Kuren mot tvangslidelser

Noen mennesker må vaske hendene hundre ganger om dagen for å unngå farlig smitte. Andre kan ikke spise frokost uten system for alle ting på kjøkkenet. Andre igjen kan ikke tråkke på sprekkene i fortauet. Gjør de det, kommer noen til å dø.

Tvangslidelse (Obsessive-compulsive disorder – OCD) er en psykisk lidelse med tvangstanker og tvangshandlinger. Den regnes som den mest alvorlige av våre angstlidelser. Flere tiår med tvangslidelse innebærer et betydelig tap av livskvalitet. Livet blir komplisert og angstfylt, og arbeidsuførhet er vanlig. Det er heller ikke lett å være pårørende til en med tvangslidelse.

Minst 50 000 nordmenn har tvangslidelse som diagnose. De fleste utviklet lidelsen som barn. Få helbredes av seg selv.

Fram til i dag har de færreste fått behandling.

Frisk på noen timer

For de fleste som har tvangslidelser og lever med et sett av unnvikelser og ritualer, er problemet oftest så sammensatt at de trenger spesialistbehandling.

– Tvangslidelser behandles best med eksponeringsterapi, sier Bjarne Hansen, førsteamanuensis ved Institutt for nevromedisin, NTNU, og psykolog i Helse Bergen. Han er ekspert på tvangslidelser, både som forsker og i behandling av pasienter.

Eksponeringsterapi innebærer grovt sagt at pasienten aktivt oppsøker de situasjonene som framkaller angsten. All forskning og studier i Norge og internasjonalt fra 1960-tallet og fram til i dag, dokumenterer det. 60-80 prosent av pasientene får det betydelig bedre med eksponering.

– At så få likevel har fått behandling, betyr at forskningsresultatene i liten grad har blitt tatt i bruk i behandlingsapparatet, sier Hansen.

– Jeg hadde en pasient som hadde hatt tvangslidelser i over 30 år. Pasienten ble frisk i løpet av noen timer. Effektiv behandlingstid er 15 behandlingstimer à 90 minutter. Tidsrommet behandlingen pågår, vil variere.

Behandling med medikamenter kan hjelpe noen, men er ikke førstevalg i behandlingen.

 Gjør det du frykter mest!

Når Hansen behandler pasienter med tvangslidelser, finner han praktiske øvelser knyttet til tvangen, som framprovoserer de vonde følelsene og tankene.

Øvelsene i behandlingen er konkrete og tilpasset den enkelte pasient. De handler mye om hverdagens gjøremål. Både pasient og terapeut gjør øvelsene: Tar på ting vi omgir oss med uten å vaske hender etterpå; lager mat og spiser sammen; og går tur på fortau med mange sprekker.

Siste fase av behandlingsperioden handler om å finne strategier for å unngå tilbakefall.

– Eksponering forsterker situasjoner og dermed de vanskelige tankene. Pasientene skal oppleve mestring av overdreven redsel og redsel for ufarlige situasjoner. De vil da erfare at tankene og følelsene de frykter, ikke er farlige, og at ubehaget blir borte selv om de ikke utfører tvangshandlinger, forklarer Hansen.

– Etter behandlingen må vi finne ut om pasienten fikk behandling som hjalp. I pasientintervjuer kan vi spørre «Hvor mye tid bruker du på å…?» Pasienter med tvangslidelser er opptatt av å formidle hvordan de har det, og er oftest samarbeidsvillige og pliktoppfyllende. Det er vanligvis samsvar mellom det pasienten forteller og det pårørende forteller.

Men hvis eksponering fungerer for mange med tvangslidelser, hvorfor har ikke flere fått behandling?

 Når alle skal behandle alt

Psykiatrisk helsevern ble betydelig opptrappet i 1997–2007. Manglende evaluering gjorde at man visste lite om hvilken behandling som ble gitt og hvilken effekt den hadde.

– Alle de nye fagfolkene ble ikke fulgt opp med oppgavefordeling. Tanken var at det er viktigere for pasienten å ha én fast person nær seg, enn spesialister som tar seg av de ulike lidelsene. Det har vært lagt opp til at én behandler skal være like god på behandling av alle lidelser, forklarer Hansen.

– Men hvem vil gå til en behandler som har én pasient i året på akkurat denne lidelsen? Ville du likt at en kirurg opererte bare deg i løpet av et år? Spisskompetanse er nødvendig for å beherske behandlingsmetoder. Og hver behandler må ha mange pasienter for at kvaliteten på behandlingen skal være god, sier Hansen.

– Organiseringen av psykisk helsevern er hovedgrunnen til at behandling av tvangslidelser har vært mangelfull. Det er lite faglig uenighet om at behandlingen bør gis.

 – Noe må gjøres, sa alle

I november 2009 ble norske sykehus nedringt av fortvilte mennesker med tvangslidelser. De hadde sett TV2-dokumentaren «Psyk forvandling» der Bjarne Hansen fortalte om behandlingen som fungerer for mange.

Hansen kontaktet Bent Høie i Helse- og omsorgskomiteen som igjen tok saken opp med daværende helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen og i Stortinget. Hansen informerte beslutningstakerne, og det ble bevilget penger til et opplæringsprosjekt.

Våren 2013 starter et nasjonalt prosjekt som skal lære opp behandlere på tvangslidelser. Bjarne Hansen er initiativtaker og ansatt i en stiftelse som formelt er ansvarlig for prosjektet.

Prosjektet skal lære opp rundt 120 behandlere som skal utgjøre 30 OCD-team ved norske helseforetak når prosjektet er ferdig i løpet av 2014. Barn, ungdom og voksne vil få samme behandlingstilbud: eksponeringsterapi.

– Det gjorde sterkt inntrykk da jeg så Bjarne Hansen og noen av pasientene hans i TV2-dokumentaren. Saken var konkret, hadde forslag til en god løsning og var derfor et godt utgangspunkt for å løfte dette til politisk diskusjon. Derfor tok jeg saken opp i Stortinget, sier Bent Høie.

– Det nasjonale opplæringsprosjektet kan få store ringvirkninger. Modellen kan brukes på andre områder innen psykisk helsevern. Jeg registrerer riktignok motforestillinger pakket inn i argumenter mot byråkrati og redsel for manglende faglig frihet. Men den nye måten å tenke på for å organisere behandling av tvangslidelser, holder på å få bedre fotfeste, sier Høie.

 Lys i tunnelen

Opplæringsprosjektet er enestående i sitt slag. Det omfatter diagnostikk, behandling og systematisk evaluering av resultatene. Særlig det å se på effekten av behandlingen får ny faglig oppmerksomhet.

God behandling legger også til rette for forskning på bedre behandling av de 20-40 prosent av pasientene som ikke har nytte av eksponeringsterapi.

Tre internasjonale eksperter på tvangslidelser står for opplæringen. De har vært lette å få med på prosjektet fordi det internasjonalt er store utfordringer knyttet til organisering og opplæring av fagfolk. Den norske satsingen er derfor møtt med stor interesse. De nye behandlerne vil også få minst 50 timer veiledning med norske fagfolk.

– Tverrpolitisk enighet og vilje til å gjøre noe har gjort meg positivt overrasket gang på gang i denne saken. Statens Helsetilsyns anbefaling i 1999 om eksponeringsterapi som beste behandling for tvangslidelser blir endelig virkelighet for pasientene, avslutter Bjarne Hansen.