– De viktigste tingene fortelles med dempet stemme

22. JULI-SENTER: På dagen fire år etter terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya åpner et 22. juli-senter i Høyblokka. Alle elementer i utstillingen hentet fra de faktiske hendelsene knyttet til denne mørkeste dagen i norsk etterkrigshistorie.

– Her vil den nådeløse fortellingen om det som skjedde 22. juli, både i regjeringskvartalet og på Utøya – og om verdiene vi samlet oss om, bli fortalt, sier Tor Einar Fagerland, prosjektleder og leder for Institutt for historiske studier ved NTNU.

– Det essensielle blir å fremme det autentiske, vi pakker ikke noe inn. Derfor er det også viktig at senteret ligger her hvor det skjedde. Her kan publikum få se hva en 950 kilo tung bombe gjør med et bygg. Her vil de få se arrene etter 22. juli, og de vil se resultatet av tre år med stillstand. Regjeringskvartalet har kommet litt i skyggen av Utøya, så det er viktig at regjeringskvartalet nå får et sted der historien fra 22. juli blir fortalt, sier Fagerland.

– Vi kunne valgt å gjenskape en kaotisk kakofoni, men dette er ikke et opplevelsessenter. Det skal være et dokumentasjons- og læringssenter. Vi har vært opptatt å kombinere den voldsomme og komplekse historien med en ren og dempet fortellermåte.

Stramt løp

Det var i januar at Fagerland og hans forskningsgruppe fikk ansvaret for å utforme 22. juli-senteret, hvor første etappe er utstillingen. Tidsmessig har det vært et stramt løp.

– Prosessen har vært intens. Det var bare én aktuell dato for åpning av senteret og utstillingen, så her har det ikke vært noe slingringsmonn, sier Fagerland.

– Det som har gjort det mulig å komme i mål med såpass trang tidsramme, er at vi bygger på tre års forskning på dette feltet. Forskningsgruppen springer ut fra miljøet ved kulturminneforskningen ved NTNU. Her har vi i lang tid jobbet med håndtering av vanskelige fortidshendelser, som andre verdenskrig.

Den doble historien

Våren 2012 startet forskningsgruppen et forskingsprosjekt om bearbeiding av minnene etter 22. juli (July 22 and the negotiation of memory). I starten var det primært Utøya som sto i fokus, og her fikk forskerne etter hvert en aktiv rolle som rådgivere. Debatten om hvordan Utøya og byggene på øya skulle brukes, var vanskelig. Meningene strakk seg fra den ene ytterkanten til den andre.

• Les også: Skifta rolle i striden om 22. juli-minnestader 

På Utøya ble det forskernes jobb å bidra til å finne en felles møteplass for den doble historien som Utøya rommer.

– Her har vi på den ene siden 50 år med politiske verksted i landlig lykke som har formet Norge. På den andre siden står denne heslige, grusomme dagen 22. juli. Mange AUF-ere ville ta i bruk Utøya som før for å viske bort sporene fra det vonde og ta tilbake Utøya, mens mange av de pårørende ikke ville ha noen som helst aktivitet i sporene fra den grusomme dagen.

– Man kan ikke stenge ned alle steder som gjør vondt, men man kan heller ikke late som ingenting har skjedd. Man må samle begge historiene, og vår jobb ble å bidra til å finne møteplass som rommer begge historiene.

Forskningsgruppen tok med seg den erfaringsbaserte kunnskapen fra Utøya inn i arbeidet med regjeringskvartalet. I tillegg hadde forskerne opparbeidet tillit hos de involverte, både støttegruppen etter 22. juli og myndighetene, slik at grunnen var godt bedret.

Hele historien er ennå ikke fortalt

Også i Høyblokka har det vært viktig å finne en felles møteplass for de ulike historiene som stedet rommer.

– Høyblokka var den fremste arkitekturen som Norge kunne by på 50-tallet, og i dette regjeringskvartalet er landets politiske etterkrigshistore formet. Så kommer denne heslige dagen. Vår utstillingen skal knytte alt dette sammen, sier Fagerland.

