Bomber og buss på 600 meters dyp
Dumping av ammunisjon og bomber i havet var vanlig i Norge etter annen verdenskrig. Noen av avfallsplassene er blitt naturlige, levende laboratorier hvor biologer kan studere kaldtvannskorallrev.
BOMBEDEPONI: 8. mai 1945. De tyske styrkene i Norge overga seg, og etter fem års okkupasjon var landet endelig fritt.
Stein Nornes og Pedro Roberto De La Torre Olazabal kontrollerer en ROV. Den undersøker korallrev i Trondheimsfjorden som har dannet seg på bomber og annet materiell fra annen verdenskrig. Foto: Nancy Bazilchuk
Plutselig måtte 30.000 allierte tropper avvæpne 350.000 tyske soldater og håndtere store lagre av tyske bomber, våpen og ammunisjon langs Norges 2500 kilometer lange kyst. Det var et marerittoppdrag, der spesielt bombene utgjorde et problem. Så vi nordmenn gjorde som vi ofte gjør i krisetider: Vi tyr til havet for å finne løsninger.
– De norske motstandsstyrkene hadde lite kvalifisert personell for å sikre alle de tyske soldatene og alt materiellet. Noen av lagrene av ammunisjon var trolig minelagt, sier John Kjeken, en marinbiolog som studerer de forlatte bombene i forbindelse med masteroppgaven sin. – Den store frykten var at bomber og ammunisjon ville bli fordelt blant befolkningen. Ulykker kunne skje, og det fantes en aktiv kommunistkontingent. Så de gikk til innsjøer i innlandet og til fjorden og dumpet materiellet.
Sytti år senere er Kjeken om bord på RV «Gunnerus» med sin veileder Geir Johnsen, professor i marinbiologi ved NTNU. De skal besøke en stor avfallsplass for bomber på mer enn 600 meters dyp ved munningen av Trondheimsfjorden.
Professor Geir Johnsen og masterstudent John Kjeken diskuterer korallrevene de ser på havbunnen. Foto: Nancy Bazilchuk, NTNU
Kjeken og Johnsen skal sjekke tilstanden til bombene og ammunisjonen, men det som virkelig interesserer dem er det som har vokst på bombene siden de ble dumpet i årene etter annen verdenskrig. Her utenfor Agdenes, den dypeste delen av Trondheimsfjorden, er det sterke strømmer, og bunnen er nesten blottet for liv. Men unntaket er på og rundt de rustne torpedoene, granatene og bombene som ble dumpet på bunnen av havet.
For disse en gang dødelige våpnene har harde flater som gir perfekte kunstige rev. Kjekens oppgave er å katalogisere livsformer som vokser på bombene. Siden det er så dypt her, vil han få hjelp i form av et HD-kamera montert på en 2 tonns undervannsrobot, en ROV.
Pedro Roberto De La Torre Olazabal undersøker HD-kameraet på ROVen som skal hjelpe forskerne med å undersøke bunnen av Trondheimsfjorden. Foto: Nancy Bazilchuk, NTNU
Fordi forskerne vet da bombene ble dumpet her, tilbyr avfallsplassen et slags langsiktig naturlig eksperiment. De kan se hvor raskt kaldtvannskorallrev vokser på dypt vann, og hva slags dyreliv de tiltrekker seg på så store dyp. Men kanskje like viktig er det at organismene på disse kunstige revene kan tjene som en form for tidlig varslingssystem.
– Hvis bombene begynner å lekke kjemikalier eller eksplosiver, vil organismene dø, sier Johnsen. – Og så er det kanskje på tide å bestemme hva som skal gjøres med dem.
- Les også: Da Atlantic City blåste på sjøen
Et utbredt problem i Nord-Atlanteren
Det er nesten umulig å si hvor mye materiell som ble dumpet i verdenshavene. Men OSPAR-kommisjonen, som arbeider med de 15 landene (inkludert Norge) som undertegnet konvensjonen om beskyttelse av det marine miljøet i det nordøstlige Atlanterhavet, rapporterte i 2010 at det fantes minst 151 kjente avfallsplasser for kjemiske våpen og ammunisjon i Nord-Atlanteren.
