TEMA: Utlendinger på jobben

En tidlig kveld i januar 2004: – Har du mistet passet ditt, sier du? Det kan vi ikke tro på. Situasjonen kjennes lett absurd. En pakistanskfødt politimann forhører en russisk asylsøker, med tolk som også er russisk.

Journalisten er den eneste etnisk norske i rommet.

Vi er på en norsk politistasjon. Nærmere bestemt politiets utlendingsenhet, Christian Krohg gate i Oslo. Politibetjent Nasir Ahmed (32) sjekker historien til den russiske asylsøkeren, som en hvilken som helst annen norsk politimann. Det er hele poenget. Vel, nesten hele.

På vei ut gir Ahmed et kjapt referat til den – etnisk norske – politimannen som skal overta forhøret: Han lytter taust, usmilende, ser kort på meg før han lukker døra bak seg.

Jeg spør Ahmed om han har opplevd rasistiske holdninger fra kolleger. Han svarer at det aldri har skjedd.

Det er 16 politifolk av «flerkulturell bakgrunn», som det heter, i aktiv tjeneste på Østlandet. 52 personer av utenlandsk opprinnelse har fullført Politihøgskolen, ytterligere tjue er under utdanning.

Så langt politietaten. De litt større tallene forteller oss at det bor cirka 325 000 innvandrere i Norge i dag. Ganske nøyaktig halvparten er kvinner. De kommer fra 200 ulike nasjoner. Ledigheten blant innvandrere er 3-4 ganger høyere enn blant nordmenn. Men langt de fleste er i arbeid.

TØR IKKE

«Vi kan ikke ta sjansen på å ansette en muslim. Det kan bli problemer med likestilling, autoritære holdninger, bønn og helligdager, hodeplagg, synet på hygiene og kanskje med maten.» (Eksempel på uttalelse fra personalansvarlig i en kommune, hentet fra «Håndbok for kommunal sektor»).

Ahmed: – Jeg har en kollega, også han fra Pakistan, som er lensmannsbetjent i Mehamn. Han trives aldeles utmerket.

Ahmed hadde planene klare dersom han ikke fikk jobb ved et politikammer i hovedstaden. Da skulle han bosatt seg nordpå for en periode. Han tror godt han kunne trives, kollegaen i Mehamn sier bygdelivet langs kysten kan minne litt om den pakistanske landsbygda.

Den 1. mai blir ti nye nasjoner, hovedsakelig østeuropeiske, medlemmer av EU. Borgere fra disse landene skal etter hvert få fri adgang til å søke arbeid i hele EU/EØS-området.

Vi vil møte stadig flere utlendinger på arbeidsplassen. Er det OK?

STOLT PAPPA

– Min far var ikke glad for at jeg ville bli politi. Selv jobber han som lærer, han kom som arbeidsinnvandrer tidlig på syttitallet. Han ville at jeg skulle bli lege eller ingeniør eller noe slikt, sier politibetjent Ahmed, og fortsetter:

– Men i dag er han stolt. Han har innsett at det gir økt status for ham å ha en sønn som er norsk politi. Så er det også hyggelig at min bror bruker meg som eksempel for sine barn.

Selv kom Ahmed til Norge som femtenåring. Han rakk å få med seg norsk videregående, før han reiste ut igjen, nå som norsk FN-soldat, først i Libanon, så Makedonia, så Kosovo. Han liker å reise. Nye utfordringer, nye erfaringer, nye mennesker: Hva er det å være redd for?

Med rette eller urette: Redselen fins i Norge. Redsel for å bli oversvømt av arbeidssøkere fra fattige land, nære som fjerne. Jo flere land som lar bommen gå ned, jo større press forventes langs de grensene som holdes åpne. Det er verd å merke seg at overgangsordningene som begrenser innvandring til Norge, er nettopp det – ordninger i en overgangsfase. De kan ikke forlenges i det uendelige. Øvre grense er sju år fram i tid.

Dermed er det i første rekke snakk om å kjøpe seg tid til å forberede seg – praktisk og mentalt – på en situasjon hvor vi vil få langt mer multikulturelle arbeidsfellesskap. De ti nye EU-landene er én ting. Myndighetene vurderer dessuten «å foreta en forsiktig oppmyking av regelverket gjennom en forsiktig prøveordning for gjenværende kandidatland» (for EU), det vil si Bulgaria, Romania og Tyrkia.

