Neppe norske soldater og fly til Irak
Norges forsvar er allerede presset og norske myndigheters entusiasme såpass begrenset at det neppe blir snakk om å sende kampsoldater eller fly i kampen mot IS, tror forskere.
IS: Norge har bestemt seg for å bidra i kampen mot Den islamske stat (IS), men omfanget er ennå beskjedent. Foreløpig er fem norske stabsoffiserer vårt bidrag. I tillegg kan det bli aktuelt med humanitær innsats og militær støtte i form av assistanse, trening og opplæring av irakiske sikkerhetsstyrker.
Forskere ved NTNU tror det blir med bidrag som ikke fører norske styrker inn i direkte kamphandlinger.
– Jagerfly og spesialsoldater er Norges skarpeste militære kapasiteter, sier førsteamanuensis Gunnar Fermann ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.
Men Fermann har liten tro på at Norge vil sende jagerfly eller spesialsoldater i kampen mot IS. Han utelukker det ikke, men ser det ikke som sannsynlig om ikke amerikanerne selv bidrar med betydelige bakkestyrker mot IS.
– Det handler dels om at norske militære ressurser er strukket som følge av andre militære utenlandsengasjementer og dels om den økte spenningen i forhold til Russland. Tidlige uttalelser fra norske myndigheter tyder også på at et militært engasjement mot IS har lav prioritet, sier Fermann.
Ikke jagerfly
Norske jagerfly ble brukt med stor militær effektivitet i Libya i 2011, der oppdraget blant annet besto av presisjonsbombing på nattestid.
Den norske jagerflystyrken har for tiden redusert kapasitet. Foto: Morten Hanche, Luftforsvaret
Men denne styrken har for tiden redusert kapasitet.
– Jagerflyene har viktige nærområdeoppgaver, sier Fermann. – Vi trenger å styrke beredskapen overfor Russland. Dette var ikke like nødvendig da vi avga jagerfly til operasjonene i Libya i 2011.
Flyene patruljerer i nordområdene, og brukes til øving. Stipendiat Per Marius Frost-Nielsen ved samme institutt har bakgrunn fra luftforsvaret og er enig i konklusjonen.
– Det norske forsvaret er strukket. Luftforsvaret bygger ned i Bodø og flytter til Ørlandet, sier Frost-Nielsen.
Han peker dessuten på et annet moment:
– F-16 flyene er såpass gamle at hver flytime i luften krever stadig flere vedlikeholdstimer på bakken. Etter 35 års tjeneste er det bare et fåtall av de 57 norske F-16 flyene som er operative til enhver tid. Dette vedlikeholdsproblemet vil tilta i styrke til Norge innfaser de nye F-35 flyene fra 2018.
Ikke bakkestyrker
Også norske bakkestyrker mot ISIL er trolig utelukket, selv om vi har spesialstyrker og styrker fra Telemark bataljon som behersker ekstreme forhold. Disse styrkene løser fortsatt militære oppgaver i Afghanistan. I tillegg er norske soldater i tresifret antall med i NATO-øvelser i Latvia.
– Det er viktig for NATO å vise at organisasjonen er til stede på Baltikum i lys av tautrekkingen om Ukrainas politiske framtid. Telemark bataljon skal etter planen være i Latvia helt til november, uten at det i seg selv er til hinder for endringer i planene, sier Frost-Nielsen.
Men så lenge president Barack Obama fortsatt utelukker et tungt amerikansk militært nærvær mot IS, er det tvilsomt om amerikanerne vil etterlyse et betydelig norsk bakkebidrag på irakisk eller syrisk territorium.
Ombestemte seg da USA spurte
Norge og statsminister Erna Solberg sa først nei til overhodet å bidra i kampen mot IS, men ombestemte seg brått.
– Norske myndigheter endret standpunkt fordi Norge ble forespurt av USA om å delta. Tilsvarende retorisk helomvending gjorde den rød-grønne regjeringen i spørsmålet om norsk deltakelse i militæroperasjonene i Libya i 2011. Slike politiske krumspring kan fremstå som servile, men er i realiteten uttrykk for en kompetent lesing av den strategiske situasjonen, fremholder Fermann.
– USA er vår viktigste allierte og leverandør av sårt tiltrengt lånemakt i en situasjon der det norske territorialforsvaret er svekket til fordel for å kjempe i utenlandsoperasjoner. Det er dette beskyttelsesbehovet, mer enn terrortrusler og humanitære hensyn som veier tyngst når norske myndigheter tar stilling til deltakelse i internasjonale militære operasjoner. Norske bidrag i så måte – store eller små – er en investering i fremtidig amerikansk beskyttelse av norsk territorium om behovet skulle oppstå. Foreløpig er det norske bidraget (fem stabsoffiserer) såpass begrenset at det mest fremstår som en markering av norsk politisk støtte til kampen mot IS, sier Fermann.