Den høyeste kjente konsentrasjonen av ammunisjon er i Beaufort’s Dyke, en dyp ravine mellom Skottland og Nord-Irland, hvor anslagsvis 1 million tonn ammunisjon er blitt dumpet siden 1920-tallet.
Stortingsbygningen med et banner som erklærer at Tyskland seirer på alle fronter. Fra okkupasjonstiden. Foto: Riksarkivet, PA-1209/Ue/99/
Etter annen verdenskrig tillot norske myndigheter militæret å dumpe minst tre dusin skip fylt med ammunisjon i Skagerrak. Alt i alt ble 168.000 tonn ammunisjon, inkludert artillerigranater og luftbomber som inneholdt kjemiske våpen, dumpet på dybder på mellom 600-700 meter, ifølge Forsvarets forskningsinstitutt.
Dumping av bomber langt fra folk og i den dypeste delen av havet kan ha virket som en god idé på den tiden, fordi få mennesker hadde penger eller noen grunn til å dra dit. I disse dager kan havbunnen være verdifulle områder, med økt behov for å bygge undersjøiske rørledninger, legge undervannskraftkabler og bygge vindparker til havs, blant mye annet. Nå kan disse avfallsplassene potensielt skape problemer for flere ulike undervannsaktiviteter.
Fiskere kan også være i fare. I 2013 rapporterte OSPAR-kommisjonen 657 tilfeller der folk støtte på gammel ammunisjon bare utenfor Brest på nordvestkysten av Frankrike.
I 2005 ble tre nederlandske fiskere drept av en bombe eller granat som de fikk om bord i et fiskegarn.
Likevel konkluderte en omfattende undersøkelse fra forskere ved Imperial College London i 2005 med at det i de fleste tilfellene ikke er fornuftig ikke å hente opp gammelt stridsmateriell. Unntaket er noen kjemikalier, for eksempel sennepsgass, som har potensial til å fortsette å skape problemer i lang tid.
Heldigvis ser det ikke ut til at ammunisjonen og bombene i Trondheimsfjorden står i fare for å eksplodere ennå. NTNU og Norges geologiske undersøkelse (NGU) besøkte avfallsplassen med «Gunnerus» og en ROV i 2014. Forskerne fastslo da at bomber og annen ammunisjon er noe rustent, men fortsatt er mer eller mindre intakt.
RV «Gunnerus» på vei ut Trondheimsfjorden. Foto: Stein Roar Leite, NTNU
Johnsen sier han og representanter fra NGU vil møte representanter fra Miljøverndepartementet for å diskutere bombenes videre skjebne.
– Skal vi grave dem opp, eller la dem ligge der? sier han. – Vi må tilegne oss mer kunnskap før vi kan bestemme oss for hva som er best å gjøre.
- Les også: Med tvang ble landet bygget
Grønt, så blått – og havsnø
En klar aprilmorgen tidligere i år satte Gunnerus ut på sin to-timers seilas til Agdenes og munningen av Trondheimsfjorden.
Vindforholdene var rolige – perfekte for å slippe en to-tonns ROV ned på 600 meters vanndyp. Kabelen for ROVen er bare rundt 600 meter lang, men tidevannet var på forskernes side, så de mente det ville være mulig å se det de hadde kommet for å se.
Rosa anemoner, hvit blomkålskorall og trollhummer på en dumpet kasse med stridsmateriell. Foto: Nancy Bazilchuk, NTNU
Selv om den veier 2 tonn, tok det bare en god halvtime å senke ROVen, kalt SUB-fighter 30k, ned til dypet hvor bombeavfallsplassen ligger. Men selv før de nådde målet bød ROV-turen mot dypet på overraskelser, i hvert fall for de uinnvidde.
Etter hvert som ROVen gikk dypere, skiftet fargen på sjøvannet, først fra lys grønn til mørkere grønn, og deretter, på rundt 60 meters dyp, til en oppsiktsvekkende kornblomstblå da ROV-pilot Martin Ludvigsen, professor fra NTNUs Institutt for marin teknikk skrudde på lysene.
Det blå vannet var for det meste tomt for fisk, men det var likevel full av liv. Plankton og små maneter skjøt forbi kameralinsen, og bildet på den store veggmonterte skjermen ga seerne en uhyggelig følelse av å kjøre gjennom en tett snøstorm. – Dyreplankton, fortalte Kjeken en overrasket besøkende, selv om han tydeligvis selv var vant til utsikten.
