Usynlig fiende
Muggsopp har invadert ventilasjonsanlegg i flere yrkesbygg. Utholdende angrepsstyrker – men ikke uslåelige.
Høstsola skinner, og himmelen er klar og høy over Trondheim. Rundt meg ruver lønnetrær som ennå har grønnfargen i behold. Men turfølget mitt snakker mest om naturfenomen vi ikke kan se.
Elisabeth Nesbakken Haugen har vært medisinsk mikrobiolog siden 1973 og har jobbet med inneklimaproblematikk i nær 20 år. I ventilasjonanlegget i en rekke norske yrkesbygg har hun funnet muggsoppkolonier. Via ventilasjonskanalene har de effektivt spredd usynlige og utrivelige sporer.
Kan det skje i store anlegg, kan det skje også i små, ifølge Haugen. Hun anbefaler derfor alle å følge serviceopplegget slavisk, om de har balansert ventilasjon hjemme.
Godværsturen vår er en kjapp transportetappe. Den startet på kontoret til Haugen like ved og har brakt oss inn i skyggen av et svært betongbygg. Bak den terrakottarøde fasaden gjorde SINTEF-medarbeideren lite trivelige mikrobefunn i 2005.
Infisert fra kjeller til loft
– Det gufne, sier Haugen og viser vei mot inngangspartiet, – det er jo at soppsporer er så små at ingen ser dem. Men gi meg en allergiker, så vet jeg mye om sannsynligheten for at de ørsmå partiklene har forurenset lufta i et innemiljø.
Muggsopp og helserisiko
Muggsopp er levende organismer som finnes overalt i naturen.
Oppstår avvik eller ubalanse i forhold til den stedegne floraen, kan risikoen for helseplager øke hos enkelte.
Plager som oftest rapporteres fra folk som utsettes for muggsoppflora med slike avvik, er irritasjoner i slimhinner og ubehag. Men også andre helseproblemer rapporteres.
Det finnes fortsatt ikke nok kunnskap om hvilke luftbårne konsentrasjoner av mikrobiologisk forurensning som vi kan utsettes for med rimelig trygghet uten ubehag eller helseskader.
To skyvedører åpner seg og slipper oss inn i et stort bygningskompleks. Haugen viser vei gjennom en glassgård og rundt et hjørne. Så er vi framme – i fløyen vi skal til.
Den langstrakte bygningskroppen rundt oss har fire kontoretasjer. De rommer 60 til 70 studentarbeidsplasser og kontorer for rundt 70 forskere og administrativt ansatte. I kjelleren ligger flere laboratorier.
Dette er «Elektrobygg A» på campus Gløshaugen. Bygd i 1961. Ett av mange norske yrkesbygg der Haugen har påvist at muggsopp vokste i ventilasjonsanlegget – og at «friskluft»-anlegget spredte lite hyggelige soppsporer fra kjeller til loft.
Unik spredningsvei
– Ventilasjonsanlegg er ekstremt effektive spredningsveier for muggsopp. Via ventilasjonskanalene kan en og samme kilde utsette hundrevis av arbeidstakere for helserisiko påpeker Haugen.
Ifølge den erfarne mikrobiologen er det umulig å anslå hvor mange bygg i Norge som er invadert av muggsopp på denne måten. I forskningsøyemed og skadeoppdrag har hun undersøkt ventilasjonsanlegg i 300 yrkesbygg, deriblant flere skoler og sykehus.
«Muggsopp er jo ikke akkurat noe byggeiere ønsker å reklamere med.»
Senioringeniør Elisabeth Nesbakken Haugen
– Feltarbeidet mitt gir grunn til å tro at antallet infiserte ventilasjonsanlegg er høyt, sier Haugen.
Hun tror underrapportering er utbredt.
– Muggsopp er jo ikke akkurat noe byggeiere ønsker å reklamere med. Men også bygg der ingen ennå aner uråd, kan være i faresonen. I forskningsprosjekter har vi sett på motstykker til problembyggene vi undersøker. Og selv i disse antatt friske referansebyggene har jeg funnet overraskelser i ventilasjonsanleggene, sier Haugen.
Så lett – og så vanskelig
Når muggsopp vokser i ventilasjonsanlegg, er årsaken ifølge mikrobiologen alltid fuktinntrengning og forurensning, noe som i sin tur skyldes feil ved design, håndverksmessig utførelse eller drift. Den beste kuren mot problemet er derfor åpenbar:
– Hold anleggene rene og tørre. Så lett, og så vanskelig, er det sier Haugen.
Med SINTEF-medarbeideren innleid i «hærstaben», innledet byggeier NTNU en motoffensiv mot muggsoppen i Elektro A etter funnene i ventilasjonsanlegget.
