Slaver av cyberspace

Den romslige kafeen har så vidt ristet morgenstillheten av seg. Sofabenkene har vinrøde trekk, og de fleste sitteplassene er ledige. Her, innerst i et kjøpesenter utenfor hjembyen, har «Martin» sagt ja til å møte meg. Han vil fortelle om tvangstrøya som han til slutt klarte å bryte ut av. Martin ble hekta på et internettspill som har millioner av deltakere verden over. Det ble en besettelse som nesten drev ham til selvmord.

Utad var 24-åringen en flittig student i en universitetsby langt unna hjemstedet. I virkeligheten brukte han all sin tid og hele sin arbeidskapasitet på online-spillet «World of Warcraft». I to år! Uten utsikt til materielle premier av noe slag.

– Jeg så på det ganske enkelt som å være på jobb, sier Martin.

BRÅ OPPVÅKNING – Over kaffekoppen bruker han ord og uttrykk fra idretten når han forteller om livet han levde i det skjulte.

Tallet på «World of Warcraft»-spillere har antakelig passert ti millioner i dag. Martin visste at han tilhørte verdenseliten. Bare en halv promille av deltakerne hadde kommet like langt i spillet som ham.

Så kom smellen. Det skjedde den dagen han innså at spilluniverset hans ikke hadde flere nye utfordringer å by på.

– Plutselig begynte jeg å kjede meg foran PC-en. Jeg er ikke som Ole Einar Bjørndalen. Ikke alle orker å stille opp igjen og igjen, når de allerede har vunnet alt det går an å vinne.

Raskt og brutalt veltet virkeligheten inn over ham. Vissheten om at to skoleår var kastet ut av vinduet. At studielånet i mellomtida hadde vokst. Og at han hadde ført foreldrene bak lyset.

Oppvåkningen førte til at Martin ble alvorlig psykisk syk. Dypt deprimert tuslet han til slutt inn på politikammeret i universitets – byen. Der ba han om å få snakke med noen som kunne hindre at han tok sitt eget liv.

– Heldigvis fikk jeg mannet meg opp til å gå dit i stedet for å dra til den brua jeg hadde tenkt å hoppe fra, sier han stille.

NORSK PIONERARBEID – Rundt oss er kafeen i ferd med å våkne til liv. Det klirrer i kopper og skraper i stolbein. Mens de første kjøpesenterkundene dukker opp med bæreposene sine, har to kvinner i et moderne kontorbygg i Trondheim startet den siste gjennomlesingen av to vitenskapelige artikler de har vært med på å skrive.

Øverst i bunken ligger 20 sider som gjør det klart at Martin langt fra er den eneste slaven av online-spill her til lands. Artiklene som forsker Inger Johanne Bakken og psykiater Hanne Gro Wenzel jobber med, er resultatet av et nybrottsarbeid som de to har utført sammen med de øvrige medlemmene av ei tverrfaglig gruppe ved SINTEF, NTNU og St. Olavs Hospital.

På oppdrag for Lotteri- og stiftelsestilsynet har gruppa gjennomført en nasjonal spørreundersøkelse. Hovedmandatet besto i å kartlegge det norske folks vaner på området pengespill.

Men undersøkelsen omfatter også spørsmål om mottakernes forhold til dataspill og Internett. Studien er den første som kartlegger dette for et representativt utvalg av hele den norske voksenbefolkningen (16-74 år).

NETTSPILL ER PROBLEMET – Undersøkelsen viser at to tredeler av befolkningen i Norge har spilt dataspill på et eller annet tidspunkt.

Tallene avslører at drøyt to prosent av de som spiller – det vil si 51 000 personer – sitter klistret foran spillet mer enn fire timer daglig. Andelen av slike utholdende spillbrukere er størst i gruppa «spillere mellom 16 og 29 år» (nær 4,5 prosent), og kjønnsforskjellen er slående. Antallet menn som spiller over fire timer daglig, er tre ganger høyere enn for kvinnene.

Sannsynligheten for at spillingen vil gå ut over jobb/skolearbeid og nære forhold, og for at du skal føle deg deprimert eller få selvmords – tanker, øker jo lenger du spiller. Nær halv parten av de som spiller over fire timer daglig, sier at de opplever seg selv som deprimerte.

