Christian Magnus Falsen leser fra Grunnloven. «Eidsvoll 1814» ble malt av Oscar Wergeland 70 år etter Riksforsamlingen, og gitt til Stortinget i 1885.

Reisen for tronen og landet

Christian Frederik reiste hastig til Trondhjem på nyåret 1814. Den danske arveprinsen og stattholder i Norge ville redde tronen og gjøre Norge selvstendig.

Kongress og norsk selvstendighet. Det var betingelsen da 60 av Trondhjems ledende menn utformet og underskrev en «adresse», en henvendelse, til prins Christian Frederik. Han hadde reist til Trondhjem for å lodde viljen til selvstendighet.

Christian Frederik kom til byen 5. februar 1814, ble tatt imot med entusiasme, og forlot byen igjen 9. februar. I disse dagene opplevde han at trondhjemmere ville ha ham som konge og at de ønsket selvstendighet. Men støtten var betinget av at Norge fikk en konstitusjon.

Et utdrag fra «adressen» lyder: «vi skylde os selv og vore Efterkommere: at anmode Deres Høihed om at tillade Nationen ved Deputerede af alle Stænder at sammentræde i en Congres, for at lægge Grundvolden til Rigets Constitution for Fremtiden».

Løst fra hyllingseden

– I traktaten ved Kielfreden sier danske kong Frederik 6. at han «løser nordmennene fra hyllingseden». De norske stendene avla ed til kongen og hans arvinger da eneveldet ble innført i 1661. Folket hadde dermed overførte sine naturlige rettigheter til enevoldkongen. Med traktaten i Kiel ble nordmennene løst fra eden.

– Trondhjemmere utøvet denne naturlige retten da de framsatte kravene om kongress og konstitusjon til Christian Frederik.

Det sier Jakob Mattias E. Maliks ved Institutt for historiske studier. Han forsker på NTNUs 1814-prosjekt, Grunnloven og regionene: hegemoni, kontinuitet og brudd.

Maliks deltar på en internasjonal konferanse på NTNU i anledning 200-årsjubileet for Grunnloven. Konferansen handler om konstitusjoner med særlig vekt på forbindelsen mellom Norge og USA. Konferansen er lagt til de samme dagene som Christian Frederik besøkte Trondhjem – 200 år etter.

Sverige fikk Norge

– Da Frederik 6. løste nordmennene fra hyllingseden av ham, ga han avkall på sine rettigheter som konge over Norge. Dermed var Norge og Danmark skilt fra hverandre, sier Maliks.

Problemet med traktaten, var at Danmark måtte avstå Norge til Sverige.

Entusiasmen overfor Christian Frederik i Trondhjem var derfor betinget. Ingen ville bli svensk, og nordmennene støttet derfor opprør mot traktaten. Men et nytt enevelde med dansk-norsk konge? Absolutt ikke.

Fatal allianse og fatal traktat

Kieltraktaten av 14. januar 1814. Danmarks konge ble tvunget til å avstå Norge til Sveriges konge. Traktaten ga støtet til norsk krav om selvstendighet. Klikk på bildet for større versjon. Foto: Wikimedia Commons

Kieltraktaten av 14. januar 1814. Danmarks konge ble tvunget til å avstå Norge til Sveriges konge. Traktaten ga støtet til norsk krav om selvstendighet. Klikk på bildet for større versjon.
Foto: Wikimedia Commons

Under Napoleonskrigene havnet Danmark-Norge i allianse med Napoleon mot Storbritannia, Russland og Preussen. Alliansen var et feiltak fordi Napoleon tapte.

Traktaten som ble forhandlet frem ved Kielfreden, krevde at Frederik 6. overga Norge til Sveriges konge. Traktaten ble støttet av stormaktene.

Traktaten var et hardt slag for nordmennene som hadde vært i broderlig union med danskene i over 400 år. Svenskene var arvefienden.

– Christian Frederik aksepterte ikke at Frederik 6. ga fra seg arveretten til Norge. Han gjorde seg derfor klar for et opprør mot traktaten. Hans eneste maktmidler var nordmenn og den norske hæren som skulle forsvare grensen mot Sverige. I tillegg til offiserer, besto den norske hæren for en stor del av bondegutter. Den svenske hæren var større og mer profesjonell, sier Maliks.

Men uten støtte i befolkningen hadde Christian Frederik ingen hær.

Maktvakuum oppstår

– 24. januar 1814 fikk Christian Frederik brevet fra Frederik 6. om at Norge var avstått til Sverige. Christian Frederik fikk kun et utdrag av traktaten. At det var blitt fred var imidlertid det eneste som ble gjort offentlig kjent for nordmennene.

– Traktaten skapte et statsrettslig maktvakuum, et smutthull som Christian Frederik benyttet seg av. Frederik 6. løste nordmennene fra hyllingseden – men det ble ikke laget noen ny, tilsvarende ed mellom nordmennene og den svenske kongen, forklarer Maliks.

