Skrekk og gru i norsk natur
Nordmenns forhold til norsk natur er gjennomgående positivt. Men har du sett norske skrekkfilmer, har du kanskje en annen oppfatning. Et særpreg i disse skrekkfilmene er nemlig at norsk natur brukes som et realt grøsserelement.
Den norske filmklassikeren «De dødes tjern» fra 1958 gjorde mange i sin generasjon småskjelvne om de skulle befinne seg i nærheten av skogstjern når mørket kom krypende. Da kunne det lett dukke opp bilder på netthinna av mennesker som på uforklarlig vis forsvant i tjernets mørke dyp, akkompagnert av et grøssende ubehag raslende nedover ryggen.
Etter filmsuksessen «De dødes tjern» ble det ikke produsert noe særlig mer innen norsk skrekkfilmsjanger på nærmere 50 år.
Så kommer «Villmark» i 2003. Den starter en markant bølge av ny norsk skrekkfilm i Norge, og i denne sjangerbølgen blir norsk natur et viktig skrekkens element, som den også var det i «De dødes tjern».
– I den norske grøsserbølgen skal nesten all skrekk og gru ut i skogen og opp på fjellet. Norsk natur som en skrekkens kilde er et tydelig kjennetegn ved det norske grøsserfenomenet, sier Christer Bakke Andresen ved NTNU som har skrevet doktorgrad om norsk skrekkfilm i perioden 2003 til 2015.
Påskefjellet blir aldri det samme
Norsk natur og friluftsliv representerer vanligvis noe positivt, men i disse filmene får naturen en helt annen funksjon. Vann og snø er blant de essensielle naturelementene som brukes for å skape skikkelig uhygge.
– Vannet renner gjennom norske skrekkfilmer, og det er alltid noe nifst og dødt som kommer strømmende med dette vannet. Vann i form av snø er også mye brukt som grøssergrep, sier Christer Bakke Andresen.
Han trekker fram flere eksempler, blant annet «Villmark» hvor en død kvinne blir funnet fanget i et garn i et tjern og «Villmark II» hvor vannet renner lik blodårer gjennom et gammelt asyl som har en sentral rolle.
– Og i «Fritt vilt» har du «fjellmannen» som framstår som en ondskap født rett ut av påskefjellet, der han taust går rundt og dreper, sier Christer Bakke Andresen.
Ny filmpolitikk
Christer Bakke Andresen under filmfestivalen Ramaskrik 2016 på Oppdal.
Foto: Arvid Storli/Ramaskrik
Det flere grunner til at den norske skrekkfilmbølgen skyller inn over det norske kinopublikummet fra 2003 og framover. Flere momenter har beredt grunnen for at «Villmark» kan produseres og for at den blir en publikumssuksess (155 117 publikummere).
– Med «Villmark» skjer det en voldsom forandring, og grøsserne kommer som perler på en snor etter denne, sier Christer Bakke Andresen.
En av grunnene til at vi får en norsk grøsserbølge, er at den statlige filmforvaltningen og filmpolitikken endres rundt årtusenskiftet. Myndighetene legger opp til å gi støtte til mer publikumsvennlige filmer, og Stoltenberg-regjeringen setter opp som ambisjon at 25 prosent av besøket på norske kinoer skal være på norske filmer.
– Finansieringsordningen markedsorienteres for å hjelpe frem mer populær film, og en vekst i sjangerfilm blir et resultat av dette, først og fremst grøssere og romantiske komedier, sier Andresen.
Mindre filmsensur
Det andre som skjer omkring årtusenskiftet, er at sensurreglene liberaliseres. Ytringsfrihetskommisjonen i Bondevik-regjeringen letter blant annet på filmsensuren.
– Dette innebærer at man i filmsammenheng får mulighet til å vise sterkere sex- og voldsskildringer, noe som også baner veien for bølgen av en ny type filmer. På 2000-tallet får vi kinogrøssere som tidligere ville blitt stoppet eller klippet ned.
Et tredje element som Christer Bakke Andresen tar for seg i avhandlingen, er at både filmskapere og publikum er blitt mer bevisste på og kompetente på ulike filmsjangere.
– De siste tiårene har film blitt mer tilgjengelig, først gjennom VHS-kassettene, så DVD og så internett med Netflix og andre som gjør film tilgjengelig. Publikum har konsumert mer og mer film, og vi har fått bedre og bredere sjangerkompetanse, understreker han.
Slasherfilmer og psykologiske grøssere
Og så er det altså suksessen til den første nye norske skrekkfilmen «Villmark», som bygger på de tre første forutsetningene, som blir den utløsende faktor.
– Filmen er en relativt lavbudsjettfilm, og det at den blir en slik publikumssuksess, beviser at dette er en filmsjanger folk vil se og at det lønner seg å lage slike filmer.
I rask rekkefølge kommer så filmene:
- Villmark (2003)
- Naboer (2005)
- Fritt vilt (2006),
- Rovdyr (2008)
- Fritt vilt II (2008)
- Død snø (2009)
- Skjult (2009)
- Snarveien (20009)
- Fritt vilt III (2010)
- Trolljegeren (2010)
- Mørke sjeler (2011)
- Babycall (2011)
- Thale (2012)
- Gåten Ragnarok (2013)
- Død snø 2 (2014)
- Utburd (2014)
- Villmark 2 (2015)
Det finnes også noen flere, men dette er de 17 filmene som har hatt bred kinodistribusjon i perioden 2003 til 2015 og som Christer Bakke Andresen har tatt for seg i sin doktorgradsavhandling.
Har deler filmene inn i to undersjangere: psykologiske grøssere som «Naboer», «Babycall» og slashersjangeren som «Fritt vilt», «Vilmark». I tillegg kommer det han betegner som randsonefilmer. Det er filmer som henter elementer fra grøssersjangeren, men som ikke er rendyrkede grøssere, for eksempel «Trolljegeren» og «Thale».
Og i alle tre kategoriene spiller altså naturen en viktig rolle som grøsseringrediens for å skape skikkelig skrekk og gru.
– Men hva om den første skrekkfilmen som slo gjennom hadde vært en urban spøkelsesthriller fra Oslogryta, hadde vi da fått denne bølgen med norsk natur? spør han seg.
Christer Bakke Andresen disputerer 3. november ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU. Doktorgradsavhandlingen har tittelen «Åpen kropp og lukket sinn. Den norske grøsserfilmen fra 2003 til 2015.»