Favorittsteder for muggsopp i ventilasjonsanlegg
Fukt og skitt som kan gi uønsket vekst av muggsopp, er ofte funnet på disse stedene i ventilasjonsanlegg. 1) Fuktutsatte luftinntak – dårlig design, uheldig materialvalg og manglende drenering. 2) Dårlig filterfunksjon, ett lite hull i filtret gir forurensingene fri bane. 3) Dårlig drenering av kjølebatteri. 4) Støydemper.
Illustrasjon: Knut Gangåssæter
Haugen synes historien om krigføringen er lærerik for bygnings-Norge av to grunner, og har fått lov av driftsavdelingen ved NTNU til å gå ut med den uten å anonymisere.
Hun ønsker for det første å vise at det finnes effektive mottiltak hvis ulykken er ute og det først har kommet fukt, skitt og sopp inn i ventilasjonsanlegg. Samtidig vil hun gjøre oppmerksom på at veien til mål kan være lang og tornefull. På Gløshaugen, eksempelvis, vant mikrobene første del av slaget som ble igangsatt for å kaste dem ut.
Mer om det seinere. Først rykker vi helt tilbake til start.
Helseplager på jobben
Kapittel én i denne historien heter «Tove». Som ung doktorstipendiat begynner hun å jobbe i laboratoriene i kjelleren under Elektrobygg A rundt tusenårsskiftet. Kort etter får hun kontor i bygget.
Lenge går alt bra. Men så begynner «Tove» å få hodepine pluss smerte og kløe i øynene ved opphold i kjelleren. Noen måneder går. Så setter de samme plagene inn når hun er på kontoret.
– Det ble så ille at jeg måtte sitte hjemme og jobbe etter hvert. En stund lurte jeg på om det var jeg som var problemet. Skyldtes plagene at jeg jobba masse og hadde små barn? At jeg rett og slett var sliten? Heldigvis luftet jeg tanker på jobben om inneklimaet, og så begynte ballen å rulle, forteller hun.
En innledende intern gjennomgang i regi av arbeidsgiver konkluderer med at roten til problemene er å finne på arbeidsplassen. Og etter hvert får HMS-apparatet ved NTNU nye meldinger om tilsvarende plager fra flere brukere av bygget.
Kjelleren første mistenkte
Tre år tidligere er kjelleren i Elektro A blitt oversvømmet, og golvbelegget måtte skiftes. Ut fra varslene om helseplager er det derfor kjelleren han har i tankene, den lokale HMS-koordinatoren som ringer SINTEFs Elisbeth Haugen i januar 2005. Kan hun komme og gjøre en faglig vurdering av underetasjen?
Etter befaringen returnerer Haugen med utstyr for prøvetaking. Hun tar luftprøver over kjellergolvet. Rutinemessig gjør hun det samme foran ristene som fører ventilasjonsluft, «tilluft» på VVS-språket, til lab’ene. Så settes prøvene til dyrking.
Ei uke seinere foreligger det nedslående svaret. «Frisklufta» som føres inn i kjelleren sprer muggsopp. I ventilasjonsanlegget har mikrobene også blitt «slemmere». De har lært seg å vokse i temperaturer over 37 grader, i likhet med muggsopp som Haugen har funnet også i andre anlegg. Dette er en egenskap muggsopp normalt ikke utnytter på våre breddegrader. Selv om det ifølge Haugen ikke skjer ofte, så kan denne «termotolerante» muggsoppen invadere menneskekroppen, med dens fuktige slimhinner og temperatur på 37 grader.
Dermed går alarmen.
Lite hyggelig beskjed
– En lite hyggelig beskjed å få, minnes Per Gjengår, i dag fungerende fagansvarlig for området VVS (varme-, ventilasjons- og sanitærteknikk) ved NTNUs driftsavdeling.
Gjengår kobles inn på vegne av byggeieren idet måleresultatene til Haugen foreligger. Dette blir starten på et langvarig samarbeid om Elektro A for de to, et prosjekt der Haugen også drar veksler på VVS- og kjemikompetanse i SINTEF.
På vegne av driftsavdelingen bestiller Gjengår en kartlegging av hele ventilasjonsanlegget. Haugen går til verket med en hygiensk og mikrobiologisk kontrollmetode som SINTEF har utviklet for slike anlegg. Diagnosen er ikke lystig:
Det vokser rikelig med termotolerant muggsopp flere steder i ventilasjonsaggregatet samt i det tekniske rommet i loftsetasjen der aggregatet står. Via ventilasjonskanalene er veien kort ut til brukerne av bygget. Haugen finner sporer fra termotolerant muggsopp i tillufta i alle rom hun undersøker.
– Når noe går galt i et ventilasjonsanlegg, er det som om en pølsemaker får inn bedervede råvarer sier Haugen. – Går disse i kverna, blir hele pølsa en helserisiko.