Liten forskjell hvem som styrer
Det gjør liten forskjell hvem som sitter i regjering når Norge blir spurt om å delta i internasjonale operasjoner.
Gunnar Fermann. Foto: NTNU
– Det betyr nok mer hvem som spør, enn hvem som er i posisjon til å svare når Norge skal ta stilling til deltakelse i militære operasjoner. Når USA spør, er det politisk kostbart for en alliert småstat som Norge å takke blankt nei. Da kan det være bedre å takke ja med heller små styrkebidrag og strenge restriksjoner på maktbruk, sier Fermann.
Selv SV, som ble etablert på opposisjon mot norsk deltakelse i NATO, sluttet seg til omfattende bruk av norsk luftmakt i Libya da partiet satt i regjering. I dag er SV i opposisjon og imot at Norge skal bidra militært mot IS.
– SV har et forklaringsproblem, men det er grunn til å hilse velkommen mer debatt om norske sikkerhetspolitiske disposisjoner. Med SV ute av regjering har vi atter en sikkerhetspolitisk opposisjon på Stortinget, sier Fermann.
Militær læring
Forsvaret er lojalt til hva norske politiske myndigheter måtte bestemme når det kommer til deltakelse i militære utenlandsoperasjoner.
– Det er slik det skal være i demokratisk styrte stater, sier Fermann.
Samtidig er det også slik at politiske myndigheter trenger og etterspør faglige råd om risiko og operativ gjennomførbarhet.
Per Marius Frost-Nielsen Foto: Nils Heldal, NTNU
– Det er et udelt sunnhetstegn for den sikkerhetspolitiske debatten at fagmilitære stemmer bidrar med analyse og innspill i bøker og medier – sist nå om betingelsene for å lykkes militært mot IS. Lærdommer fra Afghanistan og Libya må antas å ha betydelig overføringsverdi til den strategiske situasjonen i IS-dominerte områder i Irak og Syria, sier Fermann.
– Vi skal ikke undervurdere betydningen av den militære erfaring Forsvaret opparbeider ved å utføre skarpe oppdrag i utlandet. Uten de erfaringene som ble høstet under krigen om Kosovo og i Afghanistan er det vanskelig å tenke seg at Luftforsvaret ville vært i stand til å fylle en proaktiv rolle i luftrommet over Libya i 2011. Dette handler også om å lære sømløst samarbeid med nære allierte – taktisk så vel som teknisk. Dette har betydelig overføringsverdi om Norge skulle trenge alliert støtte over norsk luftrom, sier Frost-Nielsen.
USA nøler – hvorfor?
Det tok lang tid før USA og andre vestlige land har reagerte militært på IS’ offensiver i Syria og Irak, og mange har spekulert i årsakene til det.
– Juryen er fortsatt ute i dette spørsmålet, selv om flere nyhetsmedier og kommentatorer gir inntrykk av å vite svaret. Sannheten er at bildet er ganske uklart: Publikum har verken full oversikt over IS sine bevegelser eller over de amerikanske militære mottiltakene. Et inntrykk er likevel i ferd med å vokse seg tydeligere gjennom tåken av motstridende informasjon og ren desinformasjon: USA nøler med å engasjere seg med full styrke i kampen mot IS, fremholder Fermann.
Det tok lang tid før USA og andre vestlige land har reagerte militært på IS’ offensiver i Syria og Irak, og mange har spekulert i årsakene til det. Foto: Thinkstock
Grunnene kan være flere.
– Winston Churchill minner om at «i krig er sannheten beskyttet av en livvakt av løgner». Med dette i mente mener jeg amerikanske myndigheter er i krysspress mellom tunge og tildels uforenlige hensyn.
Krigstrette
– Dette har to sider: På den innenrikspolitiske arenaen har president Obama gått til valg på å avslutte militære engasjementer i Midtøsten, ikke på å starte nye kriger. Amerikanere generelt er krigstrette, samtidig som demokraten Obama møter kritikk fra republikansk side for å være for ettergivende overfor både IS og det syriske regimet som forøvrig er som dødsfiender å regne. Det hjelper heller ikke på at det siste de amerikanske statsfinansene trenger nå er en ny kostbar ekspedisjonsstyrke utplassert på ubestemt tid. På den annen side setter IS sine lenge ustraffede herjinger overfor annerledestroende sunnier, kristne og shiamuslimer siviliserte stater i et grelt lys, inkludert supermakten USA, sier Fermann.
Hvem tjener på situasjonen?
