med en bjelke med tre stjerner på, innrammet av en kardinalhatt med nedhengende dusker. Dette er den pavelige legaten Johannes Angelus Arcimboldus’ segl. Arcimboldus var ansvarlig for avlatshandelen i Tyskland og store deler av Norden. Selve brevet fra Alstahaug er ikke bevart, men det som ble utstedt til Erik Walkendorf viser at det var en trykt tekst med plass til å skrive på navn.

– Avlatsbrev var også viktig for Gutenberg og utviklingen av boktrykkerkunsten, mener Berglund.

Men hvordan havnet Arcimboldus’ segl i Nidaros og under et kirkegulv i Alstahaug?

Uoffisiell prestefrue

På undersiden av dåsen som seglstemplet funnet på Alstahaug lå i, er tre hull og rester av en snor. Snoren har vært trædd gjennom hullene for å feste dåsen til avlatsbrevet. Foto: Per E. Fredriksen, NTNU Vitenskapsmuseet

På undersiden av dåsen som seglstemplet funnet på Alstahaug lå i, er tre hull og rester av en snor. Snoren har vært trædd gjennom hullene for å feste dåsen til avlatsbrevet. Foto: Per E. Fredriksen, NTNU Vitenskapsmuseet

På denne tida var Alstahaug prestegjeld et kannikgjeld. Det innebar at presten tjenestegjorde ved Domkirken i Nidaros, og hadde plikt til å gjøre prestegjerning i Alstahaug, kallet han hadde sine inntekter fra.

– Jeg regner med at han kjøpte avlatsbrevet da han jobbet i Nidarosdomen, forteller arkeologen.

Kvinnelige prester var utenkelige i middelalderen, og prestene fikk heller ikke lov til å gifte seg. At den ukjente kvinnen under kirkegulvet hadde et avlatsbrev, er derfor merkelig. Men Birgitta Berglund har en teori.

– Vi vet ikke hvem hun var, men de som ble gravlagt under kirkegulvet var av høyere rang. Siden prestene ikke kunne gifte seg var hun ikke en offisiell prestefrue. Jeg tror det var en kvinne som hadde syndet med kanniken, sier hun.

I jernalderen og vikingtiden var det vanlig at de døde ble gravlagt med gjenstander ved sin side. Slik er det derimot ikke i kristen tid, med unntak av religiøse symboler.

– Jeg tror presten ga avlatsbrevet til henne slik at hun skulle forkorte sin tid i skjærsilden, utdyper Berglund.