Sykepleierstudenter øver på å reagere raskt og riktig. Da må de snakke effektivt sammen. Foto: Anders Gimmestad Gule / NTNU

Trener på å snakke når sekundene teller

Med simulatordukker som svetter og skjelver, og som kan snakke og ynke seg, trener traumeteam på akuttsituasjoner. Og noen ganger bruker de også dyreorganer.

PASIENTSIKKERHET: En mann i 50-årene er alvorlig skadd i en trafikkulykke. Han har sittet fastklemt og er bevisstløs når han kommer til akuttmottaket i ambulanse. Et traumeteam gjør seg klar til å ta imot pasienten. De vet ikke om han har indre blødninger, men varsler blodbanken om at det kan bli akutt behov for blod.

Går det bra denne gangen? Foto: Idun Haugan, NTNU

Går det bra denne gangen? Foto: Anders Gimmestad Gule / NTNU

80 prosent av pasientsikkerheten i akuttsituasjoner er knyttet til kommunikasjon mellom dem som skal hjelpe pasienten.

Den skadde mannen er nå helt avhengig av at temaet kommuniserer godt, gjør korrekte observasjoner og tar riktige avgjørelser. Mannens liv ligger i traumeteamets hender.

– Kan du høre meg? spør en av sykepleierstudentene. Ingen respons.

Blodtrykket måles til 90 over 50. Respirasjonsfrekvensen er 27.  Puls blir sjekket, både lyskepuls og i håndleddet. Blodtrykket synker til 74 over 47.  Det er fortsatt uavklart om mannen har indre blødninger. Temperaturen stiger i teamet. Lederen for traumeteamet, som i dag er en turnuskandidat, avgjør at det skal tas røntgen av thorax, altså brystkassen. Poser med blod, blodplater og blodplasma blir hentet og hengt opp på stativ, klare til bruk.

Intensiteten i situasjonen skulle tilsi at de jobber med å redde et menneske og ikke en dukke.

Effektivt treningsstudio

Intensiteten i situasjonen skulle tilsi at de jobber med å redde et menneske og ikke en dukke. Foto: Idun Haugan, NTNU

Intensiteten i situasjonen skulle tilsi at de jobber med å redde et menneske og ikke en dukke. Foto: Anders Gimmestad Gule / NTNU

Situasjonen finner sted på Senter for simulering og pasientsikkerhet ved NTNU i Gjøvik. Traumeteamet er satt sammen av anestesileger under spesialisering og turnuskandidater fra Sykehuset Innlandet, medisinerstudenter fra UiO, radiografstudenter og sykepleiere som tar videreutdanning innen anestesi-, intensiv- og operasjonssykepleie (AIO) ved NTNU i Gjøvik. Alle har ulike funksjoner og ansvarsområder, og pasientens sikkerhet er helt avhengig av at de kommuniserer og samhandler godt.

Simuleringssenteret er en god treningsarena for å øve på sitasjoner som de vil møte i arbeidslivet. Her får de prøvd ut og omsatt teoretisk kunnskap til praktisk kunnskap.

– Ett av poengene med simulering er at de utrenede kan komme først og tettest på pasienten. De får trening i å ta ansvar og i å samhandle, sier førsteamanuensis Randi Tosterud.

Hun har vært med på oppbyggingen av simuleringssenteret på Gjøvik og forsket på bruk av simulering som læringsmåte i sykepleierutdanning.

– Gjennom simulering får studentene erfare situasjoner som de kanskje ikke får muligheter for å møte i sine kliniske studier. I en akuttsituasjon i klinikken gjør hensynet til pasientsikkerhet at det ikke er tid og rom til å innlemme praksisstudenter som skal lære. I læring gir simulering muligheter som ikke klinikken kan tilby; mulighet for å prøve og feile, mulighet for time-out, repetere og å stoppe opp og tenke, sier Tosterud.

Bruker innvoller fra slakteri

Dukkene som benyttes er temmelig livaktige. De svetter og skjelver, og kan til og med snakke og ynke seg. Det skjer gjennom at en person snakker via en innebygd høyttaler i dukkens hals.

NTNU i Gjøvik har også tatt i bruk dyreorganer fra det lokale slakteriet som de i et simuleringsscenario koblet til dukken for å gi en reell blødning som måtte stoppes.

– Formålet med dette var å få med flere øvingsmomenter spesielt for operasjonssykepleiestudentene, sier Lars Aune Svarthaug, universitetslektor og koordinator for AIO-utdanningene.

Kirurg, anestesilege og operasjonssykepleiestudentene fulgte «pasienten» fra han kom opp fra akuttmottaket til intensivavdelingen hvor han lå i påvente av overflytning til regionsykehus. Der ble han plutselig dårligere og måtte opereres akutt.

Simuleringssenteret er en god treningsarena for å øve på sitasjoner som studentene vil møte i arbeidslivet. Foto: Idun Haugan, NTNU

Simuleringssenteret er en god treningsarena for å øve på sitasjoner som studentene vil møte i arbeidslivet. Foto: Anders Gimmestad Gule / NTNU

– Før har vi måttet avslutte før vi har kommet i gang med operasjonen, men nå hadde vi både kirurg, en simulatordukke vi kunne operere på, og en milt som blødde og som måtte fjernes. Det ga mange nye læresituasjoner som studentene måtte håndtere under tidspress. Også kirurgen syntes det var veldig nyttig å få øvd på en slik situasjon som lå ganske nært opp til virkeligheten, sier Svarthaug.

Han har ikke hørt om noen andre som bruker dyreorganer sammen med pasientsimulatoren på denne måten før.

