Klimaløsningene det blir noe av
Det har vært mye snakk, men verdens land blir ikke enige om klimatiltak som monner. Hva slags tiltak har en sjanse til å bli gjennomført?
KLIMATOPPMØTET: 30. november samles verdens nasjoner i Paris for å diskutere en ny global klimaavtale. Men hvordan kan internasjonal politisk vilje forvandles til reelle tiltak for å dempe den globale oppvarmingen?
Jo-Kristian Røttereng har trasket rundt i regnskogen i DR Kongo. Han var der som en del av den norske regjeringens satsing for å redusere tropisk avskoging.
Jo-Kristian Røttereng har sett de tropiske skogene i DR Kongo på nært hold. Foto Privat
Han har sett de høye trærne, hørt grynt fra gorillaer dypt inne i jungelen, sett fargerike fugler i sollyset som ble filtrert gjennom løvlaget i den tette skogen. Han har også møtt folkene som var avhengige av jungelen.
De to årene han jobbet med regnskog for Klima- og miljøverndepartementet fikk ham til å lure: Hvilke klimaløsninger er det landene kan samles om og som kan sikre en avtale for å kontrollere den globale oppvarmingen?
For eksempel: Hvorfor deltar arktiske Norge så aktivt i å beskytte regnskogen rundt Ekvator når vi ligger så langt unna de tropiske skogene?
Hva kan vi lære av måten politikk blir til på, og som har formet Norges klimasatsinger, som kan bidra til å gjøre internasjonale politiske mål til praktiske midler for å nå disse målene?
- Les også: Kjølig klima – ren planet
Hvorfor har tiltakene støtte?
– Vi har de tekniske løsningene, mens økonomene kan fortelle oss hva som er kostnadseffektivt å gjøre. Det er politiske løsninger som mangler nå. Derfor er det viktig å undersøke hvorfor noen klimasatsinger faktisk har politisk støtte på nasjonalt nivå, sier Røttereng.
Skogene er viktige i klimaregnskapet, men også som habitat for mange dyrearter. Foto: Privat
Han er stipendiat ved NTNUs Institutt for sosiologi og statsvitenskap og tilknyttet Program for Industriell økologi.
– Hvilke politiske virkemidler fungerer og bidrar til å kople global problemløsing til lokale realiteter, spør han.
Tenk på Røttereng som klimatiltakenes Sherlock Holmes. Han undersøker hvordan land kan skape vellykkede klimaprogrammer ved å studere Norges to store flaggskip: Programmet til 3 milliarder kroner som skal beskytte tropisk skog, og det nasjonale og internasjonale arbeidet for å fremme karbonfangst og -lagring (CCS).
Oljelandets klimaforpliktelser
Med bare 5 millioner mennesker er Norge tilsynelatende en liten aktør når det gjelder å påvirke verdens klimapolitikk.
De 190 landene i Paris må finne ut av hva slags fremtid vi skal ha. Foto: Privat
Men olje og gass har gjort Norge rikt. Samtidig kjenner den norske regjeringen og folk flest seg sterkt forpliktet til å møte våre internasjonale klimaforpliktelser fra den bindende Kyoto-protokollen. Disse ble fornyet tidligere i år som en del av forberedelsene til klimatoppmøtet i Paris.
Men hvordan kan du forene petroleumsøkonomi med behovet for å kutte skadelige utslipp av karbondioksid – som kommer fra nettopp forbrenning av fossilt brensel, som olje?
Holder karbon unna atmosfæren
Røttereng studerer hvordan Norges svar er å støtte tiltak som handler om å lagre karbon unna atmosfæren.
Å lagre karbondioksid i trær kan være en god løsning for å holde karbon unna atmosfæren. Foto: Privat
Én måte er å lagre karbondioksid i trær, ved å beskytte tropiske skoger. Det andre er å fremme nasjonal og internasjonal utvikling av karbonfangst og -lagring, som fanger opp karbondioksid fra fossile brennstoff og lagrer det slik at det ikke slipper ut i atmosfæren.
Nøyaktig hvordan og hvorfor disse to programmene har vært kjernen i Norges klimapolitikk er også kjernen i Røtterengs forskning. Han er en politisk detektiv som finner nøkkelfaktorene som bidro til å gjøre tekniske løsninger om til politiske realiteter.
