278 vindturbiner gir ikke grønt energiskifte
– Det grønne skiftet har egentlig ikke begynt, sier førsteamanuensis Espen Moe. 278 nye vindturbiner i Trøndelag monner lite, men er en begynnelse.
DET GRØNNE SKIFTET: – Det grønne skiftet er den største strukturelle endringen vi har opplevd de siste 50 årene innenfor energi og industri, påpeker førsteamanuensis Espen Moe ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.
Grønt skifte? Hvilket grønt skifte? Illustrasjon: Thinkstock
Vindkraft og solkraft utgjør ennå bare 4 prosent av elektrisitetsproduksjonen i verden, og 1,3 prosent av verdens energiforbruk.
Ennå ser vi altså lite til dette grønne skiftet som skal gjøre energimiksen vår mer miljøvennlig. Uttrykket gjør seg i festtaler, men verden er slett ikke inne i noe grønt skifte innenfor energisektoren. I hvert fall ikke ennå.
Moe er del av NTNU Bærekraft, NTNUs satsing på forskning for en mer bærekraftig samfunnsutvikling, hvor han leder forskningsområdet institusjonelle rammebetingelser. Han har nettopp skrevet to bøker som blant annet tar for seg de store endringene som skal til.
Vindkraftutbygging uten all verdens mening
Nå skal 278 vindturbiner settes opp på Fosenhalvøya, Hitra og i Snillfjord i Trøndelag. Moe mener det monner lite og har liten mening om vi ser isolert på Norge, men er likevel tilhenger.
Så lenge vindkraften er norsk, norsk og bare norsk, kommer den til å ha minimale klimaeffekter. Den vil i første omgang stort sett ha regionale økonomiske effekter og drive strømprisen nedover.
– Men vindkraft i Norge gir mening hvis vi lykkes med å utvide systemgrensene, fra det nasjonale til det europeiske. Poenget med norsk vindkraft kan ikke være å produsere mer elektrisitet for Norge – det har vi egentlig nok av – poenget må være å bidra til et fornybart elektrisitetssystem for hele Europa. Bare da fører det til reduserte klimagassutslipp. Men systemene for å forsyne resten av Europa med strøm er fremdeles altfor dårlig utbygd, sier Moe.
Poenget med norsk vindkraft kan ikke være å produsere mer elektrisitet for Norge – det har vi egentlig nok av fra vannkraft. Her fra Hunderfossen. Foto: Thinkstock
For et av de største problemene er mangelen på koordinasjon mellom utbygging av vindkraft og oppgradering og utbygging av kraftlinjer og kabling og kraftlinjer mellom forskjellige land. Norge har noe av dette, med kraftlinjer til Sverige og kabler til blant annet Danmark, Tyskland og Storbritannia, men de fleste land i Europa har altfor dårlige overføringslinjer til nabolandene.
Dessuten trengs det systemer internasjonalt som gjør det enklere ikke bare å overføre kraft, men å selge den mellom forskjellige land, slik at norske elektrisitetsselskaper faktisk tjener på dette.
- Les også: – Norge trenger en god klimalov
Ikke nok, men nødvendig
Vi har de beste vannressursene i Europa og de beste vindressursene i Europa, og uavhengig av all verdens ENØK-tiltak og den slags, kommer vi til å trenge mer fornybar elektrisitet i Europa om vi faktisk ønsker å endre energisystemet fra fossil fuel-basert til karbonfritt, mener Moe. Som igjen betyr at per i dag er ikke dette noe Norge trenger, men det er en nødvendig forutsetning for et grønt skifte.
Espen Moe. Foto: NTNU
– Det er ikke en tilstrekkelig forutsetning, understreker Moe, fordi så mye annet også må gjøres.
Men uten utbygging av norsk vindkraft er sjansene for en energiomlegging klart mindre enn med utbygging.
– Selv om denne utbyggingen strengt ikke har all verdens mening sånn på kort sikt, konkluderer Moe.
Så hva er nødvendig for å gjennomføre det grønne skiftet?
Tendenser, men lite
Rett nok ser du at vind og vann og sol blir mer utbredt som energikilder, men samtidig øker verdens totale forbruk av energi, og dermed bruker vi ikke noe mindre fossilt brennstoff som kull, gass og olje. Illustrasjon: Thinkstock
Du kan se tendenser i enkelte land, men fornybar energi utgjør ennå ikke mer enn rundt 11 prosent av verdens energiforbruk. Anslag fra U.S. Energy Information Administration (EIA) går ut på at andelen stiger til rundt 15 prosent innen 2040.
Da regnes også biodrivstoff og vedfyring og slikt med, ikke bare solkraft, vannkraft og vindkraft. Dette kan vel neppe sees på som noen revolusjon eller noe stort skifte.
