Sammen for livet

Vi forestiller oss at den stritter litt imot. Så forsvinner den enslige sædcella inn i bioingeniør Trine Thomassens pipette. Langsomt legger hun det mikrotynne røret an mot eggcellas yttervegg. Forsiktig øker hun presset, til celleveggen gir etter og sædcella blåses inn. Det vesle rumpetrollet flyter fortumlet omkring inne i eggcellen. Det befruktede egget plasseres i et varmeskap. Nå må naturen ordne resten.

Oppdraget er utført, og Thomassen kan tillate seg å slappe av på konsentrasjonen. Nå kan hun besvare våre spørsmål. De er flere. Som for eksempel hvorfor hun valgte akkurat den sædcellen blant flere andre? Bioingeniøren hadde et sted mellom fem og ti å velge mellom, og hun måtte velge en. Hva er kriteriet?

– Utseendet, svarer hun.

Selv i en situasjon der hele forplantningens prosess er flyttet inn i laboratoriet, der egg hentes ut av kvinnens livmor for seg og sædcellene leveres i et reagensrør for seg, der livets mysterium utspiller seg klemt mellom to glassplater, gjennomlyst av kontrastvæske, opplyst i mikroskop, gjengitt i en videomonitor på veggen – selv i en situasjon hvor all natur er umyndiggjort av teknologi gjenfinnes en reminisens av poesi og forelskelse:

Hun som fører pipetten, velger de peneste sædcellene.

Én historie, mange begynnelser 

Dette er en fortelling om prøverørsbefruktningens historie. Den kan fortelles fra flere startpunkter.

Den kan begynne ved et bord i resepsjonen i Grand Hotell i Oslo, hvor vi møtte professor emeritus Kåre Molne. Den kan også begynne i et hus i Orkanger, hvor Mona Susanne Tetlie passer sin snart årsgamle datter mens hun venter på termin for sin neste fødsel.

Når vi velger å begynne fortellingen her ved Seksjon for assistert befruktning, Kvinne/barnsenteret på St. Olavs Hospital, er det fordi nye livshistorier begynner hver dag i disse lokalene. Hver dag, omkring klokka halv ni, starter egguthentinga. Dersom prosessen går som forutsatt, settes de inn ca 50 timer senere.

Eggsanking 

Klokka er kvart på ni, og egguthentingen er i full gang. En kvinne ligger på en operasjonsbenk og holder hånd med sin partner mens hun får egg hentet ut i flere vendinger. Gynekologen gir flate begre med egg flytende i kroppsvæske videre til bioingeniøren som tar dem med videre til analyse.

I denne fasen jobber hun kjapt. Prøven screenes for egg med eggposer, hun roper inn antallet til gynekologen, før hun suger dem opp, plasserer dem i en næringsvæske og legger dem i et varmeskap hvor de oppbevares mørkt og i en temperatur på omkring 37 grader – slik de har det i kvinnens kropp.

Jo kortere tid eggene befinner seg ute i lyset og kulden, jo bedre sjanse for at de lever og trives

De beste svømmerne 

Samtidig prepareres sædcellene. Prosessen kalles også «swimup». – Vi plasserer dem i en beholder, og etter en tid henter vi de sædcellene vi finner nær overflaten. Slik blir vi kvitt rusk og sædvæske, samtidig som vi skiller ut de beste svømmerne. Denne prosessen simulerer sædcellenes svømmetur opp gjennom skjeden, forteller bioingeniør Astrid Wold.

Kvinnen utsettes for hormonstimulering før egguthenting. Det optimale antall egg er ti, forteller Wold. For mange egg er et signal om at kvinnen har vært utsatt for hormonell overstimulering, og det er ikke bra for helsa hennes. Det kan også gå ut over kvaliteten på eggcellene.

Dette er tekniske detaljer ved en metode som er videreutviklet og raffinert gjennom flere tiår. Også her er det slik at «djevelen ligger i detaljene»: Det er ved små, tilsynelatende marginale, endringer i metodikken at muligheten for suksess økes.