Ikke bare fremstår USA som en stat ute av stand til å kontrollere situasjonen. De klare bruddene på menneskerettighetene setter også spørsmålstegn ved om USA og Vesten er villige til å kjempe for sine uttalte liberale verdier.
– På regionalt nivå i Midtøsten kan puslespillet bli tydeligere om vi stiller dette spørsmålet: Hvilke stater og hvilke interesser er tjent med IS sine offensiver mot Assad-regimet i Syria, kurderne i Syria og i Nord-Irak, og mot Iraks shia-dominerte regime i Bagdad? Det er kanskje overraskende at svaret kan se ut til å være USA og allierte av USA, etter prinsippet om at «min fiendes fiende er min venn», sier Fermann.
Svekke Russland
Det kan konkret slå ut på flere måter, mener Fermann.
– I Syria arbeider IS for å styrte Assad-regimet, et regime som er i forutsigelig og ordnet konflikt med Israel, og alliert med Russland. Om Assad-regimet faller og Russland mister flåtebasen i Syria vil dette være en betydelig geopolitisk gevinst for USA.
Russlands flåtebase i Tartus i Syria er landets siste base for reparasjoner og forsyninger i Middelhavet.
– Om IS bekjempes, svekkes derimot den vestlige fronten mot Assad og Russland. Sunnimuslimske IS har også lagt press på den shiamuslimsk-dominerte regjeringen i Irak. Dette presset har utløst et regjeringsskifte i Bagdad i overensstemmelse med amerikanske ønsker. For både USA og Saudi-Arabia var en ytterligere tilnærming mellom det shiamuslimske prestestyret i Teheran (Iran) og den forrige regjeringen i Bagdad (Irak) et sant mareritt, vurderer Fermann.
Kurderne og Tyrkia
Der amerikanerne klarest yter IS militær motstand fra luften er i IS sine angrep på de autonome kurdiske områdene i Nord-Irak. Det er ikke i amerikanske interesser at Nord-Irak destabiliseres, da dette vil kunne utløse fullstendig sammenbrudd i den irakiske staten, og legge den åpen for iransk intervensjon.
Derimot er det i NATO-medlemmet Tyrkia sin interesse at de kurdiske aspirasjonene om nasjonal politisk uavhengighet undergraves.
– Derfor tillater da heller ikke Tyrkia at USA bruker tyrkiske flybaser. Det er heller ikke egnet til å overraske at våpen- og pengestøtte til IS ser ut til å kunne spores tilbake til særlig Tyrkia og til «private» donorer i Quatar og Saudi-Arabia, sier Fermann.
– Tyrkia er USAs allierte i NATO, og de førmoderne sunni-regimene i Quatar og Saudi-Arabia blant USA sine aller viktigste støttespillere i Midtøsten. De er ankerfester i USAs regionale alliansesystem i Midtøsten selv om de – som vist – ikke kan enes om alt. Dette systemet er for amerikanerne primært rettet inn mot å svekke Russlands innflytelse i Midtøsten, isolere Iran og sikre en grad av kontroll over petroleumsressursene i området. At Israel er ukomfortabel med den usikkerheten som har oppstått om hvilket regime som eventuelt vil erstatte den sekulære og forutsigelige Assad i Syria, viser at heller ikke USA kan lage omelett uten å knuse egg, mener Fermann.
Vil få det i fanget
Mye av debatten om amerikansk militær inngripen mot IS har handlet om hvor vanskelig det er å bekjempe terrorbevegelser uten en sentralisert kommando-struktur, og hvor krevende det er å vinne freden i etterkant av kamphandlingene.
– Dette er etter min oppfatning riktig, men bare så langt det rekker. Mye tyder på at den viktigste barrieren mot å bekjempe IS handler om politisk vilje – at USA og viktige allierte ser sine interesser tjent med at IS fortsetter å bekjempe Assad-regimet i Syria, og legger press på det irakiske regimet i Bagdad, sier Fermann.
Hvis denne analysen er nær virkeligheten kan vi ikke vente at USA setter inn massive bakkestyrker mot IS med det første, mener han.
– Av samme grunn tror jeg heller ikke den norske regjeringen vil bli bedt om å bidra med betydelige militære kapasiteter. Det er først når Assads regime eventuelt faller og shiamuslimsk kontroll og innflytelse i Iran og Irak kan balanseres på andre måter, at amerikanerne vil vende det tyngste skytset mot IS. Inntil da tjener IS funksjonen som «nyttig idiot» i den amerikanske Midtøsten-politikken. Det gjenstår likevel å se om IS og kreftene bak bevegelsen lar seg kontrollere når det kommer til stykket. I Europa vil vi – om ikke før – få dette i fanget når utenlandskrigerne i IS vender tilbake, avslutter Fermann.