– Vi ser kort og godt at de som spiller mer enn fire timer daglig, ikke har det så bra, sier psykiater Hanne Gro Wenzel, og legger til at det ikke er godt å si hva som er høna eller egget her:

– Det at folk spiller lenge på nettet, kan være resultatet av at de i utgangspunktet har behov for å koble av fra problemer og negative følelser. Men det kan også være at det er selve fascinasjonen ved å delta i et stort virtuelt drama hvor man er del av et sammenspleiset spillerlag, hvor alle er avhengige av hverandre.

Det er særlig nettspill som lenker folk til spillverdenen. Faren for at du skal spille mer enn fire timer hver dag, er syv ganger høyere når du spiller online enn når du spiller offline!

RASKT TIL «CHAMPIONS LEAGUE» – For Martin kom avhengighetsproblemet snikende for snart fire år siden, like etter at han hadde flyttet fra hjembyen for å bli student.

Han hadde deltatt i nettspill også tidligere. Men aldri hadde han mistet kontrollen over livet sitt av den grunn. Det skjedde først etter at han som fersk «borteboer» begynte å spille «World of Warcraft».

– Dette er spillet som aldri slutter. Det var det som ble problemet for meg, forklarer han. Til å begynne med var Martin solospiller. Så valgte han en spillform som gjorde at han ble én av 40 spillere på et lag, et såkalt «guild», og spillet begynte raskt å stjele av tida hans.

– Du kan si at jeg startet i en femtedivisjonsklubb. Men det ble jo kjedelig å ligge der hele tida, så jeg forlot gruppa jeg hadde spilt med, og befant meg ganske raskt i Champions League! Martin forklarer meg at potensielle nye spillere på laget måtte levere CV-er. Og at disse ble bedømt enda strengere enn i arbeidslivet.

– Opplyste noen at de hadde andre fritids – interesser, var de sjanseløse i konkurransen om å bli tatt opp, forteller 24-åringen.

SNUDDE DØGNET – Martin innrømmer gladelig at han opplevde prestasjonspresset som knallhardt. – Du ønsker vel ikke å bli erstattet av noen vikar på jobben, du heller, sier han og ser spørrende på meg. – Sjøl ville jeg ikke engang at det skulle være noen vikar tilgjengelig

– Før det var gått to måneder, la nettspillet beslag på 13-14 timer hver eneste hverdag for den unge hybelboeren. Han snudde døgnet på hodet og deltok i selve spillet alle hverdagskvelder mellom klokka 20 og 01. Før han kunne spille igjen neste kveld, var flere timers forberedelser nødvendig. Martin gjorde dette arbeidet om natta, for da var det enklest å få det unna.

– Jeg pleide å se de første morgennyhetene på TV2 før jeg la meg. Så sto jeg opp i to-tretida på ettermiddagen. Da ventet nye forberedelser.

«Jeg pleide å se de første morgennyhetene på TV2 før jeg la meg.» til kveldens spill, sier Martin og tømmer i seg den siste kaffen. Spilledilla hans førte til at han verken hadde tid til studier eller noe sosialt liv.

– Jeg skjønte jo at jeg hadde et problem. Men jeg ignorerte det og syntes jeg hadde alt jeg trengte. For Martin var det en fantasiverden som ble livets store snublestein. Men tusenvis av nordmenn er blitt fanget også av mer tradisjonelle sysler i cyberspace.

Det viser en annen av artiklene som SINTEFs Inger Johanne Bakken og Hanne Gro Wenzel fra St. Olavs Hospital har forfattet sammen med resten av forskergruppa i Trondheim i vår. På laget har de to hatt med seg psykologen Agneta Johansson, NTNU-professor K. Gunnar Göte stam, som både er psykolog og psykiater, samt forsker Anita Øren fra SINTEF. Åtte spørsmål på spørreskjemaet fra det tverrfaglige teamet har for første gang bragt de generelle internettvanene til den norske totalbefolkningen fram i lyset. Svarene viser at ei gruppe på størrelse med alle innbyggerne i Porsgrunn er blitt «internettavhengige »!

182 000 KAN BLI NETTAVHENGIGE – Den amerikanske psykologen Kimberley Young er kvinnen bak de åtte spørsmålene om nett – avhengighet (se faktaruten). Et «ja» på fem eller flere av dem er ifølge dette systemet nok til å kalle en person internettavhengig. Én av hundre som svarte, kom i denne gruppa. Omregnet til tall for hele voksenbefolkningen, vil dette si at 35 000 nordmenn er blitt nettavhengige. Bakken og Wenzel er også overrasket over størrelsen på den gruppa som gjorde seg fortjent til merkelappen «i faresonen» ved å svare bekreftende på tre eller fire av de åtte spørsmålene. Svarene i undersøkelsen viser at risikogruppa favner 1 av 20 nordmenn mellom 16 og 74 år. Eller om du vil: 182 000 mennesker! De nettavhengige bruker Internett i større grad enn andre til å surfe rundt og til å delta i diskusjonsgrupper. Og de er mer plaget av søvnproblemer, angst og uro enn brukerne som ikke er nettavhengige. – Også her er det vanskelig å vite hva som er årsak og virkning, sier Bakken. Men ett er sikkert: Det er en myte at det kun er ungdommer som blir slaver av nettet.