Da blir det færre telefonoppringinger av typen Wold gjennomførte et kvarter tidligere, hvor hun overbringer beskjeden til et håpefullt par om at også det andre forsøket var mislykket.

For slik er de harde fakta: Hvert par får tre forsøk, hvert forsøk til en egenandel på 18 000 kroner. Staten refunderer en vesentlig andel av dette beløpet etterskuddsvis, slik at totalkostnaden ikke skal overskride 12 000 kroner. Det innebærer blant annet at jo flere ganger man lykkes på første forsøk, jo flere statlige helsekroner spares.

For også de som jobber i livets laboratorium, må telle penger.

En gammel mann i Oslo 

Hvordan skal vi fortsette denne historien? Før eller siden må vi innom Mona Susanne Tetlie, siden det tross alt er hennes liv som rammer inn fortellingen om prøverørsmetoden i Norge. Mona Susanne ble nemlig det førstefødte prøverørsbarnet i Norge, i 1984. 21 år senere ble hun selv mor, via naturmetoden. Når vi snakker med henne våren 2007, venter hun nummer to. Dermed gjøres advarslene om at prøverørsbarna ikke er «naturlige» barn, til skamme.

Men Mona Susanne får vente litt til. I stedet hopper vi til han som ga henne livet, til en eldre mann i Oslo.

Her sitter Kåre Molne og blar i en diasbeholder fylt med minner. For en stor del er det faksimiler av gamle avisoppslag. Vi kikker på bildene, men er mer fascinert av historien hans om «det rosa rommet» – et muggent kjellerlokale i Røde Kors-bygningen i Eirik Jarls gate bak det daværende Regionsykehuset i Trondheim. Rommet ble rosa fordi de fikk gratis maling til å male det med, og eneste fargen var rosa.

Det var her det begynte.

– Jeg skulle egentlig bli kirurg, men fant ut at reproduksjon var vel så interessant. Den første sjefen min, ved Kvinneklinikken på Rikshospitalet, var uhyre interessert i barnløshet, men vi fikk ikke til så svært mange graviditeter. Jeg ville gå ordentlig inn i denne problematikken, og da denne stillingen dukket opp i Trondheim, slo jeg til. Jeg var spent på NTH-miljøet og deres deltakelse. Det ble en positiv opplevelse, forteller Molne.

I Trondheim møtte den nytilsatte professoren også en gjeng entusiastiske unge medisinere og naturvitere, deriblant gynekolog Jarl Kahn og biofysiker Arne Sunde, som leder avdelingen i dag.

«Syke mennesker må ikke få barn» 

– En rådende holdning den gangen var at syke mennesker ikke skulle få barn, forteller Molne. – Dette fikk oss til å opprette den første sædbanken i Norge, her i Trondheim. Menn som ble operert for testikkelkreft, for eksempel, ble gjerne sterile som følge av operasjonen. For å sikre dem mulighet til å bli fedre, framsto det som en god løsning å lagre sæd til senere bruk.

En annen holdning som opprørte Molne, kom fram i uttrykket «det er ingen menneskerett å få barn.»

– Når ble spørsmålet om menneskeretter avgjørende for behandling? Det er heller ingen menneskerett å aldri bli syk. Vi behandler jo syke likevel, konstaterer Molne.

– Motstanden mot at «syke mennesker skulle få barn» kom i en kategori argumenter som ble fremmet i ulike versjoner i årene som fulgte. Denne moralsk/ideologisk/etiske striden mellom dem som ønsket å gi flest mulige sjansen til å bli foreldre, og dem som ønsket å begrense «tuklingen» med menneskelivet, startet fordi prøverørsmetoden ble tatt i bruk.

Det sier filosof Berge Solberg. Han er førsteamanuensis ved Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, NTNU, og spesielt opptatt av bioetikk.

– Alle etterfølgende debatter kommer av at kunstig befrukting ble en realitet, sier Solberg, og fastslår at dagens debatt omkring den nye bioteknologiloven ikke kan forstås uten å ta inn hele denne historikken.