Rett nok ser du at vind og vann og sol blir mer utbredt som energikilder, men samtidig øker verdens totale forbruk av energi, og dermed bruker vi ikke noe mindre fossilt brennstoff som kull, gass og olje.
- Les også: Klimateknologi avspises med smuler
Må ha makt og politisk vilje
– Det grønne skiftet skjer ikke av seg selv, påpeker Moe.
For at dette skal skje må fornybare energikilder bli konkurransedyktige på pris. Det må gjøres gjennom politiske vedtak. Samtidig må energinettet må utbedres for gigantbeløp for å takle bidrag fra nye energikilder.
Du må altså ha politikere og andre folk med makt som er villige og kapable til å endre det bestående. Og det er ikke så enkelt å få til, i hvert fall ikke alle steder. Omstillingsdyktige Tyskland og vindutsatte Danmark er i gang. Norge er det egentlig ikke.
– Hvorfor er dette så enkelt å få til i noen land og så vanskelig i andre?
– Land som er sterkt knyttet til det bestående vil være vanskeligere å endre.
Med en stor pengesekk har vi vært i stand til å kjøpe oss fri fra egne utslippskutt ved å kjøpe klimakvoter fra andre land. Foto: Thinkstock
Norge er gjennom den store petroleumsindustrien definitivt nært knyttet til det bestående. Med en stor pengesekk har vi vært i stand til å kjøpe oss fri fra egne utslippskutt ved å kjøpe klimakvoter fra andre land. Men fint lite tyder på at disse kjøpene har ført til noen reell nedgang i utslipp av klimagasser fra norske bedrifter.
- Les også: Veien videre fra Paris
De største stritter mot
Alle store endringer vil møte motstand fra det bestående. Store bedrifter er ofte knyttet opp mot etablerte ordninger, samfunnsstrukturer og regelverk.
– 9 av 10 av verdens største firmaer etter omsetning baserer seg på fossile brennstoff, enten ved at de er produsenter av det eller ved at de bruker det i produksjonen av varer, sier Moe.
Også i Norge dominerer petroleumsselskaper listen over de største selskapene. Disse sitter gjerne på mye makt og har opplagte politiske forbindelser. Lover og regler er ofte lagt opp for å tilfredsstille behovene til de store bedriftene. Politikere er ikke så ofte ivrige etter å legge seg ut med dem heller.
Petroleumsindustrien sto for 39 prosent av den samlede eksporten fra Norge i 2015. Hele 20 prosent av statens inntekter kom fra den, ifølge tall i Nasjonalbudsjettet. Selv om inntektene fra den faller, og antall arbeidsledige stiger, er petroleumsvirksomheten uten sammenligning Norges største næring.
Oljenæringen er uten sammenligning Norges største. Foto: Thinkstock
Det er mye lettere for en politiker å støtte den enn å støtte opp om gründere og småbedrifter der to tredjedeler er borte i løpet av ti år, og de færreste gjør det til noe stort.
Derfor er det ikke så fort gjort å endre de grunnleggende samfunnsstrukturene i et land som Norge. Endringer som skal gi fordeler til småbedrifter og som skal gi nye energikilder en reell mulighet for å konkurrere med de bestående.
- Les også: Elbilstøtten er galskapspolitikk
Greiere i Tyskland
Dette har altså gått greiere i Tyskland, som både skal avvikle atomkraftverkene sine og samtidig satser tungt på fornybare energikilder gjennom ulike støtteordninger. Men tyskernes situasjon er annerledes.
Tyskerne har lagt vindmøllepark til havs. Foto: Thinkstock
Tyskere flest vil helst ikke være avhengige av gass fra Russland, av åpenbare grunner. Kull er stort, men sterkt forurensende. Rett nok ser FNs klimapanel atomkraft som en del av løsningen, men folk flest gjør det neppe, kloke av skade. Petroleum har de ikke.
– Tyskland har hatt en sosial og politisk konsensus rundt miljøløsninger som går flere tiår tilbake i tid. Det begynte med kampen mot sur nedbør, skjøt fart med kampen mot atomkraft etter Tsjernobyl, og fikk ytterligere vann på mølla med ozonlaget. Det er en tverrpolitisk enighet om at fornybare løsninger er både gode og nødvendige, sier Moe.
- Les også: – Satsing på elbiler er nødvendig
USAs tiltak
I USA, der republikanerne har flertall i både kongressen og senatet, stanses ethvert forsøk fra Barack Obama på å innføre grønnere ordninger.
Barack Obama har vært nødt til å gå rundt de politiske institusjonene. Foto: Thinkstock
Obama har derfor vært nødt til å gå rundt de politiske institusjonene og har isteden innført endringer direkte i administrasjonene.
