Legger Nidarosdomen i ruiner
Hvordan påvirker klimaet og forurensning bygningene som er del av kulturarven vår? Det skal en forskergruppe finne ut.
NIDAROSDOMEN: Dersom du så noen snike seg rundt Nidarosdomen med merkelige måleinstrumenter i slutten av september, er det ikke noen grunn til å bli bekymret. Det var høyst sannsynlig professor Theoharis Theoharis og andre folk fra NTNU som var ute etter å ta skurker. Theoharis vil finne det som bryter ned og ødelegger.
Han leder en europeisk forskningsgruppe som blant annet undersøker faktorer som angriper steinbygninger og monumenter hver dag, hele tiden, nemlig forurensning og været. De lager en datamodell som skal simulere denne effekten.
– Vi kan ikke undersøke alle typer stein og alle faktorer, det er umulig, sier Theoharis fra Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap.
Men de har valgt seg ut to typer bergarter til å begynne med, nemlig sandstein fra Nidarosdomen i Trondheim og marmor fra ruinene i Elefsis, vest for Athen. De utsettes for erosjon, som er en fellesbenevnelse på den stadige nedbrytingen som foregår.
Marmor fra ruinene i Elefsis, vest for Athen, blir også målt. Foto: Theoharis Theoharis, NTNU
De har allerede målt én gang. I Nidarosdomen valgte de tre målesteder. I september skal de altså tilbake igjen for å foreta målinger. Disse målingene er selvsagt uhyre nøyaktige. I oktober drar de videre til Hellas for å fortsette studiene der.
Datamaskiner og kultur
Dette europeiske prosjektet kalles Presious, og ja, det skrives slik. Presious står for Predictive digitization, restoration and degradation assessment of cultural heritage objects.
Kort fortalt handler det om hvordan datamaskiner kan være til hjelp for å restaurere og vedlikeholde kulturgjenstander og steder. En del av det hele blir å måle hvordan disse objektene nedbrytes.
Steinprøver
I tillegg til å måle på stedene selv, foretar de laboratorieundersøkelser som simulerer ulike forhold som steinene utsettes for. Forskerne har sikret seg ulike steinprøver som skal være like dem du finner i byggene i Trondheim og Elefsis.
Flere ulike varianter av hver stein testes, siden steinene påvirkes ulikt. Steinene på nordsiden av Nidarosdomen utsettes for helt andre værbelastninger enn dem på sørsiden, for ikke å snakke om dem du finner innendørs.
Selv er Theoharis og gruppen hans tilknyttet Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap, men fysikere og geologer, samt kjemikere som er en gruppe med professor Lise Kvittingen, er også med på laget.
Kjemikerne ved NTNU utvikler to kamre som skal simulere ulike kjemiske påvirkninger steinene utsettes for, og skal analysere resultatene. Theoharis og hans folk lager to andre kamre. Et av dem måler hvordan salt påvirker steinen. Det andre hva slags effekt nedfrysing og opptining får på den.
– Vi kan simulere mange slike nedfrysinger og opptininger i løpet av en dag, sier Theoharis.
Det samme gjelder saltpåvirkning. Flere måneders påvirkning kan simuleres i løpet av noen timer. I første omgang skal de utsette steinene for påvirkninger i tre måneder. Det utgjør mange års slitasje i virkeligheten.
Prøvene analyseres deretter av folk i Norge, Storbritannia og Tyskland.
I første omgang skal steinene utsettes for påvirkninger i tre måneder. Det utgjør mange års slitasje i virkeligheten. Foto: NTNU
Puslespill
En annen del av det samme prosjektet skal gi arkeologer og andre forskere hjelp til å sette sammen fragmenter til et hele, nesten det motsatte av det NTNU-gruppen holder på med.
Altså at om du har en gjenstand som er ødelagt, kan disse fragmentene skannes inn. Datamaskinen forsøker deretter å sette den virtuelle versjonen av gjenstanden sammen igjen, som et slags tredimensjonalt puslespill. Tidkrevende, til tider håpløst, i praksis og i virkeligheten. Lettere i en datamaskin. Denne delen av prosjektet drives fra Hellas og Tyskland.
Men den norske delen av prosjektet omhandler utelukkende erosjon, eller nedbrytning. Foreløpig er det for tidlig å si stort om hvordan og hvor raskt steinene påvirkes av de ulike forholdene. Resultatene er omtrent halvannet år unna.
Det er nå engang sånn at forskning på erosjon nødvendigvis må ta litt tid.
