Kommentar: Vips, så var reglene på vei ut fjorden

I dag når arbeidskjøperens rettigheter flyter mye mer enn før, blir resultatet gjerne egne regler, egne valg og noen ganger underlige og uforutsigbare reaksjoner, – som for eksempel en puddel i veska. Tror du de hadde tenkt på det, de som planla og utarbeidet rammene rundt det moderne japanske arbeids- og familielivet?

Helt sikkert ikke. Da andre verdenskrigs tapende land skulle ta sin historiske hevn og erobre verden med teknologi og arbeidsvillighet, var det garantert ikke en eneste sjel som tenkte på at det ville ha virkninger for fertiliteten, – at det skulle bli færre unger. Nei, kvinner ville føde som før. Fødevilligheten var en størrelse som ganske enkelt lå fast.

Så satte de i gang. Mennene jobbet som et helvete, arbeidet, drakk, hadde elskerinner, sov i trange skuffer på jernbanestasjoner fordi de ikke rakk hjem. Etter hvert strøk de med av dette livet, mens kvinnene fikk den lengste levealderen i verden. Storøyet så de på sine menn, vurderte situasjonen og valgte en liten hund framfor barn. Heller puddel i veska enn familie. Nå har japanske myndigheter satt i gang med «engleplan» for å vitalisere landet. En alderdommelig befolkning uten knoppskyting er i ferd med å underminere Japans konkurransekraft og overlate arenaen til det befolkningsprudlende Kina.

DØGNKONTINUERLIG ARBEIDSMENNESKE

Tro om de tenkte på et heidundrende moderne arbeidsliv fylt av selvrealisering, individualisme, stress og utbrenthet, de kreative og nytenkende menneskene som på åttitallet lekte med tanken på et utradisjonelt og nytt arbeidsliv. De som hatet ordet «overtid» og introduserte den irreversible saliggjøringen av det døgnkontinuerlige arbeidsmenneske.

De gjorde ikke noe galt. Det var på høy tid å gjøre noe med det regelstyrte sosialdemokratiske norske arbeids- og samfunnslivet, hvor det var dødsstraff for å selge melk og brød etter klokka 17.00. Men de visste neppe hva de satte i gang, de som kjekt og greit erklærte at «arbeidsmiljøloven gjelder ikke her». Kanskje trodde de at regelverket var hogget i stein, at arbeidslivets strukturer var fastlagt en gang for alle. Slik at litt oppmyking og fleksibilitet bare var av det gode,

– litt godvilje og egen innsats på toppen av glassklare regler og soleklare plikter.

Slik gikk det ikke. De faste rammene var ikke hogget i stein, de var formet i sand og raste ut med bølgen av fleksibilitet. Vips, så var hele arbeidslivets strukturer på vei ut fjorden.

Nå når hele arbeidstyrken har rodd seg midtfjords og er i ferd med å drukne i arbeid døgnet rundt, er det kanskje på tide å titte på de nå så ekstremt umoderne marxistenes begreper for arbeidslivet. De snakket alltid om «arbeidskjøpere» og «arbeidsselgere». Det er kanskje verdt å minnes, at arbeidsgiveren faktisk kjøper innsats og derfor har all interesse av store stykker gratisarbeid. Mens selgeren faktisk blir lurt og sitter med både skjegget i postkassa og katta i sekken om han eller hun gir fra seg timesvis med arbeid uten godtgjørelse.

IDENTITET

Nå betyr arbeidet mye for oss. Det gir oss identitet, selvfølelse og en plass i samfunnet. «Hva driver du med da?» er den mest brukte bli-kjent-med-replikken i vår kultur. Mens det i andre land kan dreie seg om hvor du kommer fra, hvem foreldrene dine var og hvilke skoler du har gått på, er det her i landet: – Hvor henter du lønna di? Derfor er jobben viktig og vi strekker oss i det lengste, – det aller lengste.

GÅ GLIPP AV NOE

Jeg har forsøkt det aller lengste. Som utenrikskorrespondent for en avis eller en tv-stasjon er du aldri fri, skal ikke og vil ikke være det. Når som helst, døgnet rundt, kan arbeidsgiveren ringe og be deg skrive, rapportere eller reise. Det finnes ingen grunn til å nøle.

I to perioder har jeg vært utsendt, en gang med mikrofon og kamera, den andre gangen med pc og trådløst nettverk.

Siste gang jeg dro, spurte en kollega: – Du må vel av og til kunne legge fra deg mobilen? Nei, hvorfor i all verden skulle jeg det. Det hadde jeg da ingen interesse av. Da kunne det hende noe jeg gikk glipp av, og kanskje ville redaksjonen ring meg å ikke få svar. En verre skam finnes nesten ikke for en utenrikskorrespondent. Livet som utsendt er forførende. Man føler seg viktig og midt i alle begivenheter. Slik det vel også er i de fleksible og selvrealiserende bransjene.

Heldigvis er korrespondentarbeidet organisert slik at man gjør det i avgrensede perioder, i to, tre eller i høyden fire år. De fleste reiser hjem med et ønske om å fortsette slik livet ut, men ville trolig aldri ha holdt det ut. Sannsynligvis ville man selv ha laget noen regler, for eksempel at det er godt å ha fri lørdag kveld og søndag morgen.

BEGRENSNING

De hadde nok mye kjedeligere og hardere arbeid, de som gikk i tog for åttetimersdagen for hundre år siden, men de hadde skjønt poenget, poenget med å begrense arbeidskjøperens rettigheter.

I dag, når de flyter mye mer enn før, blir resultatet gjerne egne regler, egne valg og noen ganger underlige og uforutsigbare reaksjoner, – som for eksempel en puddel i veska.