Det betyr rett nok at nye, grønne ordninger ikke har noen skikkelig politisk forankring, og står i fare for å bli omgjort senere. Men det har også gitt konkrete resultater som nye energistandarder for hvitevarer, nye standarder for utslipp fra biler, et utvalg som skal se på karbonfangst og –lagring, store, grønne forskningsprosjekter og investeringer i smart grid, som skal gi mer effektivt strømnett.
Noen av Obamas sterkeste støttespillere har han funnet i Forsvarsdepartementet. De bryr seg kanskje ikke alltid om miljøet, men soldater flest ser nytten av å ikke være avhengige av energikilder fra politisk motstridende eller ustabile områder av verden.
- Les også: Alt annet enn kull
Store investeringer
Endringer bort fra fossile brennstoff krever store investeringer, spesielt i energinettet. Dagens energinett er ikke bygget for å takle de høyst varierende bidragene fra fornybare energikilder som vind og sol.
Endringer bort fra fossile brennstoff krever store investeringer, spesielt i energinettet. Foreløpig går oljepumpene for fullt. Foto: Thinkstock
Det blåser ikke alltid, og sola skinner ikke hele tida. Vi vil til og med oftest ha høyere energiforbruk på mørke vinterkvelder enn på lyse sommerdager.
Samtidig er energi ferskvare med svært begrensede lagringsmuligheter. Blant de få reguleringsmekanismene som finnes er vannkraften der du kan regulere tilstrømningen fra reservoarene. Smart Grid kan bidra til å løse dette. Men ikke alt.
I Tyskland kan nå to millioner forbrukere selge strøm tilbake til strømselskapene, fordi de har hus som bidrar med solkraft. Dette kompliserer bildet, og har samtidig ført til at energiselskapenes profitt har gått rett ned, fordi forbrukerne samtidig blir konkurrenter. Du kan ikke vente at disse energiselskapene skal bidra med penger til et nytt strømnett som forsterker denne trenden. Da må det offentlige trå til.
Les også: Ikke alle kan lade elbilen samtidig
Lav oljepris
Fracking er en omstridt oljeutvinningsmetode fordi den skal være sterkt forurensende. Men den ser ut til å bli mer og mer vanlig. Her fra protester i North Carolina, USA. Foto: Thinkstock
Det trengs altså politisk vilje for å bruke pengene som trengs for å bedre energinettet og gi fornybare energikilder en sjanse.
Men det skal godt gjøres å finne denne viljen, spesielt i tider der petroleum er så billig at nye energikilder ikke virker like attraktive. Nye utvinningsmetoder i USA og politiske grep fra stater i Midtøsten har sendt prisen på olje til bunns.
Den lave oljeprisen får størst effekt på satsingen på fornybar energi. Kull er billig, og kullforbruket i verden i fjor var det største siden 2007.
– Lavere oljepris har flere sider, sier Moe.
Oljen blir rett nok mer konkurransedyktig. Men samtidig faller firmaenes kortsiktige evne til å investere i nye felt og forekomster. Fordeler og ulemper, avhengig av hvilken side av bordet du sitter på.
Må komme
I Norge går det altså trått med endringene. Men Moe venter seg at dette ikke vil vare evig.
Vi har store muligheter for å bidra til å stagge sulten til en energihungrig verden, også i framtida. Foto: Thinkstock
– Skiftet må komme. Det er helt nødvendig. Vi kan ikke fortsette som i dag, mener han.
Petroleumsindustrien vil ikke dominere norsk økonomi like mye i fremtiden. Heller ikke verdensøkonomien. Det kan den uansett ikke gjøre til evig tid, for ressursene er ikke ubegrenset.
Men Norge har en langstrakt og vindutsatt kystlinje som er velegnet for nye energikilder. Samtidig har vi allerede mye vannkraft. Vi har altså store muligheter for å bidra til å stagge sulten til en energihungrig verden, også i framtida. Hvis vi virkelig vil.
– Det grønne skiftet vil ha begynt den dagen vi ser store strukturelle endringer. Jeg vet ikke hvordan verden vil se ut om ti år, men ennå har det ikke skjedd, konkluderer han.
Les også:
Renewable Energy Transformation or Fossil Fuel Backlash: Vested Interests in the Political Economy (Energy, Climate and the Environment)
The Political Economy of Renewable Energy and Energy Security: Common Challenges and National Responses in Japan, China and Northern Europe (Energy, Climate and the Environment)
Det grønne skiftet vil ha begynt den dagen vi ser store strukturelle endringer. Jeg vet ikke hvordan verden vil se ut om ti år, men ennå har det ikke skjedd.