Det er likevel 22. juli-katastrofen som er senteret og utstillingens hovedtema. Alt som skal brukes av skriftlig dokumentasjon er hentet fra hendelsen. Talen som statsminister Jens Stoltenberg holdt på kvelden den 22. juli klokken 22.30, blir gjengitt, og hovedtekstene i utstillingen er hentet fra dommen av 24. august 2012.

I et eget rom vises overvåkningsvideoen fra regjeringskvartalet samt videointervjuer med ti berørte som forteller sin historie. Dette er det eneste stedet hvor det brukes lyd og levende bilder.

– Vi er opptatt av at de berørte skal få fortalt sin historie. Vi ser også at jo lenger vi jobber med tematikken rundt 22. juli, jo mer blir vi klar over at historien om denne katastrofen ikke er endelig fortalt. Det er altfor tidlig å komme med noen endelige historier og konklusjoner, sier Fagerland.

Tett samarbeid med arkitekt

I arbeidet med utstillingen har gruppen knyttet til seg Åshild Karevold, som har mange års erfaring som museumspedagog ved Falstadsenteret. De har også samarbeidet tett med arkitekt Atle Aas om å få til en organisk helhet mellom form og innhold.

– Han har stilt høye kvalitetskrav til oss og har holdt oss på tå hev. Det har vært et intenst arbeid hvor vi alle har vært opptatt av skikkelighet og solidhet i prosessen.

I tillegg til Fagerland består forskningsgruppen av stipendiatene Line Gjermshusengen og Ingeborg Hjorth, samt internasjonalt kjente eksperter på minnesteder som James E. Young (University of Massachusetts), Ed Linenthal (Indiana University) og Alice Greenwald (direktør 9/11 Memorial Museum).

Arven fra andre verdenkrig

Det norske minnelandskapet i Norge er i stor grad er preget av minnesmerker etter andre verdenskrig. Disse minnesmerkene ble til i en tid hvor nasjonalt samhold var viktig. I sin form er de gjerne opptatt av å formilde et enkelt og entydig budskap.

– Det er klart at disse er med på å forme hvordan vi tenker om minnesmerker etter en nasjonal katastrofe som 22. juli, sier stipendiat Ingeborg Hjorth.

– Etter terrorangrepet uttrykte mange en klar forventning om permanente markeringer i det offentlige rom. Referanser til et formmessig vokabular som vi kjenner fra krigsminnesmerkene, er tydelig til stede i den offentlige samtalen om dette, sier Hjorth.

Samtidig har det internasjonal vokst fram en ny type mer åpne minneuttrykk som også åpner opp for hendelsers mangetydighet og kompleksitet.

Forandrer det norske minnelandskapet

For noen har det derfor vært viktig – ikke minst for kunstutvalget bak de nasjonale minnestedene etter 22. juli – å markere et slektskap også med nyere internasjonale minnesteder som Ground Zero i New York og Holocaust-minnesmerket i Berlin.

– Et sentralt trekk ved mange av disse er at de griper inn i og former opplevelsen av et sted eller et landskap, som man oppfordres til å ta del i snarere enn å betrakte utenfra. Mange slike steder etableres sammen med steder for informasjon, historieformidling og læring, som det kommende 22. juli-senteret, sier Hjorth.

22. juli-minnestedene ser derfor ut til å danne et nytt lag i det norske minnelandskapet.

– Særlig er det håndteringen av prosessene fram mot etableringen av stedene som vitner om nye måter å tenke på omkring minnesmerker. Tradisjonelt har slike prosesser vært temmelig lukkete. Flere av de pågående prosessene preges av ønsket om å involvere både de direkte berørte og et videre publikum, sier Ingeborg Hjorth.

Totalt mørke og total omsorg

Stipendiat Line Gjermshusengen har opplevd arbeidet som svært faglig spennende, givende og ikke minst meningsfullt. Det har også vært utfordrende, i og med at tematikken er såpass sterk.

– Alt har handlet om balanse. Mye om balanse mellom ulike hensyn som må tas, og kanskje mest om å få til å formidle en balansert historie som får fram 22. julis dobbelthet på en god og verdig måte, sier Gjermshusengen

– Det var en dag og en ettertid preget av det totale mørke, men 22. juli handler også om den totale omsorg, om heltemot, samhold og mobilisering for de verdiene vi som samfunn ønsker å hegne om, understreker Line Gjermshusengen.