Mange norske arbeidsplasser har allerede i dag et multikulturelt kollegium. Hvordan går det der? Er utlendinger innstilt på å gli inn i det norske samfunn?

Kanskje ligger noe av problemet i at vi gjør det til et problem, at vi bekymrer oss for mye?

HVA ER PROBLEMET?

Annenhver nordmann frykter etniske konflikter som følge av økt arbeidsmigrasjon. Det viser en spørreundersøkelse som Norstat har utført på oppdrag fra Næringslivets Hovedorganisasjon. Men samtidig viser ferske tall fra European Social Survey at nordmenn er den befolkningen i Europa som er minst redd for at jobbene skal bli borte eller at lønna skal bli dårligere som følge av arbeidsinnvandring.

Vi frykter ikke for jobb og lønn, men for etnisk ufred på jobben.

Berit Berg er forskningssjef ved SINTEF Teknologiledelse. Hun er også mangeårig forsker på spørsmål omkring innvandring. Sammen med kollega Tove Håpnes følger hun for tida åtte ulike statlige virksomheter for å se hvordan disse legger forholdene til rette for utenlandske medarbeidere.

– Statistikken forteller oss at innvandrere fra ikke-vestlige land havner bakerst i køen – tross gode kvalifikasjoner Vi skal derfor blant annet studere hvordan jobbrekruttering foregår. Tenkes det tradisjonelt, eller tenkes det mangfold? Forutsetningen for å få et mer mangfoldig arbeidsliv er at arbeidslivet er bevisst på fordelene ved å ha medarbeidere som speiler mangfoldet i samfunnet.

Berg og Håpnes kan fortelle at integrasjonen går bra i bedrifter som tar forskjelligheten som en selvfølge.

Det betyr ikke at det som skiller, skal ignoreres. Tvert imot: – Bedriften bør bevisst åpne for at kulturvariasjoner kan tjene som ressurs, og jobbe med holdninger og toleranse, sier de to. Men ikke alle gjør det.

«Det er best å se bort fra de søkerne som har utenlandske navn. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å forstå hva de sier, for at jeg ikke skal klare å uttale navnet, og for at brukerne eller de ansatte skal reagere negativt på utlendinger.» «Det er umulig å vurdere utenlandsk utdanning og praksis.» (Personalansvarlige, sitert i «Håndbok for kommunal sektor».) Problemer, problemer, problemer.

GODT FOR DEG ER GODT FOR MEG

Hva er det som gjør en arbeidsplass til en god arbeidsplass for de fremmedkulturelle?

– I grunnen det samme som gjør dem til gode arbeidsplasser generelt. Gode arbeidsplasser er gode også for innvandrere, fastslår Berit Berg.

Da er det vel ikke mer å si?

Så er det mer likevel. Berg mener at det mest av alt handler om å gå fra en bevisstløs rekruttering av personer som likner på dem man har fra før, til å tenke mer bevisst på sammensetningen av personalgrupper, hvor personer kan utfylle hverandre og hvor det er like viktig å tenke nytt som å ha erfaring.

– Jeg ser på meg selv som en ressurs for politiet. Helt konkret, her på denne avdelinga, sparer jeg staten for oppimot en million kroner i året, i reduserte tolkeutgifter. Jeg har også helt andre muligheter enn etnisk norske kolleger til å avsløre falske dekkhistorier hos asylsøkere. Som når noen hevder at de er politiske flyktninger fra Afghanistan, og jeg skjønner at de kommer fra pakistansk side av grensa. Eller når de påstår de er fra Makedonia, og jeg kan avsløre manglende lokalkunnskap. Dette gjør meg bedre egnet til å utføre den jobben vi er satt til, som er å luke ut urettmessige asylsøkere, sier Ahmed.

– Opplever du å bli stemplet som forræder?

– Det hender, men sjelden. I den stillingen jeg har nå, er jobben min å sjekke om asylsøkerne snakker sant. Det skjønner folk.

I turnustida var Ahmed ordenspoliti ved Manglerud politistasjon. Det hendte at han måtte rykke ut ved husbråk i norsk-pakistanske hjem.

– På slike oppdrag opplever jeg at jeg har bedre forutsetninger enn etnisk norske politimenn til å løse opp i situasjoner på roligst mulig vis. Det handler for eksempel om å snakke til mannen på et vis, til kona på et annet – slik at begge beholder æren. Her er det lett å trampe i salaten, og gjøre situasjonen verre enn den behøver å være.

