Øl og kalvehode ga gull og sølv

Et kokt kalvehode og godt øl ble løsningen da forskerne ville gjenskape myntmesternes 500 år gamle teknikk.

MYNTER: Greide myntmesteren i 1500-tallets Trondheim å lage sitt eget utstyr for å finne ut hvor mye sølv han hadde i myntene sine?

– Hvis det er så enkelt at vi kan få det til, kunne myntmesterne greie det for 500 år siden også, for de var fagfolk, sier professor emeritus Otto Lohne ved NTNU. Her med overingeniør Pål Ulseth. Foto: Idun Haugan, NTNU

– Hvis det er så enkelt at vi kan få det til, kunne myntmesterne greie det for 500 år siden også, for de var fagfolk, sier professor emeritus Otto Lohne ved NTNU. Her med overingeniør Pål Ulseth. Foto: Idun Haugan, NTNU

– Hvis det er så enkelt at vi kan få det til, kunne myntmesterne greie det for 500 år siden også, for de var fagfolk, sier professor emeritus Otto Lohne ved NTNU.

Lohne og overingeniør Pål Ulseth har den siste tida prøvd seg frem som gullsmeder og myntmestere, simpelthen fordi de er nysgjerrige.

De to forskerne har derfor selv lagd skåler, eller kupeller, av beinaske fra dyreknokler. Disse skålene var en viktig del av utstyret som myntmesterne brukte.

I dag har de også laget i stand to ulike metallegeringer som de skal teste den gamle metoden på. Én blanding av gull, kobber og sølv. En annen av sølv.

De vet allerede hvor mye som finnes av sølv, gull og kobber i blandingene. Nå skal de se om de kan oppnå riktige måleresultater med den gamle metoden.

Alliert med gullsmed

Et kalvehode er en viktig ingrediens når du skal bestemme innholdet av edelt metall. Foto: Idun Haugan, NTNU

Et kalvehode er en viktig ingrediens når du skal bestemme innholdet av edelt metall. Foto: Idun Haugan, NTNU

Selv i dag kan gullsmeder bruke en variant av den gamle metoden når de vil bestemme innholdet av gull og sølv i metallblandinger.

– Dette er en velkjent metode, sier den erfarne gullsmeden Helge Karlgård.

Men Lohne og Ulseth nøyer seg altså ikke med å bruke moderne varianter. Forskerne har derfor alliert seg med Karlgård for å se om de er på rett spor. Karlgård er kommet til i NTNUs lokaler på Kalvskinnet i Trondheim med gull- og sølvlegeringer for å følge med mens forskerne prøver ut den gamle metoden.

– Har du trua?

Sånn virker det

  • Ulike metaller smelter ved ulike temperaturer.
  • Når du legger en metallegering av edelt metall sammen med bly i kupellen og varmer den opp, vil den porøse kupellen ved en bestemt temperatur dra til seg smeltet blyoksid, mens det edle metallet blir igjen på overflaten.
  • Ved å sammenligne vekten av metallet i skålen før og etter kupelleringen, kan du finne ut hvor mye edelt metall den opprinnelige blandingen inneholdt.

– Ja, selvfølgelig, sier gullsmed Karlgård, som virker vel så ivrig på å se fremgangsmåten for å fremstille kupellene som oss ufaglærte.

I dag kjøper gullsmeder ferdige kupeller, og det er slutt på å koke kalvehoder som del av jobben. Samtalen går omkring flussmiddel og etter hvert omkring sølv som spytter og fukting av beinaske.

Men historien begynner jo ikke her.

Fant myntverksted

I 1990-årene ble Erkebispegården i Trondheim undersøkt av arkeologer. Da kom de over verksteder der det ble produsert mynter på 1500-tallet.

Kupellering

  • Kupellering, eldre metode for raffinering av gull og sølv ved legering med bly, som derpå oksideres («avdrives») og tar med seg andre uedle metaller inn i kupellveggen.
  • Samme metode har vært brukt til analyse av sølv i malmer og legeringer.

Kilde: Snl.no

Ved produksjon av mynter fantes det helt klare og svært strenge krav til hvor mye myntene skulle inneholde av sølv. Derfor måtte myntmesterne vite hvordan de skulle måle, eller probere, metallet de brukte.

I Erkebispegården fant arkeologene blant annet 200 brukte kupeller laget av beinaske. Disse kupellene, som du kan se et bilde av på siden, var porøse skåler som ble brukt da gullsmedene og myntmesterne skulle bestemme innholdet av edle metaller i legeringer, altså metallblandinger. (Se faktaboks.)

Men kunne myntmesteren i Erkebispegården lage disse kupellene selv, eller måtte han importere kupeller?

Øl og kalv

Det ville forskerne finne ut. Dermed måtte de rense og brenne et kalvehode. Pannebeinet skal nemlig være den beste delen av kalven når du skal lage beinaske til kupellene.

– Jeg kokte hodet på verandaen, sier overingeniør Ulseth, og Lohne brente beina i en vedovn en dag kona var borte.

De brente beina ble brukket i stykker, knust og siktet tre ganger før de ble vasket og tørket. Her finnes mange muligheter for å gjøre feil, men de fikk da produsert beinaske.

Dessuten måtte de finne ut hvilket øl som var best egnet til. Ølet skal nemlig ifølge de gamle oppskriftene brukes til å fukte beinasken lett, slik at asken kan formes til en skål i et verktøy spesiallaget for oppgaven. Ølet binder asken sammen. Ikke for mye fukt. Ikke for lite.

De kom frem til at øl gjæret på flaske var det rette. Her hindrer vel loven oss i å fortelle hvilket, men skulle du selv være fristet til å gjenskape bedriften, finner du en fullstendig beskrivelse her: Fremgangsmåten med kontakter.

