Lørdagsnarkomane

Flore Singer Åslid er stipendiat ved Institutt for sosialantropologi ved NTNU. Hun skriver på en doktoravhandling om de såkalte “lørdagsnarkomane” brukernes erfaringer og tanker rundt sin rolle som “narkoman”.

Ressurssterke

Tidligere har hun studert de harde misbrukerne, dem vi alle har et indre bilde av. Slitne, med store boblejakker, åletrange jeans og knekk i knærne.

Nå tar hun for seg stoffmisbrukere som ikke er avhengige. De som bruker heroin, amfetamin eller cannabis kun i ferier og helger. Akkurat som andre bruker alkohol.

– Generelt er de etablerte mennesker, både aldersmessig, sosialt og økonomisk, forklarer Åslid. De er reflekterte, med høyere utdannelse. De har gode jobber og sterke familiebånd. De har brukt narkotika i mange år, og de visste tidlig at de ville prøve stoff.

Åslid er fortsatt tidlig i avhandlingen sin. Hun er antakelig den første i Norge som gjør nærmere studier av denne gruppen brukere. Det finnes ikke tall på hvor mange det kan dreie seg om på landsbasis.

“Narkomane”

Åslid er påpasselig med ordbruken:

Det finnes misbrukere og brukere av narkotika, akkurat som andre misbruker eller nyter alkohol. Lørdagsnarkomane er brukere som fungerer i samfunnet, de som viser “ikke-destruktive brukermønstre”, som hun kaller det.

De skjøtter sine jobber og oppdrar sine barn, men bærer på en stor hemmelighet: I lovens forstand er de kriminelle, i samfunnets øyne er de narkomane. Dette er merkelapper som plasserer dem utenfor samfunnets gode selskap. I bås med tiggende “dønkere” og gateprostituerte.

Lørdagsnarkomane risikerer tap av jobb, sosial status, samt store konsekvenser for barn, familie, og venner hvis de blir oppdaget.

Snøballeffekten

– Det har ikke vært vanskelig å finne dem, sier Åslid.

Arbeidet med å oppspore forskningsobjekter har vært preget av snøballeffekten: Finner man først en person, får man tips om en neste, og så begynner snøballen å rulle.

– Til slutt ringte folk meg. Jeg har måttet avvise noen, sier Åslid. Mange av intervjuobjektene var oppsatt på å fortelle om sitt syn på rus og narkotika. Dette var en mulighet til å få snakke gjennom en offentlig kanal, samtidig som de kunne føle seg trygge på anonymitet.

Nulltoleranse

Narkotika er tabu, og norsk offentlighet og norsk forskning har vært svært bundet opp til samfunnets forenklede forestillinger om narkotika og narkomane. Samfunnet har nulltoleranse for narkotikamisbruk, og all bruk av illegale stoffer er per definisjon misbruk. Vi har ikke det samme polariserte synet på for eksempel alkohol.

– Jeg kjenner til personer som har mistet samværsrett med egne barn, utelukkende fordi de røyker hasj i helgene, sier Åslid. Dette ville aldri skjedd med en “helgedranker”.

Ikke romantisering

– Jeg er ikke ute etter å romantisere narkotika eller stoffmisbrukere. Jeg ønsker med denne avhandlingen å dekke et sort hull i vår viten om narkotika i samfunnet. Jeg ønsker å ta med brukerne selv i forskningsarbeidet. På denne måten kan jeg bidra til å avmystifisere noen forestillinger.

Åslid mener dette er en nødvendighet for å finne nye løsninger på et problemområde hvor det norske samfunn har stanget hodet i veggen i flere tiår.

– Forskning på rusfenomener har vært dominert av sosial – og helsekomplekset i Norge. En antropologisk tilnæring derimot, kan kaste lys over et tabubelagt skyggeområde, sier Flore Singer Åslid.