OLJE PÅ OPPRØRT HAV

Holmlia, en vårdag i 2001: Få måneder etter det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen står politiaspirant Nasir Ahmed ved tavla i et klasserom på Holmlia skole og tegner. Politiuniformen og den rolige stemmen bidrar til å holde stemningen under bristepunktet. Elevene er fortvilte og rasende. Ahmed er her på oppfordring av politiets forebyggendegruppe.

Benjamins meningsløse død er et åpent sår i vennenes bevissthet. Så når tre personer arresteres i forbindelse med drapet, og så løslates uten at Benjamins venner forstår hvorfor, koker det over. Tenåringene reagerer med å bryte alt samarbeid med politiet, og de nekter å la seg avhøre av etterforskerne som arbeider med saken.

Det norske rettssystemet tar raskt form på tavla. Ahmed beskriver og forklarer mens han tegner. Om regler for rettergang, om rettsikkerhet, om hvorfor løslatelse noen ganger er nødvendig fordi loven sier slik. Når timen er over, vandrer han videre til neste klasserom med krittet i handa.

– Jeg holdt på slik i tre-fire dager. Etter hvert skjønte elevene at løslatelsene ikke skyldtes vond vilje. Jeg fikk mye skryt for den innsatsen.

ETNISK POLITI?

– Jeg ser absolutt potensialet som etnisk utenlandske politifolk kan ha i

forhold til å jobbe opp mot «egne» miljø. Men vi må ikke komme dit at vi får et «etnisk politi» med egne dealer for hvordan ting skal gjøres, poengterer Håpnes.

Den norske forståelsen av vellykket integrasjon forutsetter gjerne at utlendingene spres jevnt utover. Norsk innvandrer- og asylpolitikk har således vært preget av at utlendingene har blitt sendt videre til bygder og tettsteder utover det ganske land. Noen har grodd fast, men mange flyttet tilbake til Oslo eller en annen større by så snart de kunne.

Ahmed valgte selv å søke seg til utlendingsenheten. Det har han til felles med mange andre med innvandrerbakgrunn, forteller Hans Petter Horne, som er opptaksansvarlig ved Politihøgskolen.

– Dette overrasket meg. Jeg ville ventet at innvandrere søkte seg til tjeneste hvor de ikke kom i kontakt med innvandrerproblematikk. Men så viser det seg at mange aktivt ønsker å jobbe med dette. Når jeg spør hvorfor, får jeg gjerne til svar at de synes de har en

spesiell kompetanse her, sier Horne.

I den grad arbeidsinnvandrere klumper seg sammen, og/eller søker seg til arbeidsplasser hvor de jobber med kunder/klienter med samme etniske opprinnelse som dem selv: Er dette et problem?

Tove Håpnes fra IFIM vil ikke svare noe absolutt ja eller nei. – Det avgjørende er at den enkelte arbeidsplass har et bevisst forhold til det. I noen bedrifter vil de ikke at bror eller søster eller tante eller onkel også skal ansettes, da blir det til slutt en klan. På andre arbeidsplasser skjønner de ikke at det skal være noe problem. Begge holdningene kan være helt OK, poenget er at man må tenke bevisst omkring det, og ikke bare la ting skje av seg selv, sier Håpnes.

TOLERERES I HJEL

Innenfor samfunnsvitenskapene fins det et begrep som heter

repressiv toleranse. Det betyr nærmest at man tolererer noen i hjel: Også uakseptabel oppførsel blir oversett eller bortforklart.

Berg sier at de av «hennes» bedrifter som ser ut til å lykkes med integrasjonen, utmerker seg ved at de også stiller noen grunnleggende krav til alle ansatte.

– To ting er gjennomgående: Det skal snakkes norsk i jobbsammenheng. Og mannlige ansatte må akseptere kvinnelige overordnede.

Noen av bedriftene løser det på den måten at norsk er påbudt når man jobber, men at man får prate på sitt eget språk i matpausene.

– Dette dreier seg om respekt for kolleger som ikke forstår, og det dreier seg om sikkerhet, sier Berg.

Og kvinnelige sjefer? Vi lar spørsmålet gå videre til Ahmed. Har han problemer med det?

