Salamanderkrigeren

Kontordøra til Dag Dolmen er fjærbelastet. Den går igjen av seg selv. Hensikten er trolig å hindre at korridorene på Vitenskapsmuseet fylles av vepsebol og slangeskinn, øyenstikkere og dokumentstabler.

Én ting er å bære tilnavnet «Norges fremste amfibieforsker». Noe annet er å være så utadvendt og tilgjengelig at kontoret fylles uavlatelig. For ikke å snakke om alle hoggormtelefonene. Gjerne flere hver dag i sommerhalvåret. Spørsmålet må unektelig bli:

Er det verdt det?

Jeg lager selvsagt ris til egen bak sånn som jeg holder på, men faktum er at jeg ikke blir lei. Dessuten mener jeg at et universitetsmuseum bør være åpent. Framfor alt får vi inn opplysninger som er morsomme i kartleggingen av forekomstene rundt oss. Øyenstikkerne her kommer fra Steinkjer. Noe av oppgaven til et museum er å ta vare på slike vitenskapelige prøver. Slik kan vi i ettertid bevise at øyenstikkerarten eksisterte på stedet akkurat der og da.

Tilgjengeligheten går nok noe ut over forskningen. Likevel blir konklusjonen for min del at det er verdt det.

Men så kommer vinteren og legger seg over alle krypdyr og amfibier. Hva gjør du da?

Da sitter jeg og skriver om alt jeg har funnet og fått inn i løpet av sommeren, og prøver å rydde på kontoret. Bolene på golvet skal opp på loftet med tid og stunder. Vepsebol større enn basketballer fortjener å bli tatt vare på. Nå har vinteren en tendens til å bli litt kort…

For når vårsol i bakkane blenker, da begynner det å klø i feltherpetologen?

Ja, før det. En av årets første utflukter var til Finnøy. På seinhøsten i fjor fikk vi inn et bilde av noe som lignet en latterfrosk. Den hører ikke hjemme i Norge, så vi var veldig nysgjerrige. Bildet viste seg å være av en hybridfrosk, en krysning mellom latterfrosken og den sørlige grenen av damfrosk. Forklaringen var klassisk: En guttunge på ferie i Polen hadde puttet noen frosker i lomma. Da han kom hjem, slapp han dem fri.

Nå har de formert seg og spredt seg ut over øya i titusentall. Noen av oss er såpass kjetterske at vi, på tross at dette var en ulovlig import og høyst betenkelig, synes det er nokså spennende at en såpass sørlig art kan trives og ekspandere så raskt på Sørvestlandet.

«Det er samfunnsmessig rett å gripe inn for å redde truede arter, selv om vi må endre litt på naturen.»

Er du ikke redd for at de skal spre seg til fastlandet?

Jo. Men hva skal vi gjøre? Rotenon nytter ikke, for froskene puster med lunger og oppholder seg heller ikke i vann om vinteren. Bombing er neppe et realistisk alternativ.

Ellers er ikke du blant dem som går av veien for å gripe inn i naturens gang. Er det strengt tatt helt stuereint?

Jeg mener det er samfunnsmessig rett å gripe inn for å redde truede arter, selv om vi må endre litt på naturen, for eksempel med biotopforbedrende tiltak. Jeg gjorde en innsats for å få opprettet verneområdet ved Geitaknottane i Ytre Hardanger. Der har vi kanskje verdens beste naturlige forekomst av storsalamander.

Handlingsplanene for damfrosk og storsalamander er tjenester Direktoratet for naturforvaltning har kjøpt av oss. Amfibiene er i kraftig tilbakegang på verdensbasis. Da har vi et ansvar.

For fire år siden sa du at en måtte ha gevir eller fettfinne for å få offentlig støtte. Står det ved lag?

Nei, der har det skjedd en liten revolusjon, og den kan vi blant andre takke tidligere miljøvernminister Hareide for. Han gikk i bresjen for handlingsplanene. Før i tida var det nok litt sånn at Direktoratet for naturforvaltning stort sett brydde seg om det matnyttige viltet. Nå finnes det mye mer penger for andre arter, og det er nesten et problem at vi har for lite folk.

Du er ikke bare zoolog. Du er også kroppsbygger og pinsevenn. Er det noen sammenheng? Eller konflikt?

Sammenhengen måtte i så fall være idealisme og ønsket om å ta vare på skaperverket. Gud ble jeg kjent med som barn. Jeg klarte ikke å tro, men så gjorde jeg et eksperiment før jeg la meg. Jeg foldet hendene under dyna og sa: «Kjære Gud, hvis du fins, så gi meg tro.» Neste morgen slo det imot meg: «Ja, jeg fins, og jeg elsker deg.» Det var som om hele verden ble ny, men jeg skjønte jo seinere at det var jeg selv som var forandret. Så leste jeg Bibelen, og fant ut at pinsevennene passet best med det jeg trodde på.

For noen år siden lette vi etter en rødlistet salamander i Dzhungaria, på grensa mellom Kina og Kazakhstan. Vi gikk langs en elvebredd, og resultatet så langt var heller magert. Så ble jeg stående på en stein. Da visste jeg med ett at det lå mange salamandere under den steinen. Jeg løftet den. Der lå de.

Du skulle lese boka om Joralf Gjerstad. De som vil måle hva som skjer når han arbeider, overser et viktig poeng: Hvis kraften og kunnskapen hans kommer utenfra, lar den seg ikke kontrollere og måle.