Tare i tankene

Jorunn Skjermo gjør sitt for at biler skal få grønt drivstoff fra havet.

Foto: Geir Mogen

Foto: Geir Mogen

MINI-CV : JORUNN SKJERMO (43)

  • Dr.scient. i akvakultur, 1996
  • Ansatt som seniorforsker ved SINTEF Fiskeri og havbruk
  • Har tatt initiativ til og ledet nasjonale og internasjonale prosjekter, blant annet for Forskningsrådet, EU-kommisjonen og StatoilHydro.

Tau dekket av bølgende, brune sjøplanter henger i sjøen flere steder utenfor Tjeldbergodden. Dette er Norges flunkende nye fullskala-laboratorium for dyrking av tare. Her følger SINTEF planteveksten nøye.

Seniorforsker Jorunn Skjermo er primus motor for studiene, sammen med kollega Kjell Inge Reitan. Drivkraften er ideen om at Norge skal lage drivstoff basert på dyrket tare. «Et råstoff som kan gi verden biodrivstoff på bærekraftig vis», for å bruke Skjermos egne ord.

Jorunn Skjermo er biolog. Bruk av biomasse fra alger har hun erfaring med fra før – i forskningsprosjekter som spenner fra fôring av fiskeyngel, til jakt på mikroalger som har immunstimulerende stoffer. I dyrkingsstudiene av makroalgen tare har SINTEF både Norges forskningsråd og StatoilHydro i ryggen.

Hvordan i all verden kan tare bli til drivstoff?

Tare inneholder mye karbohydrater. Mikroorganismer, som for eksempel gjær, kan omdanne disse forbindelsene til bioetanol – som når korn og poteter blir til sprit. Etanol er nemlig det vi i dagligtale kaller alkohol.

Flere steder i verden går biler produsert med tilpassede motorer, på et blandingsdrivstoff bestående av 85 volumprosent etanol og 15 prosent bensin.

Aller enklest er det å utnytte bakterier av den typen som finnes i magen til kyr og griser, og få disse til å bryte taren ned til biogass, gass som kan brukes til fyring og i oppgradert versjon som drivstoff i tunge kjøretøy og skip.

Hvorfor har dere landet på tare, av alle planter som kan drive framkomstmidler?

Flytende biodrivstoff er blitt møtt med mange fyord fordi dagens produksjon av bioetanol og biodiesel i stor grad er basert på vegetabilske produkter som kunne blitt mat eller som er produsert på jord som kunne vært brukt til dyrking av matplanter. Flere land, deriblant Norge, har advart mot denne utviklinga.

Dyrking av tare vil gi oss biodrivstoff uten at vi bruker mat som råstoff, og uten at vi legger beslag verken på matjord eller på ferskvannsressurser. Enorme områder i Norge er velegnet for taredyrking. Kystlinja vår, inklusive alle øyene, er dobbelt så lang som ekvatorlinja.

Men blir det lønnsomt å lage drivstoff fra tare?

Vi er kommet et stykke med studier som skal klarlegge hva slike produksjonslinjer vil koste. Ut fra det vi har sett så langt, tror vi det vil være minst like god økonomi i tarebasert produksjon som i framstilling basert på trevirke, et annet område forsknings-Norge satser på.

«Enorme områder i Norge er velegnet for taredyrking.»

Tare inneholder karbon. Hvorfor vil ikke «taredrivstoff» øke drivhuseffekten?

Tare tar opp CO2 som er løst i sjøvann. Denne slippes ut når drivstoffet forbrennes. Ved dyrking blir dette et nullspill, enten vi snakker om tare eller om trær som råvare for drivstoff. Samtidig vil klodens CO2-utslipp synke, jo mer fossil energi biodrivstoffet erstatter.

Hvorfor dyrke? Kunne vi ikke bare høste?

Norge har drevet kommersiell tråling etter tare i 35 år. Årlig høster vi rundt 170 000 tonn. Mesteparten er stortare som går til industriell utnyttelse av alginat – stoffer som har evnen til å fortykke og stabilisere produkter og som derfor brukes i mange matvarer.

Mengden tare som høstes i Norge, holdes på et bærekraftig nivå og kan ikke uten videre økes. Økte uttak må derfor baseres på dyrking.

Hvordan dyrker man tare?

Både tang og tare dyrkes mange steder i verden. På verdensbasis produseres årlig 14 millioner tonn dyrket tare. Den største produksjonen foregår i Asia og går mest til mat.

Dyrkingen begynner med at tareplanter stimuleres til å produsere kjønnsceller (sporer) i landbaserte anlegg. Etter befruktningen fester de «nyfødte» plantene – mikroskopiske kimplanter – seg på tau, som beholdes på land noen uker til de er noen centimetre. Så settes tauene i ut i sjøen, hvor de henges loddrett fra lange liner.

Hva vil stå i fokus i SINTEFs dyrkingsforsøk?

Forsøkene våre skal blant annet klargjøre hvilke tarearter som er mest egnet for dyrking i nordlige farvann.

Vi følger tareplantene nøye i de enkle dyrkingsanleggene for å finne ut hvor mye de vokser og hvor mye biomasse som etter hvert kan høstes og brukes til å produsere biodrivstoff. Studiene skal gi svar på hvor tett de begrodde tauene kan henge, hvilke strømningsforhold som er de beste, hvilke dyp som vil gi best vekst, og hvor lenge tauene må henge i sjøen før tareplantene kan høstes.

På litt sikt har vi tatt mål av oss til å utvikle teknologi som skal gjøre dyrking av tare på våre breddegrader så rimelig som mulig.