– Nei. Vi har flere kvinnelige sjefer her på huset, og de er meget dyktige. For min egen del kan jeg si at når jeg deltar i uttransportering av asylsøkere som har fått avslag, og reiser med en kvinnelig kollega som har lengre ansiennitet, er det selvfølgelig hun som er sjef. Jeg opplever for øvrig at kvinner kan være flinkere til å roe ned vanskelige situasjoner med asylsøkere som ikke vil reise frivillig.

– Du er muslim, og politiet har ry på seg for å huse mange reaksjonære holdninger. Har du støtt på problemer?

– Faktisk ikke. Det har også vært slik at jeg har fått fri i forbindelse med muslimske høytider.

NI NASJONALITETER

Grünerløkka, Oslo, januar 2004: Tre sammensunkne skikkelser rundt et bord. Bak den ene står en pleier med krølltang i handa. Hun har ingen lett jobb: De kritthvite fjonene på den gamles hode ser ut som om de vil forkulles straks varme settes til.

Det er formiddag, og frokosten er nettopp over. En gammel mann sitter for seg selv i en rullestol med et lite trillebord ved siden av. En hjelpsom pleier har kakket toppen av det bløtkokte egget, men skeia ligger ubrukt. Den gamle sitter urørlig, det matte blikket vendt innover. Han er tapt for denne verden.

Stemningen er slik jeg husker den fra studieårene tidlig på åttitallet, da jeg var pleierassistent på samme sted, i samme etasje. Sofienberghjemmet på Grünerløkka heter nå Sofienbergsenteret, og beboerne har fått enerom. Ellers har tida stått stille.

Med ett viktig unntak: Jeg kan ikke huske en eneste utlending som jobbet der den gangen. Det mest etnisk eksotiske var en fra Finnmark, som muligens var same. I dag er Sofienbergsenteret, som huser flere behandlingsenheter, en høyst multikulturell arbeidsplass – Filippinene, Vietnam, Bosnia, Peru, Sri Lanka, Makedonia, Serbia og Somalia er representert.

Slik er det på mange arbeidsplasser i Oslo. Daglig leder Inger Marie Veening svarer enkelt på spørsmålet om hvordan det er å være sjef for en multikulturell arbeidsplass:

– Det er akkurat som å være sjef for en hvilken som helst annen arbeidsplass.

Kvalifikasjonene står i sentrum når hun vurderer potensielle medarbeidere: – Jeg er opptatt av kompetanse, vesen og samarbeidsvilje, og motivasjon i forhold til å jobbe for et felles mål.

SPLITTER KLIKKENE

På Sofienbergsenterets kjøkken sjekker kjøkkensjef Jaldis Ismailovska (39) om sausen smaker som den skal.

Ismailovska kom til Norge fra Makedonia som seksåring. Faren hennes var arbeidsinnvandrer. Selv har hun definitivt gått gradene

– først fire år i produksjonen på Freia, til hun begynte som kjøkkenassistent her i 1988.

Senere ble hun oppfordret til å gå Kokkeskolen. Ismailovska forteller om en trivselsundersøkelse på arbeidsplassen, som viste at folk har lett for å klumpe seg sammen etter etniske skillelinjer. Den daglige lederen på senteret, Inger Marie Veening, bekrefter at dette er noe hun er opptatt av:

– Det er viktig å splitte de små, indre miljøene, slik at utenlandske medarbeidere får norske kolleger omkring seg. Vi må hindre klikkdannelse. Men dette gjelder ikke bare innvandrerne, det gjelder faktisk også nordmenn. Det er noe grunnleggende menneskelig ved trangen til å klumpe seg etter etniske kriterier.

– Jeg liker for eksempel ikke at serberne snakker serbisk seg imellom når jeg er til stede. Da bryter jeg inn og spør hvorfor de holder oss utenfor, sier Veening, og legger til at dette også handler om respekten for beboerne. De skal slippe at pleierne kommuniserer seg imellom på et uforståelig språk, bokstavelig talt over hodene på dem.

Men det er også for sin egen del at Veening vil at de skal snakke norsk: – De har jo så mye å bidra med! Vi lærer mye om skikker, om mat, historie om mye annet. Det er læring på så mange plan.

BABELS TÅRN

Hva er så den største hindringen for jobbintegrasjon av utlendinger? Her er forskere og de som blir forsket på, fullstendig enige: språk.