– Det første Christian Frederik gjorde var derfor å hevde arveretten etter prinsippene for hyllingen i 1661 og kongeloven, eneveldets «grunnlov». I kongeloven sto det at kongen ikke kunne gi fra seg noe land. Christian Frederik grep dette halmstrået.

Under eneveldet var kongens makt absolutt. Men Christian Frederik vil nå bli konstitusjonell monark i Norge, det vil si at makten skulle være tredelt i landet.

– Han ville forene enevoldsprinsippet med nye ideer om folkesuverenitet, sier Maliks.

Statsrettslig og folkerettslig

– Det er altså to nivåer her, det folkerettslige som handler om forholdet mellom statene, og det statsrettslige som handler om hvordan staten er konstitusjonelt innrettet. Kieltraktaten var folkerettslig gyldig etter tidens normer. Da eden ble opphevet, oppfattet mange i Norge at folket selv hadde rett til å bestemme sin egen fremtid, sier Maliks.

For å bli konge og for å få et opprør mot traktaten, måtte Christian Frederik ha støtte i nordmennene, folket.

Den svenske hæren var på dette tidspunktet på kontinentet. Kun en liten svensk hær sto på grensen til Norge, og kunne ikke ta Norge i besittelse. Det var altså ingen for øyeblikket som kunne sette makt bak og sørge for at traktaten ble oppfylt, med andre ord at Norge ble avstått til Sverige.

To troner på spill

Den danske prins Christian Frederik ble valgt til konge av Norge 17. mai 1814 på Eidsvoll. Der signerte han og ga sin ed til en norsk forfatning. Men først reiste han til Trondhjem. Foto: Wikimedia Commons

Den danske prins Christian Frederik ble valgt til konge av Norge 17. mai 1814 på Eidsvoll. Der signerte han og ga sin ed til en norsk forfatning. Men først reiste han til Trondhjem.
Foto: Wikimedia Commons

Situasjonen var svært dramatisk og paradoksal. Skulle Christian Frederik bli konge i Norge? Ja, det var planen hans og en forutsetning for Norges selvstendighet.

Men Christian Frederik var samtidig dansk arveprins. Det betød at når Frederik 6. døde, ville Christian Frederik også bli konge i Danmark. Og da ville det være tilbake til Danmark-Norge igjen.

Altså: Uten Christian Frederik, ingen selvstendighet for Norge. Med Christian Frederik, ingen selvstendighet for Norge.

– Den danske tronen sto med dette også på spill. Hvis Christian Frederik ble konge i Norge, kunne de allierte tro at Frederik 6. prøvd å lure dem da han underskrev Kieltraktaten, sier Maliks.

Men Christian Frederik visste at han uansett ikke kunne bli værende konge i Norge fordi han var arveprins i Danmark.

– Samarbeidet Frederik 6. og Christian Frederik om Norges selvstendighet? Vi vet ikke sikkert, men det kan hende at Frederik 6. kun ga et utdrag av traktaten til Christian Frederik fordi det ga rom for opprør og selvstendighet i Norge – samtidig som Frederik 6. holdt seg selv trygg i Danmark, forklarer Maliks.

Han fortsetter:

– De senere år er også det motsatte hevdet, at kongen sendte et uklart utdrag for å forhindre Christian Frederik i å lede et opprør mot bestemmelsene i traktaten. Kongen ville satt Danmark i en svært farlig stilling hvis stormaktene trodde at kongen spilte dobbeltspill ved å underskrive traktaten og samtidig samarbeidet med Christian Frederik for å forende Danmark og Norge.

Trondhjemsreisen

Christian Frederik reiste hastig avgårde fra Christiania til Trondhjem på nyåret 1814 for å forsikre seg om støtte til opprør og støtte til arveretten. På veien befalte han at hæren mot grensen skulle styrkes. Opp gjennom dalene snakket han med prester og embetsmenn og appellerte til «fedrelandsinn».

Ingen ville bli svensk. Det var svært lovende.

Så kom han til Trondhjem, og ble tatt godt imot av stiftamtmannen, biskopen og øverste militære leder. Christian Frederik bodde i Stiftsgården, og var i gudstjeneste i domkirken. Biskopen tok ikke kongen, altså Frederik 6., med i bønnen. Det ble lagt merke til.

Stemningen var god under besøket og det var mye fest. Christian Frederik snakket ikke bare med Trondhjems ledende menn, men også med folk fra omegn. Han ble hyllet av både vanlige folk og embetsmenn.

Trondhjem viktigst

Men entusiasmen i Trondhjem var betinget. Ja, ingen ville bli svenske. Men et nytt enevelde? Nei, det var ikke aktuelt.

