Med tvang ble landet bygget

NYTT PROSJEKT: Tvangsarbeidets politiske økonomi: Organization Todt i Norge under andre verdenskrig.

Professor Hans Otto Frøland, Institutt for historie og klassiske fag, forteller til journalist Siv Ingrid Skau Ekra:

Professor Hans Otto Frøland

Professor Hans Otto Frøland

Under andre verdenskrig ble 140 000 utenlandske tvangsarbeidere sendt til Norge. Europa hadde over 12 millioner tvangsarbeidere, og etter folketallet var det flest i Norge. Vi forsker på tvangsarbeidets betydning for Norges nasjonaløkonomi, hvordan norske og tyske aktører brukte tvangsarbeidere som arbeidskraft, og Organization Todt (OT), en halvmilitær organisasjon med ansvar for tvangsarbeidet. OT ble ledet av ingeniører og fulgte Wehrmacht inn i okkuperte land.

Riksarkivets OT-register består av over 15 hyllemeter med hittil urørte kartotekkort. Registeret er unikt fordi slike registre oftest ble ødelagt i andre land. Tvangsarbeiderne ble registrert med fangekategori, innrullering, kjønn, alder, nasjonalitet, profesjon, etnisitet, religion og politisk syn. Persondata kobles med økonomiske data fra arkivet for å finne ut hvem tvangsarbeiderne var, hva som bestemte prisen på dem, hvordan de mange arbeidsgruppene ble satt sammen, og hvor produktive de var. Analysene vil også vise hvordan raseideologien påvirket naziregimets økonomiske nyttetenkning.

Tvangsarbeiderne vi vet mest om, er de 100 000 russiske og de 5000 jugoslaviske krigsfangene. De var i realiteten slavearbeidere, eid av Wehrmacht og SS og utleid til OT. Vi forsker på de OT-kontrollerte 35 000 sivile tvangsarbeiderne som kom fra hele Europa, flest fra Sovjetunionen og Polen, men mange fra Frankrike og andre vesteuropeiske land. Hvordan ble de rekruttert og hvor mye tvang ble brukt mot dem? Hva var drivkraften hos dem som hadde mer frihet? Mange vestlige tvangsarbeidere fikk ferie og annen velferd. Betingelsene for mange såkalte østarbeidere nærmet seg slavearbeid. Noen tusen tvangsarbeidere var kvinner som ble satt til sykepleie, renhold og kontorarbeid.

«Naziregimet brukte stadig mer tvang fra 1941.»

FAKTA

Deltakere: Forskere, stipendiater og studenter ved NTNU i samarbeid med Norsk Teknisk Museum,Handelshøyskolen BI, Institutt for forsvarsstudier, Falstadsenteret og utenlandske forskere.

Allerede sommeren 1940 kom OT til Trondheim for å planlegge ubåtanlegget på Dora. OT ble etablert i Norge to år etter, under navnet Einsatzgruppe Wiking, og ble Norges største byggherre. Hitler ville bygge Festung Norwegen fordi han var overbevist om at D-dagen ville komme i Norge. OT fikk ansvar for bygging av flyplasser, kaier, bunkersanlegg, industrianlegg, fryserianlegg langs kysten og for Nordlandsbanen og dagens E6 – med NSB og Statens Veivesen involvert i prosjektene. OT inngikk kontrakter med norske og utenlandske selskaper, alt fra små malerfirmaer til store entreprenørselskaper som fikk dekket kostnader og avtalt fortjeneste. Betaling til tyskere kom fra okkupasjonskontoen i Norges Bank. Vi skal undersøke hvor mye norske selskaper og statsinstitusjoner ble integrert i naziøkonomien. Mange selskaper ble dannet for å profittere på okkupasjonen, og 16 000 saker ble etter krigen etterforsket for økonomisk landssvik.

Norsk økonomi blomstret med tyske rustningsambisjoner. Arbeidsledigheten forsvant høsten 1940. Arbeidskraft var flaskehalsen i tysk rustningsøkonomi i hele Europa, og naziregimet brukte stadig mer tvang fra 1941. Uten tvangs- og slavearbeidere hadde sannsynligvis rustningsøkonomien kollapset i 1942. I Norge ble det utstrakt tvangsarbeid fordi tvangsmobilisering av nordmenn til arbeidstjeneste var mislykket. Løsningen var utenlandske krigsfanger og sivile tvangsarbeidere. Brukte bedriftene tvangsarbeidere med vitende og vilje? Hvordan forholdt de seg til dem, prøvde de å begrense bruken? Eller var bedriftene også fanget i systemet? Dette skal vi finne ut.

Jeg leder forskningsprosjektet og vil selv forske på tyskernes lettmetallprogram som sjudoblet norsk aluminiumproduksjon på få år. Ikke bare oksid- og smelteverk skulle bygges, men også kraftstasjoner og forsyningslinjer. Programmet var prioritert fordi Göring hadde behov for 50 000 nye fly i året. Det tyske selskapet Nordag skulle gjennomføre programmet, men mislyktes. OT overtok derfor mer ansvar, og leverte tvangsarbeidere til selskaper som Norsk Hydro på Herøya og anlegget i Årdal som etter krigen ble Årdal verk. Regjeringen beregnet tapte norske årsverk under tysk fangenskap. Økonomer beregnet hva krigen kostet Norge materielt, men tok ikke med innsatsen til de 140 000 utenlandske slave- og tvangsarbeiderne. Norges krav om krigsskadeerstatning fra Tyskland sa heller ikke noe om innsatsen. Tvangsarbeiderens årsverk er vanskelig å bestemme økonomisk, men vi skal likevel gjøre et overslag.

Forskningen på tvangsarbeidets økonomi har mange etiske dilemmaer, men vil flytte forskningsfronten internasjonalt. Dominerende heltefortelling om Norge under krigen vil bli utfordret. Norge bidro til utryddelse av norske jøder, og nordmenn deltok i utryddelseskrigen på Østfronten. Også bruken av utenlandske slave- og tvangsarbeidere i Norge kobler oss til naziregimets utryddelseskrig. 17 000 av de 140 000 tvangs- og slavearbeiderne omkom i Norge, og det var flere enn antall nordmenn som døde. Lidelsene var ufattelige.

Siv Ingrid Skau Ekra