MODNE MENN I FARESONEN – Mens fire av hundre mannlige internettbrukere mellom 16 og 29 år er å regne som avhengige, gjelder det samme for tre av hundre mannlige brukere i alderen 30 til 39.

Hele én av ti brukere i sistnevnte gruppe er i faresonen for å bli avhengig, mens det samme gjelder én av fem i den yngste aldersgruppa – Det har overrasket oss å finne så mange over 30 år i problemgruppene, sier Inger Johanne Bakken. Er du kvinne, er faren for at du skal bli nettavhengig, halvparten så stor som den er for menn. Og langt fra alle nettavhengige deler Martins hang til å delta i online-spill.Fire av fem i risikogruppa og to av tre i gruppa av avhengige oppgir at de ikke deltar i spill på nettet i det hele tatt.

– Men det er de som blir hekta på spill, som søker hjelp. Derfor har det blitt størst fokus på spillproblemet, sier Bakken.

NYTT FOR HELSEVESENET – For Martin toppet problemene seg oppunder jula for halvannet år siden. Like før hadde han spilt sin siste runde i «World of Warcraft».

– Da det hele var over, følte jeg bare tomhet. Jeg hadde skjøvet problemet foran meg. Nå innså jeg endelig at jeg hadde brukt to år på noe som verken hadde samfunnsverdi eller egenverdi. Før han dro på juleferie, sa han opp studenthybelen sin. Men hjemme hos mor og far lot han som om alt var normalt. Tilbake i universitetsbyen etter jul, tok han inn på hotell. Da pengene tok slutt, ble han tvunget til å ta et valg. Livredd og fortvilet gikk han til byens bibliotek og bladde i bøker på måfå.

– Heldigvis valgte jeg å gå videre til politiet. De tok meg på alvor. Men det var knalltøft å be to fremmede mennesker om å hindre at jeg skulle ta mitt eget liv

– Politiet kjørte den nedbrutte unge mannen til legevakta i byen. Deretter fulgte ei ukes innleggelse på psykiatrisk avdeling. Foreldrene hentet ham hjem, og Martin ble henvist til poliklinisk behandling i det psykiske helsevernet i hjemfylket. Der opplevde han at helsevesenet ennå har lite kunnskap om avhengighetsproblemet som rammet ham.

– LIKNER IKKE PENGESPILL – For mennesker som får problemer med pengespill, derimot, er det for lengst utviklet egne behandlingsmetoder. I Trondheim forteller psykiater Hanne Gro Wenzel meg at hun sjøl har behandlet mange pengespillavhengige.

– Men når det gjelder avhengighet av dataspill og internett, vet vi ikke så mye ennå. Problemet er omfattende og sammensatt, og mekanismene som trigger dette, er annerledes enn de som utløser pengespillproblemer, sier Wenzel. Også Martin har samme teori om «kicket» som stjal to år av livets hans.

HAPPY END – Over kafébordet på kjøpesentret er Martin og jeg kommet til den lykkelige utgangen på historien.

I dag regner Martin seg som helt frisk. Men han tror at trangen til å begi seg inn i «nettspill som aldri slutter» fortsatt ligger latent hos ham. Han er for lengst i gang med nye studier i hjembyen, og klok av skade har han skaffet seg flere hobbyer for å ha hendene for fulle til å begi seg inn i spillverdenen igjen.

Han roser støtten han har fått av familien. Men skammen han følte etter hjemkomsten, var for tung å bære til at vennene har fått vite hva han har vært gjennom. Martin unner ingen å havne i den samme hengemyra som han sjøl satte seg fast i. Han har imidlertid ingen tro på at det har noe for seg å forby spill som «World of Warcraft».

– Det er mange som er alkoholikere. Men de færreste foreslår seriøst å forby alkohol av den grunn, sier Martin idet han rusler ut av kafeen – på vei inn i en ny og meningsfull dag.