Forsker på mikroplastens mørke sider
Det finnes bittesmå plastartikler, mikroplast, over alt. Nå skal et internasjonalt forskerteam undersøke hvor giftig mikroplast er for marine dyr, fra plankton til krabber og fisk, og om mikroplasten hoper seg opp i næringskjeden.
Hvert år produseres det ca. 300 millioner tonn plast globalt – og produksjonen er økende, ifølge Miljødirektoratet. Problemet med plasten, sammenlignet med annet marint avfall som papir og matavfall, er at den ikke brytes ned men samler seg opp i miljøet. Det vil si, ei plastflaske noen kastet i havet vil over tid brytes ned, men til et annet problem: usynlige plastpartikler, det som kalles mikroplast.
Fakta om mikroplast og Plastox:
FNs miljøforsamling vedtok i 2014 et norsk forslag til globale tiltak mot marin forsøpling og mikroplast.
Ifølge rapporten «Sources of microplastic- pollution to the marine environment» dannes det rundt 8000 tonn mikroplast årlig i Norge, den viktigste kilden er slitasje av bildekk. Omtrent halvparten havner i havet. Mikroplast blir forbudt i stadig flere kosmetiske produkter, og det ble forbudt i USA i fjor.
Plastox er et av flere prosjekter bestilt og delfinansiert av Joint Programming Initiative Healthy and Productive Seas and Oceans (JPI Oceans), et europeisk program med 22 medlemsland som forsker på havmiljøet i Europa. JPI Oceans vil avdekke kunnskapshull rundt mikroplast og utvikle standardiserte metoder for å forske på dette. Prosjektet vil utføre mange laboratorieundersøkelser for å se hvordan mikroplast påvirker marine arter. Det vil også utføre langtidsobservasjoner i europeiske havområder, fra Middelhavet til Norskehavet.
– Bildene av døde sjøfugl som har plastbiter i magen er kjent for de fleste, men ikke mange tenker på at den også har i seg mikroplast. Vi vet lite om effektene og hvor giftig mikroplasten er for dyr og fisk, sier Andy Booth, SINTEF-forsker innenfor marin miljøteknologi. Han er prosjektleder for forskningsprosjektet Plastox, som har 15 partnere fra 12 europeiske land.
– Hva skjer for eksempel med en torsk som får i seg mikroplast, og hvor mye mikroplast skal til før den endrer atferd? Og binder mikroplasten til seg stoffer som er skadelig for fisken, spør forskeren.
Skadet abbor
Andy Booth ser at interessen for mikroplast øker raskt. Selv er han blitt hentet inn for å snakke om mikroplast både av FN i New York, og av Det europeiske parlamentet i Brüssel. Og i år skal den første internasjonale konferansen om mikroplast holdes.
Han forteller at de første studiene som undersøker hvorvidt mikroplast er skadelig for organismer kom i 2012. Men den mest omfattende ble publisert i Nature i år: Svenske forskere så på hvordan mikroplast påvirket abbor, og de fant ut at færre egg utviklet seg til fisk. Fisken var også mindre aktiv og svømte mindre.
– Resultatene fra denne svenske studien er signifikante, og er den første som viser at mikroplast kan påvirke fiskehelsen, sier Booth og fortsetter: I Plastox skal vi også se om mikroplasten kan hope seg opp i næringskjeden, på samme måte som for eksempel kvikksølv gjør.
I kosmetikk…
Det finnes to hovedkilder til mikroplast. Primærkilden er små mikroplastartikler mindre enn 5 mm, som tilsettes produkter som kosmetikk, tannkrem og tekstiler. Renseanlegg er ikke laget for å filtrere ut disse ørsmå partiklene, så de ender opp i havet. Den andre er større plastartikler som blir til mikroplast når de brytes ned over lang tid.
Når Booth forteller om Plastox snakker han først om alt det vi ikke vet om mikroplast. Det omfattende prosjektet skal nemlig forsøke å tette flere kunnskapshull. Hovedmålet er å finne ut hvorvidt mikroplast er giftig og skadelig for en rekke av europeiske marine dyr, fra plankton til krabber, blåskjell og sjøfisk.
…og stolen du sitter på
En vet altså lite om skadevirkninger av mikroplast, men en vet mye om forekomsten. Forskning fra de siste ti årene har påvist mikroplast både i miljøet rundt oss og i fisk og dyr. Eller som Booth sier:
– Plast og mikroplast er over alt, på stolen du sitter på, PC’en du skriver på, det er fiberstøv i lufta.
– Mange er nysgjerrige på hvordan mikroplast påvirker mennesker, men det vet vi foreløpig ingenting om. Plastox vil også undersøke hvordan mikroplast fester til seg miljøgifter og vice versa. Plastavfall i havet, også mikroplast, kan inneholde miljøgifter fordi plasten er tilsatt farge eller ulike kjemikalier, men de kan også samle opp miljøgifter ved å binde det til seg. Det er vist at miljøgifter kan frigjøres fra mikroplast i magen på dyr.
Men hvordan måle – og sammenlikne?
Et problem for mikroplast-forskningen er at det mangler en god definisjon på hva mikroplast er. Mikroplast er polymer-partikler som er mindre enn 5 mm i diameter. Polymerer anvendes som råstoff i plast og også i gummi, elastomerer, fibrer, lim, maling og lakk. Men er mikroplast alle polymerer, eller er det bare noen av dem, spør Booth seg. Foreløpig finnes det heller ikke standardiserte metoder for å måle forekomsten av mikroplast slik som det for eksempel gjør for kjemikaler.
– Målet er at det skal utvikles standardiserte metoder som kan brukes i alle land og gjøre det enklere å sammenligne dataene. Vi må finne ut hvordan dette skal måles, for eksempel om vi skal måle antall partikler eller overflatevolumet på partiklene.
Økende interesse for mikroplast
En annen utfordring for forskerne har vært å få tak i mikroplast. I tidligere forsøk har de ofte brukt finmalt pellets. Men i Plastox samler de marint avfall som de selv maler ned til mikroplast.
– For å forstå hva som skjer i det marine miljøet, er det viktig at mikroplasten i forsøkene er mest mulig lik den mikroplasten organismene blir eksponert for i naturen, sier Booth.