Nei til «globoid»
Både Haugen og Gjengår vet at ulike kurer er prøvd av av folk som vil helbrede «syke» ventilasjonsanlegg.
– Mange hopper raskt på globoidmetoden, sier Haugen og forklarer: – Den kan for eksempel bestå i å skifte filter. Da blir alt bedre. Men bare for en stund.
Adkomsten til ventilasjonsanlegg for driftspersonell kan være så trang at det må krypes og klatres.
(Foto fra bygning på Vestlandet).
Ekstremtiltaket i andre enden av skalaen – utskifting av hele anlegget, inklusive kanalene – velges vanligvig kun hvis luftmengdene som tilføres bygget, må økes.
Med Haugen som medlem av prosjektteamet velger driftsavdelingen ved NTNU en løsning mellom disse ytterpunktene.
Kortvarig jubel
Dermed er det klart for kapittel to: krigen. Ledet av Gjengår, innleder mannskaper fra driftsavdelingen kampen mot mikrobene våren 2005. De jobber etter en eliminasjonsmetode: gjennomfører tiltak trinnvis, og etter hvert steg gjør Haugen målinger for å se om effekten blir slik hærførerne håper.
I stridens første fase blir hele ventilasjonsaggregatet skiftet ut. Men aggregater er aldri tette, ifølge Haugen og Gjengår. De vil forhindre at aggregatet skal suge inn forurenset luft fra rommet det står i. I det soppinfiserte tekniske rommet fjernes derfor golvbelegget der det er mulig, og golvet males.
Ytterligere tiltak følger. Så viser da også Haugens siste måling for 2005 en betydelig forbedring. Men gleden varer dessverre ikke lenge.
Viktige info-møter
Ved ettårskontrollen i 2006 finner Haugen termotolerant muggsopp med sparsom til moderat vekst i tilluft/romluft i alle etasjer. I det tekniske rommet er veksten rikelig.
– En lite oppløftende melding, med tanke på alt vi hadde gjort, minnes Gjengår.
– Fikk du noensinne kritikk fra brukerne av bygget da det ble klart at opprensningen ville ta tid?
– Nei, og jeg tror årsaken var de mange informasjonsmøtene. Med jevne mellomrom innkalte vi ledelsen ved det berørte fagmiljøet, driftsansvarlige, tillitsvalgte og HMS-personell.
vPå møtene fikk de status for tiltak og målinger direkte fra Elisabeth. Det virket åpenbart beroligende at vi hadde en med hennes kompetanse på laget.
Endelig uttelling!
Krigsinnsatsen de neste tre årene handler om hygienekontroll i anlegget og god drift. Men først etter at mikrobekrigerne oppgraderer luftinntaket i 2010, og etter at renoveringen av det tekniske rommet fullføres samme år, er måleresultatene til Haugen så gode at driftsavdelingen kan erklære prosjektet som avsluttet.
De krigførende deler gjerne sine lærdom med Geminis lesere:
Haugen: –Tiltakene i Elektro A kostet en femtedel av hva en total renovering av anlegget ville gjort. Men noen forutsetninger må alltid være oppfylt for at eliminasjonsmetoden skal virke: Byggeier/ledelse må erkjenne at det foreligger et problem, økonomiske ressurser må stilles til rådighet og informasjon må tilflyte alle berørte. Alt dette ble innfridd ved NTNU.
Gjengår: – Vårt ettersyn var systematisk alt før soppangrepet. Nå har vi lært enda mer. Desto mer urovekkende er endringen av vaktmesterrollen i skoler og andre offentlige bygg. Drift, inspeksjon og renhold av ventilasjonsanlegg utføres best av kompetente vaktmestre med eierforhold til byggets tekniske anlegg.
– Byggeier må ha system som beskriver oppgavene og når de skal gjøres. Det finnes tekniske løsninger som hindrer fuktinntrengning, og de kan være vel verd investeringen. Og til ventilasjonsbransjen er budskapet: Prosjektér alltid aggregatene sånn at det går an å komme inn i dem for ettersyn og renhold.
Høylytt bifall fra Haugen: – Jeg har sett anlegg der bare akrobater kan skifte filter!
Lykkelig slutt
I Elektro A arbeider «Tove» den dag i dag. På det samme kontoret hun fikk tildelt for et drøyt tiår siden.
– Tiltakene i ventilasjonsanlegget fikk åpenbart tatt knekken på soppen. Kontoret ble som en annen verden etterpå. Lærdommen for alle arbeidsgivere må bli: Sjekk om bygget er årsaken når folk får symptomer som dem jeg fikk. Det kan spare enkeltmennesker for mange påkjenninger.
Svein Tønseth