At Kåre Molne fikk jobb i Trondheim i 1981 og fikk samlet en gruppe unge leger rundt seg, og satte i gang et løp som førte fram til Mona Susannes fødsel tre år senere, ble dermed førende på en av de viktigste etisk-juridiske debattene i norsk etterkrigstid.

«Vi bare gjorde det»

De unge legene omkring Molne kunne langt mer enn å svinge en malerkost. Etter at de fikk innredet kjellerlokalene i Eirik Jarls gate, satte de simpelthen i gang.

Professor Molne medgir at de sikkert i enkelte tilfeller kunne ha gått mer diplomatisk fram. – Vi bare gjorde det. At lovgiverne ikke hadde ferdigtenkt et lovverk på et nytt forskingsfelt, kan ikke være et argument for at man ikke skal prøve ut nye metoder, i pasientenes interesse: Så lenge verken mor eller eventuelle barn som ble skapt, ble skadelidende.

– Vi så at området behøvde lovregulering, og vi skrev utkast til en lovtekst som vi sendte til Oslo. Senere så vi at prinsippene i vår tekst ble reflektert i loven av 1987, sier han.

Ved siden av den kristen-etiske motstanden, var også mange feminister skeptiske. Blant annet gikk daværende likestillingsombud Ingse Stabel offentlig ut mot metoden.

– Skepsisen var fundert på hele situasjonen: At en gruppe mannlige doktorer forsket fram nye metoder med fokus på kvinner som fødemaskiner, sier stipendiat og sosialantropolog Kristin Spilker ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU. Spilker disputerte nylig over en avhandling som tar for seg hvordan moderne bioteknologi påvirker synet vårt på reproduksjon. Avhandlingen bærer den betegnende tittelen «Det hellige moderskapet.»

Feministene snudde etter hvert som de innså de økte valgmulighetene IVF – in vitro fertilisering – innebar. Molne sier det slik: – Jeg mener at både IVF og selvbestemt abort dypest sett handler om kvinnens frihet til å bestemme over egen kropp. Jeg var en av de få gynekologene som støttet kvinnens rett til selv å velge abort for tjue år siden. Retten til selv å bestemme om man ikke vil ha barn, er sånn sett likestilt med retten til å bestemme om man vil ha barn, sier han.

Slaget om sæd, slaget om egg 

Etter at IVF-metoden fikk en slags aksept, kom striden til å stå omkring sæddonasjon. Også her var motstanden massiv til å begynne med. Skulle man ha lov til å befrukte eggcellene med sæd fra en ukjent giver? I første omgang ble sæddonasjon forbudt. I dag er det slik at barnet, når det fyller 18, skal få vite at det har en annen biologisk far enn den juridiske. Dersom barnet selv vil, skal hun eller han få vite hvem den biologiske faren er.

Det neste slaget kom til å stå om nedfrysing av overtallige, befruktede egg – eller nedfrysing av «spirende liv» som kritikerne formulerte det. Det fins gode medisinske grunner til å gjøre dette. Gjentatte hormonstimuleringer medfører en helserisiko. Samtidig lykkes man ofte ikke i første forsøk. En vesentlig andel av de par som prøver, mislykkes i samtlige tre forsøk. Når man så sitter med et knippe gode, befruktede egg, er nedfrysing av dem som ikke benyttes med en gang, det mest hensiktsmessige.

Likevel fører denne framgangsmåten at man kan komme opp i særegne situasjoner, sier professor Molne.

– Tenk deg at et par har et befruktet, nedfrosset egg i en IVF-klinikk, og så omkommer i en ulykke. Har den befruktede eggcellen arverett? Om det var et foster i mors liv, ville det ha rett på arv etter fødselen. Om man velger å implantere det befruktede egget i en annen kvinnes livmor, som bringer det fram, vil dette barnet teknisk sett være arving, sier Molne.

Bare ett egg om gangen 

Slike dilemmaer setter problemstillingen på spissen: Når begynner egentlig livet? Her har stortingsrepresentant for Kristelig Folkeparti (KrF), Laila Dåvøy, klare standpunkter. Dåvøy er partiets saksordfører når det gjelder bioteknologi.