– Kupellene ser fine ut, konkluderer gullsmed Karlgård fornøyd om sluttproduktene Lohne og Ulseth har hamret til.

Lærenemme

Ulseth er overingeniør ved Institutt for materialteknologi. Lohne ble ansatt ved NTNU allerede i 1980, og er ennå tilknyttet samme institutt. Dette er ingen nybegynnere.

Pål Ulseth og Otto Lohne holdt seg til en oppskrift fra 1574 av den sachsiske og böhmiske myntmesteren Lazarus Ercker. Foto: Idun Haugan, NTNU

Pål Ulseth og Otto Lohne holdt seg til en oppskrift fra 1574 av den sachsiske og böhmiske myntmesteren Lazarus Ercker. Foto: Idun Haugan, NTNU

Men selv med tung faglig bakgrunn har de vel vært som lærlinger å regne i denne sammenhengen. Til gjengjeld har de vært lærenemme.

– Dette er en av de eldste metodene for å bestemme kjemisk sammensetning av metaller, sier Lohne.

Nå finnes det flere gamle oppskrifter på hvordan du kan produsere kupeller av beinaske, men de to har holdt seg til en oppskrift fra 1574 av den sachsiske og böhmiske myntmesteren Lazarus Ercker i boken «Treatise on Ores and Assaying».

– Jo mer vi holdt på, dess mer skjønte vi av tegningene, sier Ulseth.

Forskerne har prøvd seg frem der oppskriftene tilsynelatende ikke var helt klare. De prøvde for eksempel å tørke kupellene i ovn, men da ble det ikke rett konsistens. Antakelig tørket kupellene for fort. Lagring i romtemperatur i ei uke viste seg å gi bedre resultat.

Inn i ovnen

Overingeniør Pål Ulseth setter en kupell inn i den 900 grader varme ovnen. Foto: Idun Haugan, NTNU

Overingeniør Pål Ulseth setter en kupell inn i den 900 grader varme ovnen. Foto: Idun Haugan, NTNU

Smelteovnen er blitt 918 °C. Lohne og Ulseth har satt to kupeller i en skål. I den ene kupellen legges sølvprøven og 10 ganger så mye bly, i den andre blandingen av gull og bly. Skålen med kupellene settes inn i ovnen.

– Blyet smelter fort, under 350 grader, sier Lohne, som utmerket godt vet at det er ved omtrent 327,46 grader. De andre metallene smelter ikke før ved langt høyere temperatur.

Under oppvarmingen til 900 °C løses prøvene i blyet som blir til blyoksid. Dette blyoksidet smelter ved 888 °C og trekkes av kapillærkrefter inn i den porøse beinasken som kupellen er laget av. Tilbake i skålen ligger det edle metallet, i den ene sølv, i den andre en blanding av gull og sølv.

I hvert fall skal det foregå sånn om Lohne og Ulseth har gjort sakene sine som de skulle.

Blir det vellykket? Foto: Idun Haugan, NTNU

Blir det vellykket? Foto: Idun Haugan, NTNU

De smugkikker litt inn i ovnen underveis. En glødende kule former seg i bunnen av hver av kupellene. Rundt kulene begynner beinasken å skifte farge etter hvert som blyoksidet trekker inn i det.

Allerede etter noen minutter er det tid for å ta ut skålen med kupellene. Ivrige kan de konstatere at kulene ser bedre ut enn under de første forsøkene. Ulseth setter kupellene under mikroskopet. Han løsner kulene av edelt metall og gjør dem klare til veiing.

Resultatet

Otto Lohne, Pål Ulseth og Helge Karlgård studerer resultatet. Foto: Idun Haugan, NTNU

Otto Lohne, Pål Ulseth og Helge Karlgård studerer resultatet. Foto: Idun Haugan, NTNU

1. I sølvblandingen veide de før smeltingen inn 0,15 gram av legeringen 925, som betyr en renhetsgrad på 925 ‰. Dette ble blandet med 1,40 gram rent bly.

Etter kupelleringen veide kula i skålen 0,14 gram. Litt rask regning gir en sølvgehalt på rundt 933. Det ørlille avviket skyldes antakelig noen urenheter fra kupelloverflata på undersida av den lille kula.

2. I gullblandingen veide de inn 0,18 gram av legeringen 585, som i dette tilfellet betyr at 585  ‰ og 166 ‰ sølv. Dette ble blandet med en blyplate på 1,59 gram.

Etter kupelleringen veide kula 0,14 gram. Det betyr at innholdet av sølv og gull er rundt 778 ‰. Også denne kula hadde noen urenheter under seg, noe som forklarer avviket fra det perfekte svaret, som ville vært 753 ‰.

– Er dette godkjent?

– Ja, i aller høyeste grad! sier gullsmed Karlgård.

Myntmesteren greide dette

Så, kunne myntmesteren i Erkebispegården greie dette selv? Ja, mener forskerne som har oppsummert både fremgangsmåte og konklusjoner i etterkant.

I kupellene ligger det edle metallet. Foto: Idun Haugan, NTNU

I kupellene ligger det edle metallet. Foto: Idun Haugan, NTNU

– Det er derfor overveiende sannsynlig at myntmesteren har hatt tilgang til det han trengte for å egenprodusere gode kupeller og selv har vært i stand til å gjennomføre kupellering med pålitelige resultater, lyder konklusjonen.

De tviler ikke på at myntmesterne på 1500-tallet både hadde de nødvendige ingrediensene, de tekniske innretningene og ovner som nådde høy nok temperatur. Lohne og Ulseth kunne nok ha funnet seg arbeid om de levde for 500 år siden også.

– Så fikk vi det til! utbryter en tydelig fornøyd Lohne.

Ja, jammen fikk de det til.