Han har intervjuet ministere og stortingsrepresentanter, byråkrater, industriledere, miljøvernere og forskere som har vært og er involvert i rekken av avgjørelser som skapte den politiske situasjonen i Norge i dag.
– Jeg er interessert i hvordan disse to satsingene fortsetter å være norsk politikk, på tvers av regjeringsskifter hjemme og nye forhold ute, sier han. – Dette handler ikke bare om én avgjørelse, men mange.
- Les også: Her er klimaforskernes råd
Alle vinner
Tropisk skogvern faller under et FN-initiativ kalt REDD +, som står for «reduser utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland». Norge støtter dette initiativet.
Tropisk skogvern faller under et FN-initiativ kalt REDD +, som står for «reduser utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland». Foto: Privat
Røttereng har også sanket inn data fra 20 ulike land om hvordan de forholder seg til REDD + og karbonfangst.
Han er ikke ferdig med doktorgraden eller forskningen, men én viktig faktor er kommet tydelig frem:
Norges to store globalt orienterte klimasatsninger har vart i et tiår allerede. Grunnen er at de potensielt kan være bra både for planeten og landets økonomi.
– Internasjonale satsinger er en måte å drive klimatiltak i stor skala uten å tråkke på tær hjemme, for klimabeslutninger avhenger av brede kompromisser, sier han. – Det gjelder å finne vinn-vinn-løsninger som har støtte hjemme og ute.
Da Norge forpliktet seg til å betale tre milliarder kroner årlig for å hindre avskoging, fant politikerne at de kunne betale for programmet med en allerede vedtatt økning i bistandsbudsjettet.
Det gjorde at Norge kunne nå mål klimapolitikken og bistandspolitikken i ett, med samme pott.
– Norge legger mest penger av alle på bordet til dette formålet, og det gjør oss viktige i klimaforhandlingene, sier Røttereng.
Innsatsen blir i hvert fall sett på som legitim, både av nordmenn flest og internasjonalt. Det har vært en stor suksess, og forblir det så lenge en unngår skandaler.
En kostnadseffektiv tilnærming
En ekstra fordel med støtte REDD + er at det har vist seg å potensielt være en av de mest kostnadseffektive måtene å lagre karbon på. Så gjenstår det fortsatt å se hvorvidt resten av verden virkelig kaster seg på de norske forslagene til klimaløsninger.
REDD + er potensielt en av de mest kostnadseffektive måtene å lagre karbon på. Foto: Privat
Norges klimagassutslipp kommer hovedsakelig fra tungindustrien og olje- og gassektoren. Den politiske konsekvensen er at det i dag er svært krevende å finne støtte til kutt her.
Det er heller ikke lett å kutte utslippene fra kraftproduksjonen vår, ettersom det meste av Norges elektrisitet kommer fra vannkraft som ikke står for store utslipp.
Røttereng sier at vanskelighetene med å kutte klimagassutslippene hjemme har gjort at Norge isteden støtter alternative tilnærminger for å kutte utslipp – som tropisk skogvern eller CCS-teknologiutvikling hjemme, samt prosjekter å lagre utslipp under bakken i land som Sør-Afrika, Kina og Nederland.
En innbitt optimist
Røttereng ser ikke for seg at de 190 landene som skal til Paris senere i år vil samles om en avtale som gir de utslippsreduksjonene verden trenger.
– Jeg har ikke noe annet valg enn å være optimist, sier Jo-Kristian Røttereng. Foto: Privat
– Kanskje får vi en avtale, men det ser ikke ut til at landene møter med mandat som gjør at de kan ta på seg utslippsreduksjoner i den skalaen vi trenger, sier han.
Men han tilhører den første generasjonen som vil leve lenge nok til å se at Arktis er isfritt om sommeren. Vi er nødt til å få på plass de politiske svarene som utløser alle de gode klimaløsningene om vi skal hindre en irreversibel oppvarming av planeten. Tror han verden kan greie å redde seg selv?
– Jeg har ikke noe annet valg enn å være optimist, sier han. – I dag styrer vi mot ei framtid ingen vil ha, alle ønsker å unngå global kollaps. Og hele tida kommer folk med gode forslag. Samtidig går problemet til kjernen av hvordan vi organiserer samfunnene våre. Det krever oppfinnsomme avgjørelser som får de tunge aktørene i hvert land til å bli en del av løsningen.