– Vi er i utgangspunktet negativ til dette. KrF har hele tida ment at så lenge det ikke er teknisk mulig å ta ut bare én eggcelle om gangen, sier vi nei. Vi oppfatter et befruktet egg som et påbegynt menneskeliv, og da er det moralsk galt å putte det i fryseboksen, sier Dåvøy.

Men da saken kom opp til diskusjon i Stortinget, falt KrFs forslag. Partiet valgte å stemme subsidiært for et forslag om tre år som tidsgrense for nedfrysing av befruktede eggceller.

Dette oppfatter professor Molne som problematisk. – Jeg kan ikke se hvordan KrF kan leve med dette: Så lenge de ser på befruktede eggceller som påbegynt liv, så blir jo det å tine opp eggcellene og kaste dem, som å ta liv. Dette må da være moralsk problematisk for kristenfolket, mener Molne.

Dåvøy mener likevel at den teknologiske utviklingen på området er i ferd med å komme hennes partis standpunkter i møte. – Nå har man jo kommet dit hen at det er mulig å ta ut ett og ett egg, påpeker hun.

Teknikken styrer etikken 

Men Dåvøy sier at hun, som stortingsrepresentant og lovgiver, kjenner på en økende frustrasjon over å bli presset fra skanse til skanse: – Nå er det blitt slik at det er teknikken som styrer etikken, og ikke omvendt.

Denne situasjonen ble svært aktuell i forbindelse med den såkalte Mehmet-saken.

Mehmet Yildiz på seks år har en sjelden, arvelig blodsykdom som begge foreldrene er bærere av. Han kan leve til han blir godt voksen med sykdommen, men er konstant avhengig av blodoverføringer og en type jernmedisin som på sikt er svært skadelig for kroppen. Derfor trenger han ny beinmarg fra en passende donor, eller stamceller fra navlestrengen på en nyfødt søster eller bror som ikke har arvet den samme sykdommen, og som samtidig har en vevstype som Mehmets kropp ikke vil støte fra seg.

Sannsynligheten for å finne en passende donor er liten, og Mehmets eldre bror kunne ikke gi ham beinmarg. Det kan et nytt søsken gjøre. Forutsetningen er at den nye søsteren eller broren har en vevstype som passer Mehmet. Derfor ba foreldrene om å få gjennomført det som i kortform kalles PGD.

Vi snakker om preimplantasjonsgenetisk diagnostikk og, i samme åndedrag, om forskning på befruktede eggceller. Metoden gjennomføres ved prøverørsbefruktning, og går ut på å se på den befruktede celleklumpens DNA før den settes inn i livmoren. Legene kan velge ut det befruktede egget som ikke har den arvelige sykdommen samtidig som det har en vevstype som passer barnet.

Metoden er i utgangspunktet forbudt i Norge, men etter Mehmet-saken ble adgangen til å bruke teknikken utvidet ved at en dispensasjonsnemnd kan gi tillatelse til genetisk undersøkelse av befruktede egg «ved alvorlig arvelig sykdom».

Mehmets foreldre fikk etter en opphetet politisk debatt støtte til å spesiallage en baby i USA. Men saken endte tragisk. Syv måneder på vei fødte Mehmets mor en dødfødt datter på Rikshospitalet. Foreldrene var i ettertid svært kritiske til at legene ved sykehuset ikke hadde greid å ta ut stamceller fra fosteret for oppbevaring, slik at de kanskje en gang i framtiden kunne hjelpe Mehmet.

Sorteringssamfunn? 

Mange mener at denne metoden, som altså er gjort mulig gjennom assistert befruktning, i dette tilfellet tjener et godt formål. Men det er ikke så enkelt, framholder Dåvøy.

– Hvor skal grensen gå, og hvor langt ut i slekta skal man sette den? Hva om det er morens søster som lider av en slik arvelig sykdom; eller en tremenning: Skal det være god nok grunn til at man planlegger et slikt barn? Dette blir raskt fullstendig uholdbart, sier Dåvøy.