Trollhummer og blomkålkorall
På i underkant av 600 meter, bremset ROV-piloten nedstigningen og begynte å kjøre langs den grå havbunnen. Bunnen er nesten pregløs, med unntak av hull i ulike størrelser, laget av ulike gravende dyr som gjemmer seg i gjørma.
Sånn ser det ut på havbunnen, 600 meter under overflaten. Foto: Nancy Bazilchuk, NTNU
ROV-pilotene Frode Volden og Stein Nornes slet litt med å koordinere hastigheten på ROVen der i enden av den 600-meter lange kabelen med hastigheten på båten. En walkie-talkie knitret da en annen pilot, Pedro Roberto De La Torre Olazabal, snakket med kaptein Arve Knudsen på broen. Det var ikke før «Gunnerus» reduserte farten til under én knop at pilotene kunne synkronisere ROVen med skipet slik at det kunne cruise langs bunnen mens den søkte etter bomber den kunne filme.
Det tok ikke lang tid før det første funnet kom innenfor synsvidden: en rektangulær sjokoladebrun eske, festpyntet med blomkålkoraller og en rekke små trollhummer. Rosa anemoner festet til utsiden av boksen vinket med sine mange-tentaklede kropper i vannet, og her og der stakk en lang, hvit sjøfjærpenn rett ut av gjørmebunnen. Kjeken, som satt ved en egen datamaskin i kontrollrommet, begynte å spille inn med HD-kameraet.
– Jeg sitter hjemme med en klikker i hånden min senere for å telle alle objektene, sier han. – Så skal jeg skrive ned interessante ting som jeg ser. Jeg kommer til å bruke mye tid på å identifisere arter og prøve å finne ut hva slags funksjonelle grupper og systematiske grupper vi har her.
- Les også: Jernaldermenneskene likte bling, de også
En avsides bussholdeplass
I løpet av de neste to timene cruiset ROVen over en lang strekning. Selv om dette er klassifisert som et deponiområde, ligger ikke bomber og annen ammunisjon i hauger på havets bunn. Isteden ligger de over et område på cirka to millioner kvadratmeter av havbunnen, spredt av havstrømmene da de drev ned fra overflaten etter at de ble kastet på sjøen.
Noen ganger fanget kameraet inn identifiserbare torpedoer eller luftbomber, alltid smykket med noen trollhummer, anemoner, koraller og skjell, mens andre ganger var bomberestene mer som store klumper av brunlig metall, noe som gjør dem vanskelig å kategorisere. Den virkelige overraskelsen er likevel at nesten alle harde overflater er blitt kolonisert av noe levende.
En buss på bunnen av Trondheimsfjorden? Midt i et bombedeponi? Det ser sånn ut. Men ingen vet riktig hvor gammel den er eller hvor den kom fra. Foto: Nancy Bazilchuk
Johnsen og NGUs Terje Thorsnes var med under ekspedisjonen i 2014, slik at de visste litt om hva de ville finne denne gangen. Men ingen visste helt hva de skulle tenke da et svært dekk plutselig dukket frem, festet til et kjøretøy.
Kunne det være et amfibisk kjøretøy som ble dumpet sammen med bombene? Forskerne stimlet sammen rundt visningsskjermene i kontrollrommet mens piloten fløy sakte rundt kjøretøyet. De glassløse vinduene var drapert med gevirlignende kaldtvannskoraller, de neonrosa Paragorgia arborea.
Nei, ikke et amfibisk kjøretøy. Det var ingen synlige merker på den, men til slutt kom et glimt av skinnende metall, tydelig aluminium, noe som daterer bussen til en tid etter krigen.
– Vi får se om vi ikke kan finne noen som vet hvordan den bussen kom dit, sier Kjeken. – Det finnes nok en gruppe som er interessert i historien til busser i dette området, og noen vet kanskje hvem som dumpet bussen og når.
For Johnsen representerer bussen noe annet – en oppfordring til handling.
– Sjøen er ikke bare en dumpeplass for bomber. Søppel og nesten alt annet ender opp i havet, sier han. – Vi tenker ikke på hvor alt dette havner. Men det burde vi.
