Jern fra Norge var med på å forme Europa
For 2000 år siden hadde Norge en stor jernproduksjon. Mye ble eksportert både sørover og nordover fra Trøndelag.
JERN: Det er ikke sikkert at interessen begynte da, men den første gangen Arne Espelund prøvde å lage jern var som pedagogikkstudent sammen med en åttendeklasse i 1977.
Det gikk ikke.
Å lage jern er ikke så lett, og noe var gått galt for åttendeklassen der ute på myra på Heimdal i Trondheim. Men de hadde opplevd mye og stilte spørsmål.
Det tok et par år, men Espelund lyktes, sammen med en annen skoleklasse ved Skogn ungdomsskole.
Et blåsterjern på 17 kilo. Typisk for produksjonen i indre Trøndelag rundt år 200. Foto: Arne Espelund
– Elevene var henrykte, sier Espelund, som lenge har forsøkt å gjøre denne delen av historien vår levende.
Metoden de tok i bruk ble beskrevet av Ole Evenstad i 1782. Men dette var slett ikke den første metoden.
To eldre metoder har vært i bruk, men å fremstille godt jern ved en «direkte» metode er uansett en avansert prosess, der det gjelder å operere med riktige temperaturer ved rett tilførsel av oksygen, kanskje ved en trinnvis behandling.
Jernproduksjonen startet antakelig for rundt 3500 år siden i Lilleasia. I Norge har folk fremstilt jern i hvert fall i 2300 år. Dette er en av Espelunds hovedinteresser. Skjønt arkeolog er han ikke.
Tverrfaglig
Nå er Espelund professor emeritus fra NTNU, bergingeniør, men tverrfaglig anlagt. For Espelund er tverrfaglighet helt essensielt for å få fram en helhetlig oppfatning. Han er ikke videre begeistret for mye av det arkeologiske arbeidet som utføres ved en del institusjoner, og sier fra om det. Det er ikke slik at det er universell enighet om hans påstander , men han er ikke nødvendigvis enig i andres resultater heller.
– Arkeologi er deskriptivt, sier Espelund, og mener med det at mange arkeologer nøyer seg med å beskrive hvordan noe ser ut, men uten å gå i dybden på hvordan noe virket, og uten å sette resultater inn i en naturfaglig sammenheng.
Men sammenheng er viktig og mulig å finne ut av. Du kan for eksempel finne rester av trekullet som ble brukt i produksjonen og analysere det ved hjelp av C14-metoden for å finne ut av alderen.
Siden han egentlig er bergingeniør, er det naturlig for ham å ta i bruk kjemiske analyser for å forklare hvordan våre forfedre fikk smibart og også herdbart jern.
- Les også: Vikingens skjold har et dypt hakk
Finner slagghaugene
Malm til jernproduksjonen ble sanket inn på bakkemyrer på våren. Smelting kalt jernvinna foregikk gjerne på høsten. . Etter at jernet var redusert, satt du igjen med slagg. Rundt 400 steder i Trøndelag alene viser spor etter tidlig jernproduksjon.
Steder som vitner om jernvinna i Trøndelag. Stedene Heglesvollen, Øst-Fjergen, Stordalen, Østrungen, Tovmoen, Storbekkøya, Vårhussetra, Tverråbakken er fra eldre jernalder og har vært studert ved arkeometallurgi.
Forholdene for jernproduksjon var ideelle i Trøndelag og Jämtland, med stor tilgang på både furuved og malm.
I dag er det slagghaugene vi finner først. Slagget hadde allerede den gang ingen særlig verdi, og har det ikke ennå heller, uten som fyllmasse på veier og som turistattraksjon på Røros, – riktignok fra kobberframstilling.
Han har studert små biter av jernslagg fra store slagghauger i Norge, Sverige, Island, Østerrike og Katalonia, og finner slektskap.
Slagghaugene du finner rundt omkring i hele Norge vitner om en stor produksjon. Et gårdsbruk kunne bruke 1 til 2 kilo jern i året helt frem til middelalderen. Ikke mye sammenlignet med de 450 kilo jern vi årlig bruker nå, men like fullt imponerende. Norge er ideelt for å undersøke denne produksjonen.
– Ikke noe annet land har så mange godt bevarte anlegg fra flere perioder.
Forklaringen er så enkel som at Norge er et grisgrendt land der mange av produksjonsstedene lå ved myrer langt unna folk flest. I Danmark er for eksempel det aller meste pløyd opp og sporene etter jernproduksjonen forsvunnet.
Storproduksjon
I 1982 var Espelund med på å oppdage jernproduksjonsanlegget på Heglesvollen i Levanger i Nord-Trøndelag. Her foregikk jernvinna for 2000 år siden.
Slaggropa til ovn C2a på Heglesvollen, Levanger kommune, etter tømming. Foto: Arne Espelund
Her fant de fire ovner. Én av disse ovnene gravde de ut.
De fant i alt 96 tonn slagg. Slagget fordelte seg likt mellom de fire ovnene. Derfor er det sannsynlig at dette var ovner som i drift samtidig, men i ulike stadier av en fremstillingsprosess.