Kristelig Folkeparti har satt merkelappen «Sorteringssamfunnet» på denne debatten. Det er ingen tvil om at PGD åpner for bortsortering av uønskede barn, mener stortingsrepresentanten.

– I Danmark fødes det nesten ikke barn med Downs syndrom lenger. I USA er det åpnet bortsortering av barn på grunnlag av uønsket kjønn, hevder hun.

Arne Sunde bestrider imidlertid Dåvøy på dette punktet. – Hun tar feil når det gjelder Danmark. Det fødes fremdeles mange barn med Downs, men færre enn hva som ville vært tilfelle uten fosterdiagnostikk.

«Familiebalansering» 

En gruppe forskere ved Baylor College of Medicine i Houston, Texas satte i 2005 i gang en kontroversiell studie hvor et femtitalls par som hadde ett barn fra før, fikk lov til å velge barn av motsatt kjønn, noe forskerne kalte «familiebalansering.»

I mange land er dette forbudt, men i USA er ikke såkalt «sosial kjønnsseleksjon» regulert ved lov. Imidlertid har de to foreningene som organiserer fagfolkene på feltet: American Society for Reproductive Medicine og American College of Obstetricians and Gynecologists, sendt ut offentlige kunngjøringer hvor de tar avstand fra dette.

Mye tyder likevel på at valg av kjønn ved assistert befruktning allerede er vanlig i USA. En tidligere studie avdekket at nesten tre prosent av alle prosedyrer for kunstig befruktning ble brukt til å bestemme barnets kjønn.

Surrogatmoren smitter 

Det foreløpig siste kapitlet i historien om moderne bioteknologi har tittelen «eggdonasjon». Det har to underkapitler. I det ene får en kvinne som kan bære fram et barn men ikke produsere friske egg, implantert egg fra en annen kvinne.

I det andre har vi det omvendte forholdet: Par hvor kvinnen har friske egg men ikke kan gjennomføre et svangerskap, leier en «surrogatmor» i ni måneder. Den «leietakende» kvinnens eggcelle blir først befruktet av hennes partner, og der?etter implantert i surrogatmorens livmor. Dermed bidrar surrogatmoren ikke direkte med sitt eget arvestoff.

Imidlertid tyder ny forskning på at samspillet mellom kromosom og protein i eggcellen er mer komplisert enn tidligere antatt, og at surrogatmorens proteiner på et vis «smitter over» i det implanterte arvestoffet. Dermed kan det begynnende barnet på et vis sies å ha to mødre.

Hellig moderskap 

I sin avhandling «Det hellige moderskapet» gransker Kristin Spilker hvilke holdninger lovgiverne har omkring dette. Hun viser til en stortingsrepresentant frå Høyre, som under debatten om bioteknologiloven som ble vedtatt i 2003, sa at «ved at man tillater eggdonasjon, bryter man et av de hittil mest ubrytelige bånd: at mor er mor, og at det biologiske båndet mellom kvinnen som føder, og barnet, er udiskutabelt. Hvilken rett har vi til å fjerne dette båndet?»

Også Dåvøy bekrefter under intervjuet dette synet på moderskapet som noe ubrytelig. Når vi nevner at ved eggdonasjon kan barnet sies å ha to mødre, hufser hun seg.

Fra skanse til skanse 

– På en måte kan man si at det løpet de unge entusiastene startet i «det rosa rommet» for en generasjon siden, har «skylda» for at lovmakere og andre opp gjennom årene er blitt tvunget til å ta stilling til en rad tunge etiske problemstillinger, sier filosof Berge Solberg.

– Det begynte med prøverørsbefruktning, fortsatte med avanonymisering i forbindelse med sæddonasjon, videre til nedfrysing av overtallige egg, til preimplantasjonsgenetikk og i dag eggdonasjon. Vi fikk altså en serie problemområder som poppet opp på grunn av dette, med påfølgende frykt for kloning, designerbabyer og bortsortering, sier Solberg.