Ahmed kom hit i tenårene. Å lære seg norsk raskt og grundig ble en formidabel utfordring. Han høres ut til å ha lyktes.

– Språk er største hindring. En del sjefer er skeptiske, og det er forståelig. Det er viktig at vi er en ressurs og ikke en belastning. Vi blir en belastning dersom vi ikke snakker språket godt, sier Ahmed. – Jeg har selv innvandrere under meg. De gjør ikke alltid nok for å forstå, for å delta sosialt. Det er viktig – å være med.

Ismailovska er godt fornøyd med det norske «systemet» generelt – trygder, lover, utdanning: – Her fins ingenting som hindrer oss. Forholdene er lagt til rette. Som innvandrer må man ha de rette holdningene, sier hun.

Rette holdninger handler blant annet om å være innstilt på å gli inn i det norske samfunnet. En konsekvens for Ismailovskas familie er at de ikke går rundt og tenker på å flytte hjem igjen. Familien har et hus i Makedonia, men det regnes utelukkende som feriehus.

GLOBALE AKTØRER

Vanlige arbeidstakere blir helst værende der de er. I den globaliserte verden er det andre aktører som flytter på seg.

Carla Dahl-Jørgensen er professor ved Sosialantropologisk institutt, NTNU og seniorforsker ved SINTEF. Hun forsker på globalisering og sier at de som rører mest på seg i jobbsammenheng, har en del bestemte karakteristika som skiller dem ut.

Vi kaller dem The Global Players. Det dreier seg om en slags elite, som har en profesjonell kompetanse som gjør dem i stand til å bevege seg i det globale rom, sier hun.

Dahl-Jørgensen har forsket på norske virksomheter i utlandet. Disse «globale aktørene» er gjerne bedriftsledere som følger virksomheter til ulike deler av verden, og som sikrer at det produseres og arbeides i henhold til de ønskede, internasjonale målsettingene. Disse personene blir såkalte Cultural Brokers – kulturelle oversettere: De er bærere av sin egen kultur og fungerer som formidlere og oversettere av sine egne, og de andres, tradisjon og tenkemåte.

Vi finner mange globale aktører i akademia. Dette er naturlig: I den moderne verden skal kunnskap universaliseres. Vi verdsetter akademisk viten i den grad den kan oversettes. Kunnskap får ikke forbli lokal.

Carla Dahl-Jørgensen er en global aktør. Hun kommer fra Nicaragua, og har en fot i latinamerikansk kultur. Arbeidet fører henne til mange kanter av verden. Professoren er selv en Cultural Broker.

Hun er slett ikke sikker på om Norge behøver å frykte de store innvandringsbølgene når de nye EU-borgerne får anledning til å søke arbeid fritt innenfor EØS-området.

– Internasjonalt ser vi at trenden heller er at arbeidsplassene flytter, enn at arbeidstakerne flytter. Om vi er i en situasjon hvor folk overlever økonomisk der de bor, og samtidig slipper krig eller sterk politisk ustabilitet, så viser all erfaring at folk holder seg i ro. Det følger store personlige omkostninger ved å skulle flytte på seg for godt, sier Dahl-Jørgensen. – Derfor avhenger mye av den indre utviklingen i de landene vi her snakker om.

– Men det betyr ikke at arbeidsplassene ikke blir mer multikulturelle! Folk vil fortsette å komme fra resten av verden, de som er fattige og søker trygghet for seg og sine, sier hun.

– Den multikulturelle innflytelsen på arbeidsplassen vil dessuten bestå i at de globale spillerne påvirker omgivelsene gjennom sitt tenkesett, både i de store konsernene og i akademia. Møter kulturer imellom foregår på så mange plan, og begrenses ikke til de daglige møtene på arbeidsplassen, sier professor Dahl-Jørgensen.

Det er dessuten slik at noen profesjoner har en mer «global kunnskapsproduksjon» enn andre. Noen yrker er mer eller mindre ubrukelig utenfor sitt nærområde: Loser langs norskekysten er en slik yrkesgruppe, advokatyrket et annet (selv om det fins lommer av internasjonal jus). Men helsesektoren er temmelig universell. En lege og en sykepleier kan jobbe nesten hvor som helst. Eller en økonom.