Det er helt vanlig å finne fire ovner ved siden av hverandre. Av en eller annen grunn er det alltid vann i forkant av ovnene. Vi vet ennå ikke hvorfor.
– Vi regner med at arbeidslag på rundt 10 personer jobbet sammen, sier Espelund.
Vi snakker altså om en godt planlagt produksjon og en industribedrift med periodevis, satsvis drift i alle ovnene.
Ingenting tyder på at denne fremstillingen har hatt noe religiøst ved seg, eller at det var knyttet ritualer til den. Det finnes ikke noe som knytter den opp mot kvinner eller barn heller.
Vi snakker om en rasjonell, industriell fremstilling av jern, uten fiksfakserier eller hensyn til noe annet enn å fremskaffe best mulig metall til redskaper og våpen gjennom hardt arbeid.
Det beste jernet
De involverte må ha vært høyst spesialiserte arbeidsfolk som ble tatt ut av matproduksjon og annet nyttig arbeid for å lage jern i sommermånedene. Jernet var altså viktig. Det var også av høy kvalitet.
Et stykke slagg, som har størknet mot en kald flate i slaggropa. Hver rille kan representere tapping av cirka 10 kilo slagg, noe som vitner om den satsvise karakteren av prosessen. Foto: Arne Espelund
– Mye av det er jern med rundt 0,2 prosent karboninnhold. Det svarer til det beste jernet en smed kan få, sier Espelund.
Da er nemlig jernet godt smibart, uten å bli sprøtt. Men ulike typer av jern ble fremstilt, etter anvendelsesområde. Hvordan de fikk til å lage et så godt jern? Espelund har studert dette et halvt liv, men foreløpig vet han ikke helt hvordan de fikk det til. Ingen vet med sikkerhet.
Espelund mener at denne fremstillingen kan sammenlignes med teknikken i Romerriket, og det i et område uten skriftspråk eller imponerende bygninger.
Denne første teknologien var i bruk i Norge i rundt 900 år, fra rundt 300 f. Kr. til 600 e. Kr. Produksjonen var såpass stor som rundt 40 tonn jern per år i Trøndelag rundt år 200. Mye av jernet ble antakelig eksportert sørover til Kontinentet. Fosforfritt eggstål var ettertraktet.
Rundt år 600 e. Kr. stanser hele produksjonen. Den ligger brakk i flere år.
Krakk
– Jeg tror at markedet falt sammen, sier Espelund.
Krakket faller sammen med pest og hungersnød i Europa.
Tre eller fire hovedtyper av jernvinneanlegg, i bruk i ca. 2000 år, tilsynelatende uten overføring av elementer fra en periode til den neste (Espelund 1992). Fordelingen er også regional. Det er knapt noen funn i de tre nordlige fylkene Finnmark, Troms og Nordland. Folk må ha fått jern fra Trøndelag i bytte for fisk og sjødyr.
Tradisjonell kunnskap kan forsvinne ut allerede etter et par generasjoner, og kunsten å fremstille jern ble overført gjennom handling, ikke gjennom skrift. Snart visste ikke folk i Norge lenger hvordan jern skulle lages.
– De måtte starte helt på nytt, sier Espelund.
De gamle produksjonsmetodene forsvinner dermed ut, men en ny ble utviklet. Inntil vi får et nytt krakk med Svartedauden på midten av 1300-tallet. Samme historie. Enda en ny produksjonsmetode måtte finnes opp etterpå.
Det er denne siste produksjonsmetoden som Espelund selv brukte i sine forsøk sammen med skoleelever på 70-tallet.
- Les også: Den store norske språkkrigen
Hvor kom det fra?
Folk står ikke akkurat i kø for å ta over forskningsfeltet hans, så han holder heldigvis koken selv ennå. Men kjemikeren Tore Haug-Warberg har fattet stor interesse.
Med sine 85 år er Arne Espelund blitt godt voksen, og i disse dager rydder han kontorpulten sin ved NTNU, etter mange år som professor emeritus.
Mye forskning har han finansiert selv, blant annet gjennom å gi ut bøker på eget forlag og jobbe mange gratistimer.
Det kan se ut som om teknologien til den eldste jernproduksjonen i Norge opprinnelig kom østfra, kanskje fra Georgia. Espelund har kommet over publikasjoner om jernfremstilling der. Ovnene kan minne om dem vi har. Kjemiske analyser av slagget fra Georgia viser ikke noe samsvar med prøver fra Norge, men ovnene med slaggroper er tilsynelatende ganske like.
Ovnene er rundt 500 år eldre enn de norske. Kanskje fikk vi teknologien fra Midtøsten.
Espelund håper å reise til Georgia for å søke faglig kontakt. Snart får vi nok flere resultater. Men hele sannheten omkring tidlig jernproduksjon i Norge får vi kanskje aldri.
Arne Espelund har skrevet flere bøker, blant annet boka «The evidence and the secrets of ancient bloomery ironmaking in Norway», som kan være nyttig for den som vil vite mer.