I denne prosessen har Arbeiderpartiet vært den førende politiske kraften, mens Kristelig Folkeparti har vært fanebærer blant motstanderne. Dette har ikke vært lett. Hvor skal man sette grensen for hva som skal være tillatt og hva som må være forbudt? Denne grensen er stadig blitt flyttet, i takt med utviklingen.

Solberg nevner en problemstilling som er aktualisert i forbindelse med forslaget til ny bioteknologilov som skal behandles til høsten. Det gjelder forsking på overtallige, befruktede egg. Skal slik forskning være tillatt? Lovforslaget sier ja, Dåvøy sier klart nei, fordi: – Vi anser befruktede egg for å være påbegynt liv, og det skal det ikke forskes på. Dette er tukling med liv.

Solberg tror ikke KrFs posisjon vil holde.

– Gjennom denne forskningen bidrar man til å kvalitetssikre metodene som brukes. Dette må være både til barnets, og morens, beste. Jeg tror ikke man kan si ja til assistert befruktning og nei til forskning på befruktede egg, sier Solberg.

Dermed spørs det om ikke Dåvøy og hennes partifeller blir tvunget på retrett også i dette spørsmålet.

Kamp mot kollektivt selvmord 

– Ingen populasjon hvor fødselsraten har sunket til under 1,5 barn per kvinne, har noen gang maktet å ta seg opp igjen. Vi har tall 200 år tilbake, så dette vet vi. Land som Italia, Spania og Tyskland er allerede under grensa. Italia er kanskje verst, det landet tror jeg har tapt. Store deler av EU er kraftig ute å kjøre. Også her i Norge er vi i faresonen – vi er under vedlikeholdsgrensa på 2,1 barn per kvinne, og det går feil vei.

Denne kraftsalven står Arne Sunde for. Sunde mener at Europa står overfor utfordringer når det gjelder folketallet, som kan ende fatalt om ikke noe gjøres raskt. – Det er et paradoks at når det endelig er blitt fred i Europa, begår vi et slags kollektivt selvmord, sier – eller snarere tordner – Sunde.

Han mener at assistert befruktning her har en naturlig misjon.

– Om ikke Europa skal bli en verdensdel befolket av oldinger som ikke kan forsørge seg selv, har vi tre virkemidler for hånden. Vi kan heve pensjonsalderen, men det er som å tisse i buksa for å holde seg varm. Vi kan importere arbeidskraft, noe vi allerede har begynt med i stor stil. Og vi kan lage flere barn. Det er her IVF-ekspertisen kommer inn, mener Arne Sunde.

Nicklas kom på nasjonaldagen • Denne historien har handlet om de medisinske teknologers grep om den menneskelige natur. Da synes det passende å vende tilbake til hovedpersonen og hennes andre, helt naturlige, fødsel. Klokka 22:01, 17. mai 2007, ble Nicklas Tetlie-Søreng født. Den vesle gutten veide 2735 gram ved fødselen og var 48 centimeter lang.

– Han er en vakker, velskapt gutt, forteller mor. – Fødselen gikk som smurt, og var i grunnen over temmelig raskt.

Ingen kan beskylde henne for å ligge på latsiden – det er under et år siden storesøster Miriam ble født. Denne fødselen er ikke blitt fulgte med samme medieinteresse, forteller den nybakte mor. Det er ikke lenger en nyhet at prøverørsbarn selv kan bli mor ved hjelp av «naturmetoden.»

Det vakreste minnet 

Intervjuet med Molne er over. Notatblokka er lagt på innerlomma, og vi skal si farvel. På tampen spør vi ham om, hvis han skulle velge ut et minne, et bilde som står igjen på netthinnen etter tretti år som forsker og doktor i barnløshet: Hva ville det være? Den gamle doktoren blir fjern i blikket.

– Det var da Mona Susannes mor ble lagt på operasjonsbenken og klargjort for keisersnitt. Da hun ble åpnet og barnet løftet ut, og vi så henne og vi så at hun hadde fem fingrer på hver hånd og fem tær på hver fot.

Molne blir stående slik noen sekunder, fortapt i fortida. Så kvikner han til og følger oss ut.