– Adressen i Trondhjem ga Christian Frederik støtte. Til gjengjeld ville nordmennene ha en «kongress», en konstitusjon. Frederik 6. skulle si fra seg Norge som en «nødvendighetens lov». Den amerikanske og den franske konstitusjonen var selvsagt kjent i Norge, sier Maliks.

Jakob Mattias E. Maliks forsker på 1814.  Foto: NTNU

Jakob Mattias E. Maliks forsker på 1814.
Foto: NTNU

Under det danske eneveldet var det slik at Trondhjem styrte Nord-Norge. Bergen styrte Vestlandet, og Christiania styrte Østlandet. Fisken bandt Vestlandet og Nord-Norge sammen.

– Christian Frederik visste derfor at hvis Trondhjem falt til Sverige, så falt også Nord-Norge. Og falt Nord-Norge, falt også Bergen. Hele Norges grense mot Sverige var derfor viktig, men Trondhjem var det strategisk viktigste punkt nordafjells, sier Maliks.

Oppslutningen fra Trondhjem var nødvendig for at selvstendighetspolitikken skulle lykkes.

Notabelmøtet

Christian Frederik fikk avskrift av adressen før han forlot Trondhjem.16. februar kalte han inn til Notabelmøtet på Eidsvoll. Her ble det bestemt at Norge skulle velge en grunnlovgivende forsamling.

Maliks sier at det ble sagt om Notabelmøtet at Christian Frederik fikk høre av professor Georg Sverdrup at prinsen «ikke har mer rett til tronen enn ham selv, folket er fritt.»

– Men Christian Frederik ble også fortalt at «hvis du sier ja til kongress og selvstendighet, velger de deg sikkert til konge». Han lot seg derfor overtale til å gi avkall på arveretten til tronen.

Selvstendighetseden

25. februar ble selvstedighetseden avlagt i menighetene rundt om i landet. Det var også valg av valgmenn i kirkene. Valgmennene valgte representanter til Riksforsamlingen som skulle finne sted kort etter.

Christian Frederiks handlinger for opprør og for tronen, ble berettiget av selvstendighetseden. Derfor var det viktig at Nord-Norge også avla selvstendighetseden. Men på grunn av tidspresset, rakk ikke Nord-Norge å sende sine representanter til Riksforsamlingen.

Den svenske hæren på kontinentet var for øyeblikket ingen makt som kunne sette Sveriges og Carl Johans krav om Norge ut i live. Men det hastet for Christian Frederik og Norges selvstendighet. Carl Johan ville få hæren hjem om kort tid.

Enige og troe, indtil Dovre falder!

– Det løfterike om å bli valgt som Norges konge, lå under som premiss da Christian Frederik innkalte til Riksforsamling på Eidsvoll. Han erklærte seg nå som regent i Norge, forteller Maliks.

Riksforsamlingen tok til 10. april. 112 ledende norske menn møttes og 16. mai er utkastet til Grunnloven klart, basert på prinsippet om folkesuverenitet.

17. mai ble den enstemmig vedtatte Grunnloven signert. Og de 112 valgte enstemmig Christian Frederik til konge i Norge. 20. mai tok representantene hverandre i hendene og sverget brodereden «Enige og troe, indtil Dovre falder!» før de dro hjem, og kong Christian Frederik gjorde høytidelig inntog i Christiania.

Norges Grunnlov med Christian Frederiks ed og signatur (side 41).

Storbritannia avgjorde

Carl Johan hadde hele tiden gjort det klart for Christian Frederik og Norge at opprør mot traktaten vil føre til krig. Krigsfrykten var stor, og nordmennene kunne ikke lykkes i å bli selvstendig uten støtte fra Storbritannia. Christian Frederik sendte derfor embetsmannen og politikeren Carsten Anker til London for å overbevise engelske ledere om at Norge måtte bli selvstendig.

– Men Storbritannia anerkjente ikke Norge som fullt ut selvstendig stat. De støttet Carl Johan da svenske styrker gikk til angrep på Norge 26. juli Med den britiske støtten til Carl Johan gikk norsk selvstendighet i realiteten tapt, sier Maliks.

Krigen ble kort og etter harde forhandlinger inngikk Norge og Sverige våpenhvile med Mossekonvensjonen 14. august.

– 1814 handlet også om forhandling og maktbalanse, et stormaktenes spill. Norge var en viktig brikke i dette bildet. Russland var kommet styrket ut av Napoleonskrigene og for de andre stormaktene var det viktig at den skandinaviske halvøy var forent og sterk nok til å motstå russisk press, avslutter Maliks.

Union med Sverige

4. november vedtok Stortinget den reviderte Grunnloven, og Norge var i union med Sverige. Samme dag ble Karl 13. valgt til norsk konge. Fordi kongen ble valgt og ikke erkjent som konge, hevdet Stortinget Norges suverenitet:

Norge er en selvstendig stat som fritt tiltrer union med Sverige basert på felles konge.