Samarbeid med Sykehuset Innlandet

Bruk av slike avanserte pasientsimulatorer er i dag å regne som obligatoriske i utdanning og trening av helsepersonell. NTNU var tidlig ute med å ta disse avanserte pasientsimulatorene i bruk. St. Olavs hospital kjøpte i 2002 den første av de avanserte pasientsimulatorene som ble solgt i Norge, og NTNU i Gjøvik, daværende Høgskolen i Gjøvik, kjøpte nummer to og tre. Disse er fortsatt i daglig bruk.

– De avanserte pasientsimulatorene er mye brukt for å trene på akuttmedisinske situasjoner, for eksempel hjertestans, alvorlige allergiske reaksjoner og teamarbeid rundt pasienten, sier Lars Aune Svarthaug.

Senteret ved NTNU i Gjøvik har et utstrakt samarbeid med helsemiljøet i området. Sykehuset Innlandet, ambulansepersonell, kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Slik får ulike grupper innen helsesektoren trent sammen i team på ulike situasjoner og dermed blir bedre beredt til å håndtere kritiske situasjoner.

Saken fortsetter under videoen.

– Man lærer mye om egne funksjoner og andres funksjoner og hvordan man må være observant for å se helheten, og ikke bare forholde seg til sitt eget fagfelt, oppsummerer Øyvind Andreas Dalen etter økten i simulatorsenteret. Han er anestesisykepleierstudent og jobber som redningsmann i Norsk Luftambulanse. Han har dermed mye erfaring med akutt syke pasienter ser likevel behov for denne teamtreningen.

– I slike situasjoner trenger man en klar og tydelig leder, og beskjeder som kommuniseres tydelig og som gjentas og verifiseres. Og så er det ikke rom for hvisking og småprat folk imellom. Det forstyrrer, understreker han.

Vil øke utdanningskvalitetet

Det er to hovedfokus for Randi Tosterud og andre involverte i arbeidet med og forskningen på bruk av simulering i utdanningen. Det ene handler om teamtrening som en del av pasientsikkerhet. Det andre handler om bruk av simulering for å bidra til økt utdanningskvalitet.

Simulering egner seg godt i sykepleieutdanningen, men metoden har læringspotensial som ikke er utnyttet fullt ut, konkluderer et doktorgradsarbeid fra NTNU i Gjøvik. Foto: Idun Haugan, NTNU

Simulering egner seg godt i sykepleieutdanningen, men metoden har læringspotensial som ikke er utnyttet fullt ut, konkluderer et doktorgradsarbeid fra NTNU i Gjøvik. Foto: Anders Gimmestad Gule / NTNU

I doktorgradsarbeidet konkluderte Tosterud med at simulering egner seg godt i sykepleieutdanningen, men at metoden har læringspotensial som ikke er utnyttet fullt ut. Nå jobbes det med å implementere simulering som metode i undervisningen på en systematisk og strukturert måte.

– Vi holder på med innføring av standardiserte verktøy for pasientobservasjon og kommunikasjon, sier Tosterud. Det innebærer at studentene drilles i pasientobservasjon (hva som er viktig å sjekke først) og hvordan de skal kommunisere.  Simuleringssenteret bistår også med å innføre et teamtreningsprogram på en kirurgisk enhet for å øke pasientsikkerheten. Programmet kalles TeamSTEPPS.

Debriefing

Etter traumeteamets intense økt med mann hardt skadet i bilkollisjon, er det evaluering og debriefing.

– I visse situasjoner opererte dere litt som to team, og det ble litt rotete kommunikasjon og dere sto litt i veien for hverandre, oppsummerer Line Narvesen Jørgentvedt, anestesisykepleier ved Sykehuset Innlandet HF Gjøvik og universitetslektor ved NTNU som leder debriefingen.

Sammen med teamet som har vært i aksjon og medstudentene som har observert på storskjerm i klasserommet, har hun gått igjennom de ulike sekvensene fra ambulanseankomst til pasienten sendes på operasjonsstua. De har gått gjennom valgene som ble gjort i behandlingen av pasienten, hvordan teamet samarbeidet og hva som kan forbedres.

– Mange sier at det er i debriefingen læringen skjer. Når du kan observere uten å være direkte involvert, er det for eksempel lettere å holde oversikt over hvordan et slikt team kommuniserer, sier Tosterud som har forsket på dette.

– Til forskjell fra mange andre utdanningsinstitusjoner har vi valgt å gjennomføre simuleringer hvor noen deltar og noen observerer. Mange hevder at det er for tøft for studentene å bli observert av andre i så krevende situasjoner, men vi har bare gode erfaringer med det, skyter Svarthaug inn.

– Nyttig og morsomt

Evalueringene i etterkant viser at deltakerne sier de lærer like mye eller nesten like mye av å se andre simulere som å delta selv.

– Dette var veldig nyttig og morsomt, sier turnuslege Bjarte Onsrud ved Sykehuset Innlandet HF Gjøvik, som har hatt rollen som traumeteamleder ved flere av simuleringene.

– I en reell situasjon er det jo alltid en mer erfaren lege som har rollen som traumeteamleder, men her har jeg fått prøve meg og har lært mye som kommer til nytte i jobben på sykehuset. Ikke minst det å få prøve å være leder og holde oversikten i en så kompleks situasjon har vært lærerikt, oppsummerer han.

Samtidig som traumeteamet og observatørene har gjennomført debriefingen, har lærerne ryddet og gjort klart det samme scenariet på nytt. Et nytt team tar imot den samme pasienten på nytt.

Se flere videoer fra simuleringssenteret her.