MÅ YTE LITT EKSTRA

I administrasjonsfløyen på Sofienberghjemmet sitter en kvinne og fikler med tre markeringstusjer. Hun holder dem i høyre hånd, i et hardt grep; med venstre pekefinger dytter hun dem ut av posisjon, før hun skyver dem sammen igjen med håndflaten, slik at de ligger på stramt geledd.

Hun gjentar operasjonen igjen og igjen under samtalen.

Bosniske Nerima Sejtanic (41) er utdannet økonom, og økonomiansvarlig ved institusjonen. Hun ble tvunget fra hjemlandet på grunn av krig, og hun skulle gjerne ha flyttet tilbake hvis hun kunne finne arbeid der.

Sejtanic kom til Norge i 1993, som trettiåring. Som mange andre bosniere på flukt fra krigshandlingene i et Jugoslavia i oppløsning, fikk hun opphold på humanitært grunnlag. Sejtanic forteller at seksti prosent av bosnierne i Norge har, i likhet med henne selv, universitets- eller høgskoleutdanning.

– Det er vanlig i Bosnia, og viktig for oss. Vi har greid oss bra, og det er jeg stolt over.

Den største utfordringen for Sejtanic var å få utdanningen godkjent i Norge. Deretter gikk hun arbeidsløs et par måneder. Redningen ble å søke jobb i et vikarbyrå. Slik kom hun inn «bakveien» på etablerte arbeidsplasser. Det var bevisst at hun gjorde det slik.

– Jeg ble kalt inn på jobbintervju, og fikk snakke med dem ansikt til ansikt.

Så dukket jobben på Sofienberghjemmet opp. Hun gikk i vikariat en stund, og da stillingen ble lyst ledig, ble hun oppfordret til å søke.

– Jeg fikk den i konkurranse med sju norske søkere, sier hun og smiler.

Kulturelle jobbforskjeller fins, mener Nerima Sejtanic.

– Jeg er ikke vant til at man tolererer feil, at man er unøyaktig. Jeg er strengere med meg selv enn hva mine norske kolleger er. I mitt hjemland blir selv ikke små feil godtatt av revisor. Alt skal stemme på krona, sier hun, og legger til:

– Så er det selvsagt også sånn at man som utlending må yte litt ekstra. Det blir som at kvinner må være litt bedre enn menn for å bli vurdert som like god. Så når man er kvinne og utlending, er det bare å stå på. Det er helt OK.

BOMMEN GÅR NED

Den 1. mai i år utvides EU med ti nye land: Estland, Kypros, Latvia,

Litauen, Malta, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia og Ungarn. Det bor rundt 75 millioner mennesker i de ti landene.

Stortingsmelding nummer 19, 2003-4, kapittel 5, forteller at «i underkant av fem prosent av befolkningen i tiltredelseslandene forventes å flytte til dagens EU-land i løpet av de første 15-30 årene etter utvidelsen, dvs. ca. 3,7 millioner ut fra dagens befolkningstall.» Litt lenger nede forteller meldingen at dette er svært usikre prognoser: Andre undersøkelser antyder at opptil 18 prosent vil ønske å flytte.

Men hvor mange vil komme hit til Norge? Se, det er enda mer usikkert. Kanskje rundt 50 000 til Norden totalt. Hvor mange til det enkelte land er helt i det blå.

Men nå lukkes grensene. Over hele Europa høres drønnene etter som den ene bommen etter den andre går ned. Østerrike og Tyskland var tidlig ute med å si stopp: De vet utmerket godt at svært mange arbeidsmigranter ønsker seg dit, og de har mange som det er.

Norden følger tett på.

Det danske Folketinget vedtok overgangsregler i fjor, nylig fulgte Sverige på. Nå har også den norske regjeringen varslet overgangstiltak – selv om den skriver følgende i Storingsproposisjon nummer 3, 2003-4: «Regjeringen har ikke til hensikt å legge restriksjoner på den frie bevegelighet for personer når den utvidede EØS-avtalen trer i kraft.»

I utgangspunktet har borgere fra EØS-området rett til å reise fritt inn i Norge og ta opphold og arbeide her uten noen form for

tillatelse i inntil tre måneder, eller inntil seks måneder som arbeidssøkende. Vil man bli lenger, kan man etter innreise søke om såkalt EØS-tillatelse.

De varslede overgangsreglene vil altså sette stopp for dette frisleppet. Likevel – bommen vil før eller senere måtte gå opp.

Tekst: Tore Oksholen